Hvem blir best i sin idrett? Det er umulig å si tidlig, men enkelte hint kan du få, ifølge forsker. (Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix)
Hvem blir best i sin idrett? Det er umulig å si tidlig, men enkelte hint kan du få, ifølge forsker. (Foto: Vegard Wivestad Grøtt / NTB scanpix)

Umulig å vite hvem som blir best i idrett

Mange har talentet. Men mye skal klaffe før de tar steget opp blant de aller beste, ifølge idrettsforsker.

Publisert

Talentutvikling er uhyre vanskelig. Det er omtrent umulig å se hvem av utøverne på de lavere alderstrinnene som en dag blir blant de beste i sin idrett.

Teoriene om talentutvikling spriker, men de fleste er enige om noen faktorer. Du må uansett trene mye for å bli best.

Men hvor mye du må trene, går det ikke an å si. Antakelig er det svært individuelt.

– Det er mye snakk om de 10 000 timene før du blir god, sier førsteamanuensis Stig Arve Sæther ved Idrettsvitenskap ved NTNU, men synes ikke antallet timer er noe særlig godt mål for unge idrettsutøvere som vil bli best.

Faktum er at det er umulig å lese hvem som blir best i en idrett ut fra hvor mye de trener når de er helt unge.

Ulempe å være god tidlig?

Sæther ga tidligere i år ut boka «De norske fotballtalentene – Hvem lykkes og hvorfor»? Her fulgte han flere av de aller beste fotballtalentene over ti år.

Hvordan gikk det med dem som spilte på de aldersbestemte landslagene? Flertallet falt fra på veien, og tok ikke steget helt opp.

– Vi vil jo gjerne gi de som er best, mulighetene til å bli bedre. Men det kan også være en ulempe for dem, mener Sæther.

For mye trening og for mange kamper kan også gi større risiko for å falle fra. Kanskje kan treningen være feil. Kanskje trener du inn uvaner. Kanskje gir flere kamper større fare for langvarige skader. Og kanskje går du lei fordi du trener for mye, og det går ut over andre sider ved livet.

Noen utøvere kan dra fordel av å være tidligere utviklet enn andre. Barn og unge som er født tidlig på året, har unektelig en fysisk og mental fordel fremfor dem som er født sent.

Men denne fordelen forsvinner etter hvert. De som var tidlig utviklet mister dette ekstra momentet. Da gjelder det at de også har trent teknikk og har utviklet taktiske ferdigheter.

Motsatt kunne de som er fysisk svakere satse på teknikk og overblikk isteden. Så kommer det fysiske i tillegg senere.

Ingen blir best alene

Én ting virker sikkert:

– De færreste trener alene, sier Sæther.

Stig Arve Sæther er førsteamanuensis i Idrettsvitenskap. (Foto: NTNU)
Stig Arve Sæther er førsteamanuensis i Idrettsvitenskap. (Foto: NTNU)

Nesten ingen greier å bli blant de beste i en idrett på egen hånd. Mange av de samme mekanismene som gjelder for lagidretter, spiller også inn for idretter som ofte blir betegnet som individuelle.

For de er sjelden individuelle. Bak omtrent alle store idrettsutøvere står folk som på ett eller annet vis bidro til fremgangene.

– Foreldre, søsken, venner som du så opp til, trenerne i den første klubben din, ramser Sæther opp som en begynnelse.

Senere kommer andre folk inn i bildet. De som så deg, de som visste at du kunne og som visste hvordan de skulle få ut det beste i deg. De som presenterte deg for noen som kunne ta deg videre.

Laget er viktig

– Mange av de som driver med idrett, søker sammen med andre som gjør det samme. De forstår, sier Sæther.

Syklistene Edvald Boasson Hagen og Alexander Kristoff er eksempler på utøvere som har dratt fordel av å samarbeide på landslaget.

I tradisjonelle lagidretter er fordelene åpenbare. Der er det ofte snakk om å gjøre hverandre gode. Hvor mange spisser får nok sjanser uten den som legger den siste pasningen? Hvordan vil laget ditt prestere uten en back som leser motstanderen riktig?

Laget er kanskje enda viktigere for barn enn før. De organiserte aktivitetene har tatt over. Du ser sjeldnere at større barn leker på egen hånd ute.

– Den uorganiserte leken er død hevder mange, og mener den er erstattet av Netflix og Playstation, sier Sæther, uten å legge noe fordømmende i det.

Vi kan ikke vente at en ny generasjon vil gjøre de samme tingene som den forrige generasjonen gjorde, på akkurat den samme måten. Men det er lite som tyder på at dagens beste utøvere trener mindre enn tidligere stjerner.

Betydningen av tilfeldigheter

– Det er heller ikke til å komme bort fra at tilfeldigheter spiller inn, sier Sæther.

Kanskje kom en talentspeider til klubben din for å se på en helt annen spiller, men la merke til deg isteden.

Kanskje fikk du en skade i en kritisk periode. Kanskje sluttet alle vennene dine i klubben, og du bestemte deg for å gjøre noe annet.

Kanskje måtte du velge mellom idrett eller utdanning, hadde en litt dårlig periode og bestemte deg for å satse på bøkene isteden.

Island har satset på to idretter

Talentutvikling er i det hele tatt et område med mange spørsmål og enda flere sprikende svar. Men noen er utvilsomt dyktigere enn andre til det også.

– Hva gjør islendingene rett?

– Mye av det samme som Norge gjorde rett før, sier Sæther.

På fotballbanen har de satset på resultater. Islendingene har tatt hensyn til forutsetningene en nasjon med 350 000 innbyggere har. De har ikke en overflod av teknikere og finspillere og må derfor kompensere for det. De har isteden fremragende fysikk, en enorm lagmoral og en effektiv spillestil som ikke nødvendigvis er vakker, men som fungerer.

Island har i tillegg i stor grad valgt å satse på to idretter, nemlig håndball og fotball. Etter mange års arbeid er de nå gode i begge to. Men ikke nødvendigvis i mye annet.

Norge mistet fordel

– I Norge trodde vi kanskje at vi kanskje en stund at vi var bedre enn vi var, mener Sæther. Han tror det er en viktig årsak til at det har gått utforbakke med herrefotballen inntil nylig.

Samtidig ble andre gode på det Norge var god på. Fysikken. Lagarbeidet. Taktikken. Da hang vi ikke med lenger, for vi hadde ikke de individuelle ferdighetene. Og ikke kynismen heller.

Norske proffer i Premier League dro en stund fordel av tenkemåten hjemmefra og spilte på de største lagene. Utenlandske fotballspillere gikk på byen etter kamp, mens de norske gikk og la seg. Men sånn fungerer det ikke lenger. I dag har vi knapt proffer i Storbritannia.

Men Norge gjør jo også noen ting riktig. Vi har i flere år vært blant de beste i verden i idretter som få andre nasjoner bryr seg noe særlig om.

– Det er jo smart, mener Sæther.

Referanse:

Stig Arve Sæther: De norske fotballtalentene. Universitetsforlaget. 2017. ISBN: 9788215028033. Sammendrag.