I hele 2015 feirer vi lysets år. Og lys er mye mer enn bølgelengder og lyspartikler. Det spiller som en viktig rolle i mange religioner. 

Armin W. Geertz, som er professor i religionshistorie ved Aarhus Universitet, mener forholdet mellom lyset og mørket er elementer i alle religioner, selv om de spiller ulike roller. 

– Vekslingen mellom lys og mørke er noe alle religioner har trukket inn i myter og oppfatninger. Det er med på å danne en ramme om tilværelsen. 

Lyset er guddommelig 

Når det gjelder kristendommen, er svaret enkelt: Lyset er det gode. Det forteller Geertz. 

– I den kristne og muslimske religionen er lys et symbol på det guddommelige. I kristendommen blir Den hellige ånd ofte beskrevet som et slags lys. 

I skapelsesberetning står det: «Da sa Gud: ‘Det skal bli lys!’ Og det ble lys. Gud så at lyset var godt, og Gud skilte lyset fra mørket.» 

Dette er en gammel tanke, forteller Morten Warmind, som er førsteamanuensis i religionssosiologi ved Københavns Universitet. 

Den bevingede solskiven 

– Ideen om at lys er en av de gode kreftene, kommer fra den gamle persiske religionen, mazdaisme. Her dyrket man Ahura Mazda, som var en bevinget solskive, sier han. 

– Solen kjemper mot mørket og forsøker å skape rettferdighet i stedet for kaos. Man sa også at det var solen som pekte ut kongene. 

Religionen kalles også parsisme eller zoroastrisme, og var enerådende i Persia (dagens Iran) før islam gjorde sitt inntog. I dag finnes det fortsatt små trossamfunn i India og Iran som tilber Ahura Mazda. 

Lysdemoner i Babylon 

– Der det er veldig varmt, har ikke solen vært ensbetydende med det gode, sier Armin W. Geertz. 

Det gjelder for eksempel det gamle Babylon. Her tilba man solguden Shamash, som på sin vei over himmelen holdt øye med alt som skjedde på jorden. 

– Solen var sterk, og solguden var streng. Han var den harde dommeren som man forbandt med lov, orden og rettferdighet. I det sterke lyset fantes det også hekser og demoner som var under solgudens kontroll, sier Geertz. 

– Senere har denne figuren utviklet seg til den gode gud forbundet med lyset. 

I Babylon var ikke hekser og demoner noe som bare fantes i mørket, men også i solen med sin stekende varme. 

Ofret til solen 

For aztekerne var solen så viktig at man ofret mennesker for å sikre at den ville stå opp hver morgen. 

– Disse gudene trengte menneskeofre fordi de selv hadde ofret seg i en fjern fortid. Den mest berømte var den aztekiske solguden, som ble tilbedt fra en solpyramide der man ofret tusenvis av mennesker. 

– Ifølge aztekerne skyldte mennesket guden menneskeblod. Det var forskjellige typer menneskeofre, men det mest dramatiske var det som ble rettet til solguden. 

Ofringene foregikk på toppen av de høye solpyramidene. Prestene skar hjertet ut av kroppen på offeret. Hjertet pumpet fortsatt da det ble holdt opp mot solen, mens blodet fløt ned siden av pyramiden. 

Lyset hos jegerne 

I Borneos regnskog lever penanerne, som er et av de siste folkene som driver tradisjonelt som jegere og sankere. Penanene har et helt annet forhold til lyset og mørket, forklarer Mikael Rothstein. 

Han er førsteamanuensis i sammenlignende religionshistorie ved Syddansk Universitet. 

– De har ikke den samme tilbøyeligheten til å teologisere som vi kjenner fra andre kulturer. De lever ikke i noen teologisk verden. De er pragmatiske og orienterer seg mot det som er her og nå. 

– Det er ikke vanlig å operere med noen skyggeverden hvor de døde havner. De døde lever snarere i en slags parallellverden. 

Rothstein forteller at dette folkeslaget har forestillinger om at dyrene og menneskene har samme identitet. Det har en betydning for hvordan man oppfatter lyset og mørket. 

– Det er helt naturlig å være aktiv om natten. Det er ikke noe galt med mørket, mener de, det passer bare ikke for mennesker, forklarer Rothstein. 

Satanister dyrker ikke mørket 

Satanisme blir ofte forbundet med mørke kapper, pentagrammer og tilbedelse av djevelen. Men satanister ikke de mørke kreftene, forteller Mikael Rothstein. 

– Det finnes mange forskjellige former for satanisme, men det å tjene mørket eller enhver «mørkets krefter» skal forstås metaforisk. Som regel er det en form for radikal humanisme, hvor man avviser kristendommen som verdensfjern og undertrykkende. 

– Man bruker derfor mot-symboler, men det betyr ikke at satanister foretrekker mørke. Det er retoriske og rituelle virkemidler. For øvrig betyr Lucifer «lysbringeren», forklarer Rothstein. 

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.