Så altfor mange ganger før har døden banket på, men denne vinteren blir særlig hard for søskenflokken på fem. Den 9. mars 1849 følger de begge foreldrene til graven.

Sorgen og savnet er nok stort. Men 19 år gamle Morten Rubertsen Hegelund fra Karlsøy vet også at nøden gjerne er det neste som står for døra nå som foreldrene og hovedforsørgerne er borte. Forhåpentlig vil de klare seg likevel.

Rekker ikke Riksforsamlingen

35 år tidligere: Morten Rubertsen Hegelund jobber som vanlig for føden på farens gård. Han er 19 år gammel når Norge får sin første grunnlov, og det skjer denne dagen, 17. mai 1814. Hvor mye vet han egentlig om hva som er i gjære og hva det kommer til å bety?

– Vi må anta at folk visste ganske mye og kanskje mer enn vi tror. De visste at det var i ferd med å skje ting, om ikke akkurat denne dagen. Det var urolige tider med krig og elendighet, men på kirkebakken fikk folk opplest nyheter og meldinger fra embetsverket, forteller professor emeritus i historie ved UiT, Einar Niemi.

Det Morten og alle andre får høre utover våren 1814, er at den danske tronfølgeren Christian Fredrik har varslet valg til en riksforsamling som skal møtes på Eidsvoll 10. april for å gi Norge en forfatning.

I kirker over hele landet skulle det derfor holdes ekstraordinære gudstjenester 25. februar, eller så tidlig som mulig etter dette, med påfølgende edsavleggelse og valg av valgmenn. Disse skulle i neste omgang komme sammen og utpeke sitt amts (fylke) representanter til Riksforsamlingen.

I Nord-Norge blir den første gudstjenesten holdt i Vadsø bare noen få dager før Riksforsamlingen avslutter sitt arbeid på Eidsvoll. Nordpå vet man ikke at forsamlingen går mot slutten. På grunn av de lange avstandene har ikke brevet fra tronfølgeren nådd fram tidligere til de nordligste delene av landet. Derfor møter heller ingen fra Nord-Norge på Eidsvoll i 1814.

Men det holdes likevel både gudstjenester med troskapsed til Christian Fredrik, samt valg. I Karlsøy prestegjeld hvor Morten bor, velges sjøsamen Henrik Jensen som valgmann, og i august sendes han til Tromsø. Der bestemmer han og de andre valgmennene at disse tre skal være de første representantene fra Troms og Finnmark (den gang kalt Finnmarkens amt): Distriktssjef i kystvernet og handelsmann Lorents Peter Jessen, 37 år gammel fra Tranøy og Dyrøy sogn, sogneprest i Hammerfest Niels Drejer, 38 år, og bonden Henrik Larsen fra Skjæret i Balsfjord, 35 år.

Samtidig får de vite at riksforsamlingen er over og Grunnloven vedtatt. Dette betyr at de tre valgte representantene var å betrakte som representanter til det ordinære stortinget som var antatt å møte samme høst.

– På denne måten var disse tre de første stortingsmenn som ble valgt i Norge, påpeker Niemi.

7. oktober samme år samles det første overordentlige storting. Heller ikke denne gang møter representanter fra Nord-Norge, og årsaken er nok en gang tidsnød og lange avstander.

– Henrik Larsen var riktignok på vei nedover, men han kom ikke lenger enn til Bodø før han fikk vite at det hele var over, sier Niemi.

Reineiere fikk stemmerett

Hjemstedet til Morten Rubertsen Hegelund er Selnes. For 200 år siden var stedet innlemmet i Karlsøy prestegjeld i Finnmarkens amt. I dag tilhører det Lyngen kommune i Troms fylke. Hegelund-slekta er en velkjent overklasseslekt i dette området og har vært det i generasjoner.

Etter uår, krig og omlegging av handelssystemet på begynnelsen av 1800-tallet, har overklassepreget begynt å blekne både for denne og mange andre slekter. Tidene er ikke så gode som de en gang hadde vært.

Men vi vet at faren hans, Robert Hegelund (1766–1817), bidrar til sølvskatten og krigspengeskatten som blir innkrevd i 1816. Norge er lutfattig og må samle inn sølv fra hele landet for å etablere Norges Bank. Skatten blir utlignet etter nærings- og formuesforhold, og det indikerer at familien ikke sitter så verst i det.

– Folk i Nord-Norge bidro med det de kunne og ble ikke glemt av dem som satt på Stortinget. De syntes det var beklagelig at ingen fra landsdelen kunne stille i 1814. Det rettet de opp ved å vise Nord-Norge stor oppmerksomhet på de første stortingssamlingene etter 1814, påpeker Einar Niemi.

Niemi forteller at stemmerettsreglene for eksempel ble endret for å tilpasse de særegne forholdene i nord, ikke minst reindriftssamene som hadde sin inntekt knyttet til reinflokken og ikke gård og grunn.

Opprinnelig kunne bare voksne menn som eide/leide jord og boliger over en viss verdi få lov til å stemme. I Finnmark var det lite jord som var matrikulert – altså offentlig registrert og verdivurdert.

Men man innså at reineierne hadde formue og inntekt i reinen, og at de derfor burde ha stemmerett. Også såkalte rettighetsmenn i Finnmark fikk stemmerett. Disse betalte ulike typer avgifter, men eide ikke formelt grunn.

I 1821 ble stemmeretten utvidet, og det økte antall stemmeberettigede i Finnmark sterkt. Å utvide stemmeretten krevde at man endret grunnloven, og endringsforslaget måtte derfor opp i tre påfølgende storting før det kunne vedtas. Så dette var viktig for Stortinget.

Første lærerutdanning og Nordområdekomité

I tillegg klarte en representant fra Finnmark, presten Peter Deinboll, å få igjennom at Norges første lærerutdanning skulle opprettes på Trondenes utenfor Harstad.

Han argumenterte at dette ville gi et løft for hele landsdelen når det gjaldt skoleverket og ikke minst utdannelse for lærere i samiske områder. Deinboll er for øvrig kalt for Norges første skolepolitiker, og han ivret sterkt for den første moderne skoleloven i 1826.

– I 1824 nedsatte dessuten Stortinget det som må kalles den aller første Nordområde-komiteen, fulgt opp av regjeringen året etter. Det var en komite som særlig skulle se på “Finmarkens opkomst”. Den skulle vurdere utvikling av økonomi og av byer, jordbruk, reindrift, fiskeri og forholdet til Russland. Medlemmene foretok også en reise hit i 1826. Man har kanskje et bilde av Nord-Norge som en glemt utpost på denne tiden, men det stemmer ikke, mener Einar Niemi.

Barn utenfor ekteskapet

I mai, åtte år etter at grunnloven blir vedtatt, blir Morten far for første gang. Han er 27 år og har fått en datter, Andrea Johanna. Barnets mor er Fredrica Andersdatter fra Ulsnes, et sted som ikke er langt unna Selnes. I kirkeboka står det svart på hvitt at foreldrene er ugifte. Sønnen Michael blir født noen år senere, også han utenfor ekteskap. Hvorfor gifter de seg ikke? Hvordan blir det godtatt blant folk at man får barn utenfor ekteskap – opptil flere ganger?

Tidligere var dette ansett som et vederstyggelig lovbrudd, såkalt leiermål, og man risikerte brutal straff. Men utover 1800-tallet ga staten mer og mer slipp på ideen om å lovregulere folks kjønnsliv. Forbudet mot seksuell omgang mellom forlovede og ugifte par ble oppheva i 1812. Fødsler utenfor ekteskap ble også sterkt nedkriminalisert.

– Men det var ikke lov å bo sammen som ektefolk uten å være gift. Folk kunne straffeforfølges på grunn av dette, men alle som levde slik ble ikke straffet. Likevel ble ikke den såkalte konkubinat-paragrafen som gjorde dette straffbart fjernet før på 1970-tallet. Da ble jo samboerforhold mer og mer vanlig, forteller Håvard Dahl Bratrein, professor emeritus i historie og forfatter av Karlsøy og Helgøy bygdebok.

Tilfeldig sex utenfor ekteskapet kunne med andre ord forekomme, og det var greit for staten så lenge man ikke gjorde det til en varig seksuell forbindelse. 

– At unge ikke giftet seg kan rett og slett ha hatt økonomiske årsaker. Det var ikke så lett for folk å stifte bo den gang som det er nå. Det krevde kapital å holde bryllup, skaffe seg et sted å bo, samt redskaper og annet man trengte. De fleste eide lite, og menn var ofte over 30 år før de kunne brødfø en familie, sier Dahl Bratrein.

I 1821 ble fedre pålagt større plikt når det gjaldt å yte bidrag til oppfostringa, så helt uten forpliktelser var ikke Morten selv om barna var uekte. De hadde likevel ikke rett til å arve sin far, den retten fikk de først i 1915.

Oppkalling etter døde søsken

Morten gifter seg først som 34-åring. Bruden er Birgitta Hansina Leonhardsdatter (20). De inngår ekteskap i august 1829, en drøy måned før hun nedkommer med datteren Ovidia Cicilia. Paret bosetter seg på Selnes, hvor Morten overtar gården etter at moren hans dør.

Deretter går det slag i slag i barnefødsler. Birgitta føder nærmest annet hvert år fra 1829 til 1849. Det er et stridt liv, men ikke unikt. Kvinner født tidlig på 1800-tallet får i gjennomsnitt 4,5 barn i løpet av sine liv. Gjennomsnittet i dag er i underkant av to barn per kvinne.

Til sammen får ekteparet fem jenter og seks gutter, men livet er skjørt og de må flere ganger følge egne barn til graven. Bare en av jentene og fire av guttene vokser opp. Sønnen Morten som er oppkalt etter faren, dør når han er fem og et halvt år. En yngre bror som fødes omtrent samtidig får derfor navnet Morten. Bare to år gammel dør han også.

– Det døde mange barn av sykdommer på denne tida. Blant annet av kikhoste, difteri og tyfus. Folk måtte lære seg å leve med døden tett innpå, og det å være oppkalt etter en død bror eller søster var ikke uvanlig. Det er en skikk som har vært utbredt helt opp til vår tid. Jeg tror nok mange kjenner eksempler fra sin egen slekt. Oppattkallinga var vel en måte å gi de avdøde videre liv. De første barna man fikk ble ofte systematisk oppkalt etter besteforeldre, forteller Bratrein.

Selv om dødeligheten hadde gått kraftig ned etter 1814, var den gjennomsnittlige levealderen for menn og kvinner bare 46 år på den tiden Mortens barn døde. Deretter steg den til 50 år i 1890, og hundre år senere var den 77 år for menn og kvinner sett under ett.

Fallet i dødelighet har spesielt vært stort for spedbarn. På 1800-tallet døde om lag en av ti det første leveåret, i 1920-årene hadde dette sunket til 1 av 20. I dag dør tre av tusen spedbarn. Tidligere var infeksjoner en hyppig dødsårsak, i dag er dette sjelden. Bedre levekår, ernæring, helsestell, fødselsomsorg, helsestasjoner og vaksinasjonsprogrammer har bidratt til å gjøre barn mer robuste.

Selvforsyningsidealet

Perioden mellom 1820 og 1880 må sies å være en vekstperiode for Nord-Norge. Det var ingen bakevje – folk ønsket seg hit fordi det var en økonomisk oppgangstid.

– Det var høykonjunktur i landsdelen og det kom mange folk flyttende hit sørfra. Å kalle Nord-Norge for Norges Amerika er vel å ta litt i, men det kom mange blant annet fra Østerdalen, Røros og Gudbrandsdalen, forteller historieprofessor ved UiT, Einar-Arne Drivenes.

I Finland hvor det var svært trange kår på midten av 1800-tallet, het det at ishavet utenfor Nord-Norge var så rikt at “man kunne skjære gull med trekniv”. Mange finner dro derfor over grensa og bosatte seg i kystområdene hvor det var større sjanse å overleve. I Nord-Norge ble de kalt kvener.

Og i gode tider sulter man aldri i hjel ved havet. Det varme, salte atlanterhavsvannet som møter kaldt, ferskt og mineralrikt vann fra Ishavet, er et enormt matkammers. Når sild og torsk gjør sitt inntog om vinteren og tidlig vår, er det lavsesong i jordbruket. Alt dette gjorde at nordlendingene kunne drive både fiske og gård, noe de fleste gjorde rundt 1814 og til langt ut på 1900-tallet.

– Det har jo vært stilt spørsmål fra folk utenfor landsdelen hvorfor nordlendingene ikke utnyttet disse havressursene enda mer. Hvorfor satset de ikke mer? Til det har svaret vært: “Bare vi har nok til kokninga”.

Altså, så lenge man har vært selvforsynt og klart seg, så har det vært nok. Det hang fast, særlig på det mentale planet, at man skulle være sjølhjulpen. Det var en stolthet i det. Frykten for bunnløs gjeld var også stor, sier Einar Niemi.

Folk hadde så de klarte seg: Fra husdyrholdet fikk de kjøtt og melk. De dyrket potet, neper, rabarbra og de plukket bær. De fisket for å skaffe kapital til å kjøpe det de ikke dyrket selv. Fra og med 1840-tallet ble det flere og flere butikker med kolonialvarer. Det betydde varer som hadde sin opprinnelse et annet sted, for eksempel kolonier. Det var frukt og krydder, blant annet.

– Ut over 1800-tallet ble det stadig vanligere med slike varer. Ofte tok butikkene det inn til jul, for eksempel svisker. Etter hvert kom risengrynsgrøten, appelsiner, epler, rosiner og nye, spennende krydderier. Mange av oss har nok sett de gammeldagse krydderhyllene som husmødrene hadde på veggen. Det var jo et imponerende utvalg. Og ikke minst kom det hermetikk. Eller “dåsemat”, som Knut Hamsun hånlig kalte det, forteller Niemi.

Tett på død og nød

10. januar 1849 sliter Birgitta seg igjennom sin ellevte fødsel. Det blir også den siste. Den nyfødte datteren får navnet Birgithe Marthine. Hun er oppkalt etter moren som ånder ut i barselseng kun dager etter fødselen, i underkant av 40 år gammel. Dødsårsaken oppgis i kirkeboka å være forkjølelse.

De gjenlevende barna blir morløse, og for den nyfødte lillesøsteren blir dette skjebnesvangert. Hun blir bare 17 dager gammel.

– Elleve fødsler er mye, og siden hun hadde overlevd de fleste av dem så tyder det på at det ikke er fødselen i seg selv som er grunnen til at hun døde. Men barselfeber var svært vanlig på denne tiden, og det tok livet av mange kvinner. I 1840-årene kom den første jordmoren til Karlsøy, men hun bodde på selve øya, og Selnes var jo på fastlandet. Jordmødrene visste ikke mye om sanitære forhold, og legehjelp var det dårlig med for distriktslege kom ikke til Karlsøy før uti 1870-årene. For spebarn som ble morløse var det vanskelig å overleve hvis man ikke hadde en amme tilgjengelig. Og det fantes jo ikke alltid, forteller Håvard Dahl Bratrein.

Å føde var en risiko, og det satte sine spor på kvinnekroppen. Men ingen snakket høyt om kjønnsliv, forplantning og graviditet. Det var tabuområder. I tillegg hadde kvinnene tungt arbeid i hjemmet, og i 40-årsalderen var mange helt utslitte.

Tidlig modernisering

Da Norge ble selvstendig og fikk egen grunnlov i 1814, var det ingen likhet for loven mellom kvinner og menn. Fra cirka 1840 fikk imidlertid kvinner en lang rekke nye sivile og politiske rettigheter. Blant annet fikk enslige kvinner over 25 år rett til å drive handel med innenriksvarer i 1842, og i 1854 fikk sønner og døtre lik arverett. Dette hang sammen med industrialiseringen og mer liberal økonomi.

Selv om størstedelen av befolkningen i Nord-Norge på denne tiden livnærte seg som fiskerbønder, betyr det ikke at landsdelen var uten innovasjon og modernisering:

– Det er viktig å få fram at industri og andre sekundærnæringer vokste fram mye tidligere og med større styrke enn det en del av litteraturen har hevdet. Det noe ensidige bildet av den nordnorske fiskerbonden har blitt litt for dominerende, påpeker Einar Niemi.

Han trekker fram kobberverket i Kåfjord som startet allerede i 1826. Det ble en av Nordens største industriarbeidsplasser.

– Og industrien vokste fram mange andre steder, som Sulitjelma, Sydvaranger, Ballangen og Senja. For mange mennesker betydde det en ny arbeidsdag hvor de var mer avhengig av å følge klokka. Alt i alt blir samfunnet mer sammensatt. Det ga også en variasjon i yrkesbetegnelser; gruvearbeider, verftsarbeider, håndverker, skomaker, garver, klokkemaker. For mange var det også slik at de jobbet i gruva, samtidig som de også hadde gård.

– For kvinner ble det etter hvert også vanligere å ta seg betalt arbeid. Blant annet fantes det en parallell til hjelpepleieryrket, kalt gangkone. Hun fikk betalt av sykehusene og hjalp eldre og syke i hjemmet, forteller Niemi.

Settes bort hos slekt

Det blåser opp til kraftig storm i Nord-Norge 11. februar 1849. Et stort antall fiskere som er på Lofotfisket drukner i kamp mot vær og vind. Hvor mange vet vi ikke sikkert.

Samme aften er Morten Rubertsen Hegelund på vei til Tromsø i båt sammen med to andre menn, deriblant hans yngre bror Abraham. Nøyaktig hva som skjer vet ingen, men da dagen gryr blir utfallet klart:

… 3 Personer omkom paa en Rise til Tromsø om Aftenen i en Storm. Ligene fandtes om Morgenen i Fjoren ved Tønsvigen. De havde ikke havt Maste eller Seil oppe, men sandsynlig har Baaden veltet paa et Sijer i Søgangen og da drevet i Land paa Hvælvet..(kilde: Ministerialbok for Karlsøy 1843-60)

Morten blir 55 år gammel. På under en måned blir barna til Birgitta og Morten foreldreløse, og ekteparet begraves samtidig, den niende mars. Hvilken tragedie dette måtte ha vært for de fem gjenlevende barna deres, er vanskelig å begripe. De eldste kunne nok klare seg ved å søke tjeneste et sted, men for de yngste var fosterhjem eneste utvei. Enten hos faddere, naboer eller slekt. Dette skjedde også med barna på Selnes, de vokser opp på gårder i nærheten.

– Det var ingen inntekt for folk å ta imot andres barn, men etter seks-sju-årsalderen var det i alle fall vanlig at barna måtte jobbe for føden. For jentene var det fjøs- og innearbeid, for guttene var det fiske, gjeter- og skogsarbeid. Guttene kunne ofte bidra i fiske nær hjemmet fra de var åtte-ti år gamle, og fra fjortenårsalderen kunne de bli sendt med på Lofotfisket. Men dette arbeidet gjaldt alle barn, også de som bodde hos sine biologiske foreldre, forteller Dahl Bratrein.

Hver fjerde mann druknet

Veier er stort sett et 1900-tallsfenomen i Nord-Norge. Før den tid var båt derfor et framkomstmiddel de fleste benyttet seg av, og på grunn av det var drukningsulykkene hyppige. I et forlis forteller tradisjonen at bare dåpsbarnet ble berga, flytende i ei komse. I Karlsøy kan det ha vært så mange som fire-fem personer som druknet årlig, og i Alstahaug i Nordland druknet 137 mennesker i tiårsperioden 1844–1854.

– Drukning var årsaken til at hver tredje eller fjerde voksne mann døde. Vi vet ikke eksakt, for dødsårsaken omtales ikke alltid i kirkebøker og lignende. Men det er klart folk var utsatt; de hadde små båter og skulle forflytte seg over lange strekninger. Det skjedde også en del uhell hvor folk falt i havet, men berget livet. De fleste voksne fiskere falt i sjøen både en og to ganger, forteller Dahl Bratrein.

De mange drukningsulykkene i Nord-Norge førte til at den kjente samfunnsforsker Eilert Sundt tok opp spørsmålet om nye båttyper i 1860.

Fra 1890-årene begynte den store utskiftinga av fiskeflåten, og i 1905 gjorde motorbåtene sitt inntog i Norge. Det ble også starten på en revolusjon i fiskerinæringen. Fram til da hadde fiskerne brukt årer og seil for å komme seg fram, og de hadde vært avhengige av rorbuer for å søke ly mot vind og vær. Med en motorisert båt med overbygg kunne de bo i sin egen båt og var ikke avhengige av rorbu.

Det var fiskerne fra Møre som var tidligst ute med å ta den nye teknikken i bruk. Nord-Norge hang noen år etter, inntil fiskerne i Troms hektet seg på. Først i 1914 tok dette også av i Nordland, og raskest i Vesterålen.

Likevel, alle hadde ikke råd til den nye båten, og rundt 1920 var åpne båter med seil fremdeles et vanlig syn. På 1930-tallet slo moderniseringstanken igjennom for fullt, og det ble gitt 3000 kroner i tilskudd til fiskere som ville skaffe seg mindre og motoriserte båter.

Fra Karlsøy til Artichoke Lake

Våren 1864 hersker det rene amerikafeberen i Tromsø havn. Hele to skip seiler herfra til Quebec dette året, og om bord er flere hundre mennesker fra Finnmark og Troms.

I et av skipene befinner 34 år gamle Ovidia Mortensdatter Hegelund seg, den eneste overlevende datteren til Morten og Birgitta. Hun har allerede opplevd å bli enke en gang. Nå er hun gift på nytt med Hans Hansen, og det er han og seks barn som er reisefølget hennes.

Det blir en dramatisk reise. Alle på skipet må ha med egen proviant, og mange slipper opp for mat på den lange overfarten. Et av Hans og Ovidias minste barn dør om bord, og finner sin grav i det åpne havet. Etter at de ankommer Quebec, går reisen videre innover med dampbåt og tog. I juli når de fram til Minnesota i USA. Da har Ovidia mistet nok et barn. Sønnen Lars, som hun har fra sitt første ekteskap, dør av hete og utmattelse og må gravlegges underveis.

Ovidias lillebror, Robert Mortensen Hegelund, emigrerer etter hvert også til USA. Det samme gjør 13 av hans barn. Sammen med flere andre blir det til slutt en liten koloni av Karlsøy-væringer på det lille stedet Artichoke Lake i Big Stone County, der de slår seg ned og driver jordbruk.

I hele perioden 1865–1930 utvandret 780 000 nordmenn til “oversjøiske land”, først og fremst Amerika. Det utgjorde mer enn en tredel av folketallet. Bare om lag 40 000 av disse er nordlendinger.

Oppsving i fisket

Årsaken til at emigrasjonen ikke var like omfattende i Nord-Norge, kan skyldes oppsvinget i fiskeriene fra og med 1850, samt mer nydyrking av jord i overgangen fra 1800- til 1900-tallet.

– Innsiget av loddetorsken i denne perioden har hatt stor betydning for landsdelen, spesielt for finnmarkskommunene. Sildeinnsiget også, forteller Einar-Arne Drivenes.

Å drive småbåtfiske utenfor Finnmark skaffet folk inntekter, og i årene mellom 1875 og 1930 økte faktisk Nord-Norges andeler av landets befolkning. De fleste andre landsdelene hadde en tilbakegang.

Brødrene Andreas og Olai Mortensen er to av dem som på denne tiden slår seg ned som fiskere og gårdsbrukere og stifter familie på Lenangshalvøya. I luftlinje ikke så veldig langt unna foreldrenes gård på Selnes.

– Folk som Morten og Birgitta og deres sønner Andreas og Olai er de som har vært med på å bygge Nord-Norge etter 1814. Var det et fælt og hardt liv de hadde?

– Sett fra vårt ståsted i dag, så var det jo et grusomt liv. Men det er litt vanskelig å bedømme for vi vet ikke hvordan de oppfattet det. De visste ikke om noe annet liv. Dessuten er det alltid noen som hadde verre skjebner enn andre. Vi må huske at ganske mange klarte seg bra, og det er årsaken til at vi bor her i dag, avslutter Håvard Dahl Bratrein.

Referanser:

Digitalarkivet

Registreringssentralen for historiske data (RHD)

Ministerialbok for Karlsøy 1823-1842

Ministerialbok for Karlsøy 1843-1860

Bratrein, Håvard Dahl: Karlsøy og Helgøy bygdebok (fire bind) 1989-94

Norsk fiskeværsmuseum

Store Norske Leksikon

Statistisk sentralbyrå

Bratrein, Håvard Dahl Bratrein Uvær, ulykker og undergang. Ottar 1/2013

www.grunnloven200.no