Idrett i Danmark
Organisert idrett ble innført i Danmark i siste halvpart av 1800-tallet, og har gjennom tiden primært blitt styrt av foreningslivet i stedet for staten.
Den første idrettsforeningen var De Danske Skytteforeninger, som ble stiftet i 1861.
Statens rolle har primært vært som økonomisk støttespiller. Med årene har den politiske interessen blitt større, og statlige organisasjoner som Team Danmark (1985) og Anti Doping Danmark (2005) kommet til.
Et viktig tema i dansk idrettshistorie er dannelse. Idretten og foreningslivet anses som en motor for demokratisk samtale og utvikling, og begreper som «fair play» og «god sportsånd» skal gjøre utøverne og tilskuerne til bedre samfunnsborgere.
Av samme årsak har sport i Danmark primært vært et amatørprosjekt. Sportslige organisasjoner har motarbeidet profesjonaliseringen, fordi den var forbundet med en kommersialisering, som man fryktet ville vanne ut dannelsesaspektet. For eksempel tillot ikke Dansk Boldspil Union profesjonelle fotballspillere på landslaget før 1971.
Kilder: Den Store Danske og Kulturministeriets rapport «Idræt for alle» (2009)
Idrett har en helt spesiell evne til å bringe fram de store følelsene.
Mange husker nok fotballfans som festet i gatene etter sieren mot Brasil. Eller TV-bildene av brasilianske fotballfans som gråt etter 7–1-tapet mot Tyskland på hjemmebane under VM i 2014.
Idrett fascinerer og underholder, men er det alt? Det har en leser undret seg over, og derfor har han skrevet til oss.
– Idrett er en viktig underholdningsfaktor, men er den også med på å opprettholde selve sivilisasjonen, ettersom folk ikke tenker på å gjøre opprør når de får tilfredsstilt behovene sine gjennom idretten?
Kort sagt: er idrett opium for folket? Vi gir spørsmålet videre til idrettshistoriker Jørn Hansen, som er professor ved Institut for Idræt og Biomekanik ved Syddansk Universitet.
Totalitære stater bruker idretten
Svaret er ikke entydig. Det viser historien, mener professoren. Blant annet er det forskjell på hvordan politiske systemer har brukt idrett som et politisk redskap.
– Gjennom historien har særlig totalitære stater forsøkt å kontrollere idretten for å kontrollere befolkningen. Totalitære ledere har brukt idrett til å samle befolkningen og binde massene til seg, sier Hansen. Han nevner Benito Mussolini som et typisk eksempel.
Mussolini arbeidet systematisk for å gjøre fotball til en populær idrett. Han sørget for at det ble bygget en rekke fotballstadioner, og mange av dem er fortsatt hjemmebaner for Serie A-klubber.
Et eksempel er Stadio Olimpico i Roma, som ble innviet i 1937 som en del av Foro Mussolini – Mussolinis Forum – som var et fascistisk prestisjeprosjekt som skulle styrke diktatorens politiske prosjekt. Både AS Roma og SS Lazio holder til her.
Mussolini sørget også for billige togreiser til kampene, slik at alle samfunnslag kunne være med.
– Hvis han kunne gjøre fotball til en populær idrett, ville han også bli populær blant massene. Derfor arbeidet Mussolini også for å få VM til Italia i 1934. Det klarte han, og Italia vant. Det var kronen på verket, sier Hansen, som har skrevet flere bøker om fotballhistorien, senest «Verdensspillet» fra 2014.
Fryktet opprør i koloniene
Mens den italienske diktatoren betraktet fotball som en mulighet for å kontrollere massene, er det også historiske eksempler på det motsatte.
Andre nasjoner har forsøkt å hindre idrettsbegivenheter av frykt for massene. Når mange mennesker møtes, vet man aldri hva som kan skje. Den frykten hadde engelskmennene under kolonitiden.
– Da fotballen slo igjennom i verden, var England fortsatt en stor kolonimakt, og man var redd for at fotballkamper i koloniene ville føre til store folkemengder som kunne finne på å gjøre opprør. Derfor ble de stanset. Man hadde ikke den samme bekymringen i Frankrike, og det kan være en av forklaringene på at tidligere franske kolonier i Afrika klarer seg bedre i fotball i dag enn de engelske, sier Hansen.
– Engelskmennenes frykt for massene versus Mussolinis omfavnelse av dem viser at man ikke kan gi et entydig svar på om sport er opium for folket. Det er avhengig av den historiske sammenhengen.
Fryktet idretten
I et demokratisk land som Danmark var situasjonen en annen. Der var den primære drivkraften foreningslivet og ikke staten.
Idretten vokste særlig frem da de gamle arbeiderpartiene fikk betydning i Europa. De var først skeptiske til idrettens rolle i samfunnet.
– Arbeiderpartiene var bekymret for om idretten skulle stjele medlemmenes politiske interesse. Det var redde for at idrett var opium for folket. Dessuten var idrett den gangen primært for borgerskapet, fordi det krevde en viss fritid. Alt i alt så ikke arbeiderlederne positivt på det, sier Hansen.
Det endret seg da arbeiderne også begynte å drive med idrett. Lederne av arbeiderbevegelsen begynte å organisere arbeideridrett som foregikk i rammer der deltakerne også kunne diskutere politiske spørsmål.
– Den danske sosialdemokraten Adolph Frederik Charles Meyer, som stiftet De Unges Idræt, mente at idretten var viktig for å sivilisere arbeiderne. Arbeiderne skulle bli gode samfunnsborgere, sier Hansen.
Sportslige ambisjoner i Russland og Kina
Idrett kan altså brukes som politisk verktøy i både demokratiske og totalitære land, men med ulike formål.
Bruken av idrett for å holde massene i sjakk er mest vanlig i totalitære systemer.
– Mussolini var et historisk eksempel, men de finnes også i dag. Putin er kanskje det meste tydelige. Han satser tungt på særlig fotball og ishockey for å binde massene til seg. Han opptrer blant annet selv sammen med det russiske ishockeylandslaget. Et annet eksempel er Kina, som i mange år har rustet opp på området, noe som blant annet ble tydelig i OL i Beijing i 2008, sier han.
Idrett renser sinnet
Men hva er det som gjør idretten så velegnet til å binde massene til seg?
– Idrett har en enorm tiltrekningskraft, det er en form for teater, folkets teater, hvor manus ikke er skrevet på forhånd, sier Hansen.
Den greske filosofen Aristoteles brukte begrepet katarsis (renselse) når han beskrev effekten av de greske tragediene. Teorien var at teateret, eller andre estetiske opplevelser, kunne fremkalle følelser som frykt og sinne hos publikum, som følgelig ble renset for følelsene. En slags avreaksjon.
På samme måte kan tilskueren få utløp for følelsene sine. Den blir en slags ventil.
– På et stadion er de sosiale grensene visket ut. Man kan komme med mishagsytringer, rope og skrike. Har man opprørstrang i kroppen, kan idretten gi utløp for det, sier Hansen.
En erstatning for krig
Ifølge idrettshistorikeren kan idretten også betraktes som en symbolsk erstatning for krig.
– Det kalles den mimetiske forståelsen. Idretten mimer krig, og så lenge det er symbolsk og fredelig, er det naturligvis en god erstatning for den ekte varen, sier Hansen.
– Vi så det tydelig under den kalde krigen, da det var en kappestrid mellom USA og Sovjetunionen under de olympiske lekene. Men det skjer også i dag, særlig for land som tidligere har vært i krig med hverandre. Idrettsbegivenhetene har mimetiske undertoner av krig, men som regel går det ganske fredelig for seg, sier Hansen.
Det hender likevel at de fredelige rammene brytes, og det utvikler seg til faktisk vold.
Det skjedde for eksempel ved EM-kvalifiseringskampen i fotball i 2014 mellom Serbia og Albania. Under kampen i Beograd fløy en drone med et albansk flagg over fotballbanen, og en serbisk spiller grep etter den. Deretter ble det kaos, spillerne havnet i tottene på hverandre, og serbiske tilskuere inntok banen og angrep de albanske spillerne. Serbia ble senere dømt til å tape kampen.
En katalysator for vold
Og her kommer vi til en mulig innvending mot den påstanden at idrett skulle være opium for folket.
Det er rikelige eksempler på voldelige opptrinn i forbindelse med idrettsbegivenheter, og derfor kan det være nærliggende å betrakte idrett som en katalysator for vold. Ta for eksempel hooliganismen, som har vært, og fortsatt er, et problem flere steder i Europa.
– Det er ikke så enkelt. Jeg mener ikke at idrett avler hooliganisme, men at bøllene bruker idrett som en arena hvor de kan være bøller. Det er enkelt for bøllene å finne fellesskap og fiendebilder i idretten. Men det er ikke idretten som har skapt dem, sier Hansen.
De voldelige sammenstøtene foregår ofte utenfor idrettsarenaen. I blant annet England og Danmark er hooliganismen noen steder så organisert at man avtaler å møtes til slåsskamper.
– Da holder bøllene seg for det meste til innbyrdes kamper. Det blir ikke et stort problem, sier Hansen.
Et politisk verktøy
– Hvis idrett i noen henseender er en slags opium for folket, betyr det at folk ville begå opprør uten idretten?
– Nei, det er mange andre ting som kreves. Opprør kan skyldes alt fra sosial nød til politisk misnøye, men i et noenlunde harmonisk samfunn som det danske er trangen til opprør vanskelig å få øye på, sier Hansen.
Det betyr likevel ikke at idrett ikke er et viktig politisk verktøy.
– Når Danmark gjør det godt under forskjellige internasjonale konkurranser, hører man ofte politiske lovprisninger av idretten. At den er kolossalt viktig for samholdet og nasjonalfølelsen, sier Hansen.
– Det er kanskje riktig at det er slik i Danmark, men det er stor forskjell på nasjoner. Vi går amok hvis vi vinner et EM. I Frankrike tar man det mer rolig. Idretten har en langt større symbolsk og politisk verdi i en liten nasjon, fortsetter han, men understreker at autoritære regimer som det russiske og kinesiske er eksempler på politisk bruk.
Idrett kan fortsatt være opium for folket
I dag er idretten mer kommersialisert og privatisert enn tidligere, men det betyr ifølge professoren ikke at den ikke kan være et politisk verktøy.
– Idrett kan fortsatt fungere som opium for folket. En stor VM-kamp kan sette i gang store følelser, og folk kan få utløp for glede og frustrasjon. I dag er idrett primært styrt ut fra en kommersiell, ikke politisk, tankegang, men følelsene er de samme.
© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.
