Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Florence Aryanik har fått mange grove trusler, også dødstrusler etter å ha deltatt i offentlig debatt. Hun trakk seg fra en appell i høst i forbindelse med markering av Krystallnatten. Nå tar hun til motmæle - med innlegg og intervju i Aftenposten. Hun har anmeldt truslene til politiet. (Foto: Ingar Storfjell, Aftenposten/Scanpix)
I denne kommentarspalten flyr forskning.nos journalist Arnfinn Christensen lavt under nyhetsradaren og kretser over grenselandet mellom forskning og filosofi.
I over et år har samfunnsdebattanten Florence Aryanik mottatt trusler og grov sjikane. Nylig toppet det seg med hennes siste debattinnlegg i Aftenposten og sterke reaksjoner.
Flere enn Aryanik har opplevd mobbing. Jeg hører selv blant dem. Selv om mine opplevelser ligger tilbake i skoleårene og var mye mindre alvorlige enn Aryaniks, gir de meg en sterk gjenopplevelse.
Jeg reagerer instinktivt som Aftenpostens kommentator, Joacim Lund. Hvem skal mobbe mobberne, spør han i overskriften på et innlegg 5. mai i år.
I yngre år var jeg enda sintere enn ham. Jeg fantaserte om hevn. Jeg ville ligge i bakhold, med lyddempet gevær, og ta ut mobberen, som det så skånsomt heter på militærspråket.
Heldigvis har jeg for mye tvisyn til at planene noensinne ble realisert. Hevn er som en smittsom sykdom. Hevn avler hevn i en ondskapens spiral. Og dette er nettopp poenget også til epidemiologen Gary Slutkin.
- Vold er smittsomt
I et TED-foredrag og et intervju i New Scientist forteller han om erfaringer fra epidemier, blant annet av tuberkulose, kolera og AIDS i Afrika.
Disse erfaringene inspirerte ham til å se vold som en smittsom sykdom, og bekjempe den deretter.
Idéen hans er at vold infiserer hjernen. Vi gjentar ubevisst handlingsmønstre vi har opplevd fra andre. Hvis du har opplevd vold, er faren for at du selv skal bli voldelig mange ganger større, ifølge Slutkin.
Prøvd ut i slummen
Han har ikke nøyd seg med å lage teorier. Idéene ble satt ut i praksis, blant annet i et belastet nabolag i Chicago i år 2000.
- Sommeren vi startet forsøket, var det ingen skyteepisoder eller drap i tre strake måneder, forteller Slutkin til New Scientist.
- Det gikk fra 43 skyteepisoder i 1999 til 14 i år 2000. Tre år senere gikk tallet ned til sju, fortsetter han.
Bekjemp volden, ikke den voldelige
Hvordan overfører du smitteverntanken fra bakterier til voldelige mennesker? Du kan ikke drepe voldelige med antibiotika eller andre medisiner, og du kan ikke sette voldsofrene i isolat.
Svaret er: Bekjemp og isoler volden, ikke menneskene. Det handler ikke om gode eller dårlige folk.
Vold bør sees som en sykdom. Den kan avgrenses og behandles, understreker Slutkin. Med andre ord: Det er volden som er sykdomsbakterien i petriskålen, ikke voldsutøveren.
Slutkin har nå tilsvarende antivoldsprogram i Basra i Irak, Cape Town i Sør-Afrika og i deler av Honduras der narkotikabander herjer.
Metoden er den samme: Ansett folk med lokal troverdighet, og gi dem i oppgave å hindre at voldsutbrudd sprer seg.
En tredjedel av skyteepisodene er hevnakter, ifølge Slutkin. Hvis slike hevnakter kan stanses, vil det smittsomme utbruddet av vold være isolert og nedkjempet.
De lokale ikkevoldelige agentene går derfor til ofrene for volden og snakker med dem, distraherer dem, forandrer perspektivet deres, får dem til å innse at de ikke nødvendigvis trenger å hevne seg.
Hadde jeg vokst opp i en slum i Chicago eller i Cape Town, er det ikke utenkelig at jeg faktisk ville vært der ute på gaten, med et lyddempet gevær.
Hadde jeg blitt stanset i tide fra å sette en kule i kroppen på det – for å gjøre Joacim Lunds karakteristikk i kommentaren til min egen – rasshølet som mobbet meg, ville jeg vært ikkevoldsagenten stor takk skyldig. Han ville reddet to liv, mobberens og mitt.
Respektløst mot mobberen
Mobbing er også vold. Psykisk vold kan være like grusom – eller enda mer grusom – enn fysisk vold.
Ren fysisk vold kan gi skrammer og blåmerker. De gror og forsvinner. Psykisk vold kan sitte i kroppen resten av livet.
Er det riktig å unnskylde mobberen? Er det riktig å si at mobbing, som annen vold, er en sykdom som har tatt bolig i sinnet til mobberen?
Annonse
På sett og vis er denne holdningen respektløs mot mobberen. Den fratar mobberen hans menneskelighet.
Rødt mot blått
Mobberen er ikke lenger ansvarlig for sine handlinger. Han er redusert til et viljeløst offer.
Volden blir som soppen Ophiocordyceps unilateralis, som tar over kontrollen til hjernen til thailandske stokkmaur og tvinger dem til et soppvennlig sted for å dø.
Slike synsvinkler er også en del av venstreradikal tankegang. Lommetyven er et offer for sin brustne barndom. Romtiggeren er et offer for kulturell diskriminering. Arbeideren, småborgeren og kapitalisten er produkter av hver sin klasse, med hver sin klassebestemte kultur.
Mot en slik umyndiggjøring står høyresidens betoning av enkeltmenneskets frihet og personlige ansvar. Hvis du ikke klarer deg i livskampen, er det din egen skyld.
Lommetyven har fortjent et liv bak murene. Tigging må forbys. Fattiggutten fra slummen kan bli verdens rikeste mann.
Et gulv å stå på
Det røde og det blå perspektivet er forskjellig, og kan oppleves som en motsetning. Men det er ikke slik at ett av dem må dø. Tvert imot, de trenger hverandre som lys og mørke, eller for den saks skyld godt og ondt.
Den personlige friheten får først mening når den kan løfte seg over deterministisk ufrihet. Godt blir først synlig når det kan lyse mot ondskapens mørke.
Det deterministiske bildet av mennesket er som et gulv, som friheten reiser seg opp fra. Du kan ikke reise deg hvis ikke føttene har noe å stå på.
Motivert innenfra
Annonse
Metodene til Gary Slutkin er som gulvet. De gir fotfestet som trengs for å reise seg opp over voldens blodtåke, for å tenke klart, for å gjøre selvstendige, frie beslutninger.
Det å velge frihet, velge det gode, er aldri noe som kan presses på deg utenfra, verken med pisk eller gulrot, verken med moralsk fordømmelse eller sentimentale romantiseringer.
Frihet og det gode er først og fremst hardt arbeid, motivert innenfra. For å bruke et annet bilde: Du kan vanne og gjødsle jorda. Men vann og gjødsel kan bare gi grobunn. Det må et frø og en spire og grovilje til for at blomsten skal folde seg ut.
Hverdagsansvar
Kan Florence Aryanik og andre ofre for anonym mobbing dra nytte av metodene til Gary Slutkin?
Blomstertoget i dagene etter terrorhandlingen for snart tre år siden er ett mulig svar. Ved å omslutte ofrene med godvilje og støtte kan vi bryte hatspiralen.
Kanskje kan vi også lage et slags blomstertog i kommentarspaltene, ved å omslutte hatefulle innlegg med vennlige motforestillinger, snarere enn like foraktfulle motinnlegg.
Men vi må ikke stoppe der. Slik vennlighet kan oppleves nedlatendende. Hvis det selvgode selskap støter fra seg de onde med et blomstertog, vil de onde bli som et tistelkratt i skyggene.
I siste instans er det en liten mobber i alle. Mobbingen kan bare avta ved at alle som har overskudd til det, tar sitt ofte kjedelige og lite gloriøse, men desto viktigere hverdagsansvar for å gjøre verden til et litt bedre sted for de som står nærmest. Også for mobberne.
