Forsker mener ungdoms-OL ble kjempebra, men det var et så krevende arrangement at ingen hadde ressurser til å få flere ungdommer til å begynne med idrett. På bildet er Kronprins Håkon, som skled ut løypa mellom deltagerne under alpinøvelsen i Hafjell under Ungdoms-OL 2016. (Foto: Geir Olsen / NTB scanpix)
– Ungdoms-OL fikk ikke flere unge til å begynne med idrett
OL på Lillehammer i 2016 skulle hindre frafallet i norsk idrett. Forsker konkluderer med at arrangementet i stedet ble det brukt til å legitimere Norges idrettsforbund.
For nøyaktig ett år siden var ungdom fra 71 nasjoner, i alderen 15 til 18 år, på Lillehammer for å delta i de 2. olympiske vinterungdomsleker. 1100 deltok og over 200 000 så på. Kjente artister holdt konserter. Ungdommene konkurrerte. De voksne mintes 1994. Lillehammer var OL-by for andre gang.
Medisin mot frafall
Anna-Maria Strittmatter var også på Lillehammer. Hun skulle avslutte datainnsamlingen til doktorgraden sin, som handler om ungdomspolitikk i norsk idrett.
Hun hadde bitt seg spesielt merke én ting: I søkeprosessen til ungdoms-OL på Lillehammer hadde Norges idrettsforbund og olympiske og paralympiske komité (NIF) hevdet at ungdoms-OL var et viktig verktøy for å kjempe mot frafallet i norsk idrett, altså i det som kalles breddeidretten.
– Mange ungdommer slutter med idretten i tenårene, ofte fordi de får andre interesser eller føler at det er et for stort press på prestasjoner. Denne problematikken har NIF kjent til siden 80-90-tallet, men de har ikke klart å gjøre noe med den, sier Strittmatter.
– De klarer ikke å tilby et bra nok idrettstilbud for ungdom som ikke vil satse på toppidrett. Samtidig krever de monopolstilling for idrett i Norge, det finnes veldig få alternativer til NIF hvis man vil drive med organisert idrett, sier hun.
I doktorgradsavhandlingen skriver Strittmatter at Ungdoms-OL på Lillehammer ikke var løsningen på frafallsproblematikken i breddeidretten. Hun mener det først og fremst var et arrangement som skulle rettferdiggjøre NIF og søknaden deres.
– Da jeg søkte på doktorgraden i 2013, visste vi jo allerede at dette ikke var et arrangement for ungdoms breddeidrett, det var et arrangement for neste generasjons OL-utøvere. Men ungdoms-OL legitimerer NIF som organisasjon, det skulle på en måte bevise at Norge ikke trenger noen annen organisasjon for idrett og ungdom.
Det hele begynte for ti år siden. I 2007 besluttet Den internasjonale olymiske komité (IOC) at de ville begynne å avholde olympiske leker for ungdom. I januar 2008 henvendte daværende IOC-president Jaques Rogge seg til Norge og spurte om ikke vi ville arrangere de første vinterlekene, i 2012. Og jo, Norge ville. Og Norge søkte, men vi fikk ikke statsstøtten på plass i tide. I desember samme år kunne IOC melde at lekene gikk til Innsbruck.
Men Jaques Rogge ga ikke opp. Hva med ungdoms-OL i 2016? Han kontaktet NIF gjentatte ganger. Og NIF ga heller ikke opp, og i september 2011 kunne daværende statsminister Jens Stoltenberg fortelle at statsstøtten var i boks. Tre måneder senere kunngjorde IOC at Lillehammer fikk lekene.
Da NIFs årsrapport kom ut noen uker senere, hadde de funnet plass til et nytt ord: ungdomsløftet.
– På denne tiden visste man egentlig ikke hva vi skulle med ungdoms-OL. Men så fant NIF et argument for hvorfor det var bra og hvorfor det passet, og det argumentet fikk navnet ungdomsløftet, sier Strittmatter.
– Jeg tror at NIF oppriktig ville gjøre noe for ungdommen. Problemet var bare at de ikke hadde tenkt ordentlig gjennom det. Jeg fikk følelsen av at de måtte finne et argument for at staten skulle bruke 230 millioner kroner.
– Ungdommen kan ikke læres opp til å tilnærme seg idrettsorganisasjonene, det er idrettsorganisasjonene som må læres opp til å tilnærme seg ungdommen, sier Anna-Maria Strittmatter. Som tidligere leder i det internasjonale snowboardforbundet er hun ikke ukjent med verken ungdomsidrett eller mesterskap. (Foto: Privat)
Hva med idrett for alle?
I sine egne dokumenter skriver NIF at ungdomsløftet er en tredelt satsing, på fremtidens utøvere (morgendagens stjerner), ungt lederskap (morgendagens idrettsledere) og idrett for alle (breddeidretten).
Annonse
Til sistnevnte kategori hører både dem som står i fare for å falle fra idretten og dem som aldri har begynt. Og det er altså denne kategorien NIF viste omsorg for da de søkte om statsstøtte til arrangementet.
– Du argumenterer for at ungdoms-OL ikke var riktig medisin for den slags ungdomsløft som NIF ville ha?
– Arrangementet ble kjempebra. Idretten var med, NIF fikk masse ekspertise, Lillehammer-området lærte mye – men det var et så krevende arrangement at ingen hadde ressurser til å få flere ungdommer til å begynne med idrett. Det sier også informanter fra NIF, de hadde undervurdert hvor komplekst arrangement det var. Men jeg synes det er vanskelig å godta det som en unnskyldning, sier forskeren.
I forbindelse med ungdoms-OL holdt NIF et lederkurs for 223 ungdommer fra hele landet, der de lærte om blant annet norsk idrett, lederskap, kommunikasjon og OL.
– Egentlig skulle målgruppen være all ungdom i hele Norge, også utenfor idretten, for man ville jo få flere inn, men det var ikke dem NIF satset på. De satset på en veldig liten gruppe med ungdom – som allerede var inne i idretten, forklarer Strittmatter.
– På NIFs toppledermøte tre måneder etter lekene sa kulturminister Linda Hofstad Helleland at 223 unge ledere var blitt utdannet under ungdoms-OL, og at dette var et bra tiltak mot frafallet – for øvrig nok et eksempel på legitimering.
De 223 håpefulle var blitt kurset over en 18 måneders periode. Målet var at de skulle få ledende stillinger som frivillige under selve ungdoms-OL – og deretter fortsette som frivillige i lokallagene etter lekene.
– Bare 115 av de 223 var registrert som frivillige da lekene startet, forteller Strittmatter.
I forbindelse med datainnsamlingen intervjuet hun 16 av dem.
– De var veldig skeptiske. Altså, de syntes det var et kjempebra kurs, de hadde det koselig og lærte om norsk idrett, hvordan man kommuniserer og løser konflikter og så videre, og de syntes det var gøy å være med. Men de var veldig tydelige på at de ikke trodde at unge som ikke allerede driver med idrett, plutselig skulle komme og si «jeg har lyst til å begynne med idrett bare fordi ungdoms-OL skjedde».
Annonse
– Trivdes de med å være ledere?
– De jeg snakket med, følte at de ikke fikk det lederansvaret de var blitt forespeilet. De fikk inntrykk av at de voksne mente lederoppgavene var altfor viktige til å kunne overlates til ungdom.
– Hva syntes de om det?
– De var skuffet og følte at de var blitt løyet for.
NIF skriver selv at «ung medbestemmelse er nøkkelen i ungdomsløftet».
– Er ikke kurset med de unge lederne da et godt og målrettet tiltak?
– Poenget er at dette var et kurs for ungdom som allerede drev med idrett, men det ble ikke iverksatt tiltak for hvordan de skulle få flere ungdommer inn i idretten etter at lekene var over. Det er jo ikke slik at fordi man har en ung leder i klubben, så kommer andre unge løpende inn.
Den såkalte trickle-down-effekten – at en utvikling på toppen skaper ringvirkninger nedover, er en velbrukt og omstridt teori i økonomifaget – og i idretten, skal vi tro Strittmatter. Også når det gjelder å få mesterskap:
– Et av de mest brukte argumentene for å få store idrettsarrangementer, som OL eller VM, er at hvis folk har et så stort arrangement i sitt eget land, så vil de bli inspirert til selv å begynne med idrett. Men det finnes ingen forskning som beviser det.
Hun har heller ikke sett noen tegn til en slik effekt etter ungdoms-OL.
Annonse
– Jeg har snakket med særforbund og kretser, og det ser ikke ut til at de har fått flere unge utøvere på grunn av ungdoms-OL. Men så var jo fokuset i ungdoms-OL også på toppidrett, ikke breddeidrett.
– Men nå har det bare gått ett år siden ungdoms-OL. Er det ikke litt tidlig å avgjøre hvorvidt det ga noen effekt?
– Jo, man snakker jo om «arven», og fra et forskningsperspektiv kan man kanskje si at det må gå ti år før man kan vurdere arven. Men det jeg kan se, er at etter ungdoms-OL hadde NIF ingen plan for oppfølging. De hadde ingen plan for å implementere visjonene eller følge opp lederne.
– Du feller en ganske hard dom over NIF?
– Jeg er bare så kritisk som informantene og dataene mine gir grunnlag for.
Hvis store idrettsarrangementer ikke hjelper på idrettsdeltakelsen, men bare konsoliderer det bestående, og de unge idrettslederne ikke selv tror de kan få flere til å begynne med idrett – hva skal man da gjøre for å bøte på det såkalte frafallsproblemet?
– Jeg spurte ungdom hva som skal til. De svarte tilbud – på laveste nivå. Mange synes det er altfor stort prestasjonspress i klubbene, spesielt i langrenn og fotball. De tror også at det sosiale må være i fokus for at man skal ønske å engasjere seg og bli interessert, svarer Strittmatter.
Hun snakker også om at NIF må åpne strukturene sine.
– Jeg tror det er viktig at de åpner seg og tillater et annet slags medlemskap. Og så kan ikke ungdommen læres opp til å tilnærme seg idrettsorganisasjonene, det er idrettsorganisasjonene som må læres opp til å tilnærme seg ungdommen.
Hun tror også at NIF gjør tiltak på feil nivå.
– De blir gjerne gjort på nasjonalt nivå eller på kretsnivå, men egentlig burde man møtt ungdom der de er. I klubbene – og spesielt utenfor klubbene.
Annonse
Strittmatter håper NIF tar dette videre.
– Jeg vet ikke hvor mye de kommer til å evaluere ungdoms-OL og kanskje sier de at dette var bra nok – men da har de i hvert fall ikke oppnådd målet med ungdomsløftet, avslutter hun.
Referanse:
Anna-Maria Strittmatter: Legitimeringsprosesser innen idrettsorganisasjoner – En casestudie av ungdomspolitikk i norsk idrett i lys av Ungdoms-OL 2016. Norges idrettshøgskole. Doktorgradsavhandling, 2017. Sammendrag.
