I år feirer vi 200-årsjubileet for Eilert Sundts fødsel i Farsund på Sørlandet. Han blir hedret med mange arrangementer i jubileumsåret.

• Les også: En liten gruppe står for nesten alle sosiale kostnader

Sundt ante neppe at han skulle bli omtalt som den første og største blant norske samfunnsvitere og bli pensum for studenter i samfunnsfag og humaniora. Enda mindre ante han nok at en stor bygning ved Universitetet i Oslo skulle bli hetende Eilert Sundts hus.

For da han døde som 57-åring i 1875 var det ikke mange som hedret Sundt.

Tvert imot var det blitt satt i gang en kampanje mot ham som til slutt lyktes – med den samfunnsengasjerte dikteren Bjørnstjerne Bjørnson som en av hovedaktørene.

Eilert Sundt døde som en slagen mann. 

Ble rørt til tårer

Fattigdom, elendighet og ungdomssex med triste konsekvenser. Eilert Sundt var en reisende samfunnsforsker, og det var dette han fant og rapporterte om da han dro rundt på den store og folkerike landsbygda i Norge på 1800-tallet.

Han startet sin oppdragsforskning med å studere de som ble omtalt som fantefolket. De ble sett på som et stort problem, fordi de hadde ord på seg for å stjele og drive med trolldom.

Den unge dikteren Bjørnstjerne Bjørnson tilhørte samme vennekrets som Sundt. Da Bjørnson i 1850 hadde lest boken «Beretning om Fante- eller Landstrygerfolket i Norge», som gjorde Eilert Sundt berømt over natten, skal Bjørnson ha blitt rørt til tårer.

Ifølge historikeren Bodil Stenseth var det særlig det siste kapitlet i boka som begeistret Bjørnson. Stenseth har skrevet en biografi om Eilert Sundt, og skrev nylig et foredrag om ham til et seminar på Nasjonalbiblioteket. 

Norges første oppdragsforsker

I sluttkapitlet som Bjørnson leste, foreslo nemlig Sundt et nytt forskningsfelt – «studiet av det lavere folkelivs historie». Han søkte om statsstipend fra Stortinget til å forske på fattigklassen i Norge.

Pengene kom. Sundt fikk innvilget en lønnet forskerstilling fra Stortinget og ble en reisende forsker.

Norges første oppdragsforsker skulle ferdes blant folk av alle samfunnslag. Han beskrev forhold som fattigdom, urenslighet og brennevinsbruk. 

• Les også:  Eilert Sundt besøkte Pipervika og Ruseløkkbakken på midten av 1850-tallet, og fortalte om ekstrem fattigdom og lovløse tilstander

Teologen ble samfunnsforsker

I løpet av de årene Sundt reiste rundt i Norge, utviklet han forskerblikket sitt mer og mer.

Et tydelig vendepunkt kom på 1860-tallet. Da innså han at de tidligere studiene hans av folkelivet var grepet feil an. Fra å være folkets refser ble han folkets forsvarer. 

Sundt ble nemlig sjokkert over det han så på den norske landsbygda.

Det Sundt dannet kalte «nattefrierier» resulterte svært ofte i det som på mindre dannet språk ble kalt «lausunger».

Han beskrev de mange jentene som ble sittende alene igjen med både ansvaret og skammen.

Men jo mer han satte seg inn i problemene, jo mer sammensatte så han at de var. Teologen Sundt, som ble Norges aller første sosiolog, startet forskningen sin med et fordømmende engasjement mot umoral.

Det endte med innlevelse og sympati for dem han forsket på.

Tok ikke ansvar for ungdommene

Mange bønder på bygda tok ikke ansvar for jenter og gutter som arbeidet for dem. Bønder bygde til og med senger for arbeidere av begge kjønn innerst i fjøset.

Det som skjedde der inne i fjøset på natta, var så sjokkerende at Sundt nølte med å skrive det ned på papiret.

Etter hvert så Sundt at dette «natteløberiet» bare var en del av et større hele.

Den omfattende usedeligheten blant ungdommen på bygda hang sammen med både økonomi og byggeskikkene på landet, forsto samfunnsforskeren. 

En gullgruve for forskere

Mange av Sundts forskningsredskaper og datakilder bevares i dag i et privatarkiv som forvaltes av Nasjonalbiblioteket.

– Arkivet gir et unikt innblikk i hans arbeid. Det belyser hvorfor han i dag hylles som Norges første samfunnsforsker, mener Michelle Tisdel.

Hun er forskningsbibliotekar og holdt et foredrag om dette arkivet på seminar hos Nasjonalbiblioteket. 

Tisdel ser på Sundt-arkivet som en rik kilde for forskning. Det inneholder blant annet dagbøker, notisbøker, spørreskjemaer, hundrevis av innsendte innberetninger, statistiske tabeller, brev og korrespondanse med statlige departementer. 

Sundt kombinerte store datamengder med analyser og fortolkninger. Slik kombinerte han det vi i dag kaller kvantitativ og kvalitativ forskningsmetode. På toppen av det hele var han en god og tydelig formidler av forskningen sin.

Norge ble dramatisk forandret

I løpet av Eilert Sundts leveår ble Norge dramatisk forandret.

Det norske folk gikk fra å leve i et stendersamfunn bundet sammen av plikter og ansvarsforhold mellom overordnede og underordnede grupper – til å bli et klassesamfunn. Dette forandret både arbeidslivet og de sosiale båndene folk imellom.

Se for deg noen av de nasjonalromantiske bildene fra den norske bygda på 1800-tallet, for eksempel «Brudeferd i Hardanger» fra 1848. Denne nasjonalromantikken preget nok mye av hovedstadselitens bilde av livet folkeflertallet levde på bygda den gangen.

Eilert Sundt kom tilbake fra bygda og fortalte om noe helt annet.

Slutt på nasjonalromantikken

– Sundts studier sto i kontrast til det nasjonalromantiske bildet av bygda. Han satte folks daglige strev på det politiske kartet, mener Tisdel.

Boka hans om sedelighetstilstanden på landsbygda i Norge gjorde at nasjonalromantikeren Bjørnstjerne Bjørnson sin begeistring for Sundt endret seg fundamentalt.

Bonden ble jo av romantikeren Bjørnson sett på som selve Norges arvesølv.

Dessuten kom Eilert Sundts beretninger om fattigdommen og elendigheten på bygda omtrent samtidig med et sosialt og kulturelt opprør i samfunnet. På Stortinget hadde folkets representanter, bonden og skolelæreren, våknet til ny selvbevissthet. De begynte å gjøre opprør mot eliten. Eilert Sundt ble plassert i denne eliten.

Ble en politisk ukorrekt forsker

Stipendiet til Sundt ble etter hvert et hett tema i Stortinget.

I 1869 var det bondeopposisjonen på Tinget som hadde fått nok av Sundts tall og statistikker. Nå ble Sundt framfor alt sett på som en representant for den gamle embetsmannsstaten. Mange mente at den enkle mann følte seg ille til mote over samfunnsforskerens rapporter og over å bli gjort til objekt for Sundts forskning.

Eilert Sundt og forskningen hans ble kort sagt politisk ukorrekt.

Sedelighetsboken ble sett på som den verste. Den ga et vrengebildet av folkelivet på landsbygda, mente kritikere. Samfunnsforskeren drev gjøn med bondestanden.

Og hvorfor førte ikke denne samfunnsforskningen hans til at noe ble gjort med fantefolket på bygda?

Kunnskapsbasert politikk

Andre forsvarte Eilert Sundt.

Professorene og stortingsrepresentantene Anton Martin Schweigaard og Torkel Halvorsen Aschehoug argumenterte begge for Sundts sak. Sistnevnte mente at Sundts forskning kunne være med på å løse et av det norske samfunnets aller vanskeligste problemer, fattigdommen.

Aschehoug ble dermed en av de første norske politikerne som argumenterte for en politikk basert på forskning og kunnskap, mener historikeren Bodil Stenseth.

I dag bruker politikere ofte forskning. Norske departementer setter årlig ned mange store og små utvalg som skal gi et kunnskapsgrunnlag for politikken.

Men midt på 1800-tallet så ikke politikere flest på seg selv som ansvarlige for å sette kunnskapsbasert politikk ut i live, det fikk folk som Eilert Sundt selv ta seg av.

• Les også: De mange drukningsulykkene i Nord-Norge førte til at Eilert Sundt tok opp spørsmålet om nye båttyper i 1860.

Over og ut med Sundt

Dette synes i dag Cathrine Holst, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo, er interessant. Under seminaret i Nasjonalbiblioteket 24. august holdt hun et foredrag om ekspertenes inntog i samfunnet og i politikken. 

• Les også: – Økt makt til ekspertene kan bli et problem

– Samfunnsforskeren Eilert Sundt ble ansvarliggjort på en måte som man sjelden ser i dag. Politikerne argumenterte med at Sundts forskning ikke hadde bidratt til forbedringer på landsbygda. Derfor burde han ikke fortsatt få støtte av Stortinget.

Dermed var det over og ut for Eilert Sundts forskning.

Allerede da han studerte teologi, hadde han bestemt seg for ikke å bli prest. Nå måtte han bli det likevel.

Det var en slagen mann som levde sine siste fem år som prest i ufrivillig eksil på Eidsvoll.

Det var jo så mye mer samfunnsforskeren Eilert Sundt skulle ha gjort og så mye mer han skulle ha skrevet. 

Også dette kan vi i dag lese ut av de verdifulle notatene hans i Nasjonalbibliotekets arkiv.