Barn som bor hos begge foreldre etter samlivsbrudd er mindre stresset enn de som bor bare hos den ene.

En liten gruppe står for nesten alle sosiale kostnader

Forskere mener at det er mulig å forutsi ganske sikkert hvor mye vi vil koste samfunnet allerede når vi er treåringer.

25.8 2017 04:00

De fleste sosiale problemer er konsentrert i en gruppe på rundt 20 prosent i befolkningen. Det er de som vil få størst behov for hjelp og vil koste velferdssamfunnet mest.

30 prosent av befolkningen betaler inn til velferdssamfunnet, men personlig får de nesten ingenting tilbake. De har nesten ikke behov for hjelp.

Om du havner i den første eller den siste gruppen bestemmes i stor grad av hvor intelligent du er, hvor god du er motorisk eller hvor språkmektig du er i treårsalderen.

Dette viser det som kalles den største studien av utvikling i en befolkning. Den ble presentert i Oslo tirsdag denne uken.

– Denne kunnskapen er det etisk vanskelig å formidle, mener Trine Waaktaar, en av tilhørerne. Hun er professor ved Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo og forsker blant annet på arv og miljø.

– For vi vet fortsatt for lite om hva som virkelig hjelper for den gruppen som er i høyrisiko for å utvikle store og sammensatte problemer.

Den beste kilden til kunnskap

Waaktaar var en av de mange psykologer, psykologistudenter og andre interesserte som fulgte forelesningen til Terrie Moffitt i Oslo. Dette var en av flere forelesningen ved Universitetet i Oslo i høst i forbindelse med Eilert Sundts 200-årsjubileum.


Terrie Moffitt er en av hovedarkitektene bak Dunedin-studien. Den har fulgt de samme menneskene i over 40 år og gir forskerne et unikt innblikk i utviklingen i en stor gruppe. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Moffitt er professor i psykologi ved Duke University i USA og King´s College i London, Storbritannia. Hun er en av hovedarkitektene bak den mest ambisiøse studien av mennesket utvikling som noen gang har blitt satt i gang.

– Innen vårt fagfelt er denne studien en av de beste kildene til kunnskap om utvikling i en befolkning, sier Waaktaar.

Et unikt innblikk i mange liv

Det hele startet i byen Dunedin på sørsiden av New Zealand i 1972–1973. Den gang ble alle de 1037 barna som ble født i byen forskningsdeltakere.

Ambisjonen er at de fleste av dem de skal være det helt til de dør.

I dag er disse personene middelaldrende. De fleste av dem har selv fått barn.

Hvordan har det gått med dem i livet? Hvorfor ble livet deres som det ble?

Det gir denne studien et unikt innblikk i.

I disse dager holder forskerne på å analysere de siste resultatene. De dataene Moffitt presenterte var fra perioden 2010–2012. Da var deltakerne 38 år gamle.

Nesten ikke frafall

De fleste store studier som skal følge folk over lang tid sliter med at deltakerne blir borte underveis. Det har ikke skjedd her. Selv den gruppen som det ikke har gått så bra med i livet, deltar fortsatt i forskningsprosjektet.

Hele 95 prosent av deltakerne var fortsatt med på studien sist de ble intervjuet og testet. Det gjør resultatene fra denne forskningen spesielt sterk.

Forskningsdeltakerne blir oppsøkt meget aktivt, forteller Waaktaar, som kjenner studien godt gjennom egen forskning.

– Når noen flytter ut fra New Zealand, så betaler studien for å få folk hjem, eller de sender intervjuerne dit de bor. Og ofte vil jo folk ha en gratisbillett hjem.

Dette har igjen sammenheng med at forskerne har vært veldig flinke til å skaffe finansiering.

– Studien er kostbar. Men materialet er så unikt at forskerne har klart å skaffe mange forskjellige internasjonale kilder til å støtte den.

Et frafall på bare fem prosent etter nesten 40 år er oppsiktsvekkende, mener den norske psykologen.

De magiske 20 prosentene

Da studien startet på 1970-tallet hadde den et svært åpent design. Forskerne ville rett og slett se hva de fant.

Forskningsgruppen har testet deltakernes fysiske helse på en rekke områder gjennom disse 40 årene.

De har for eksempel målt BMI, blodtrykk, lungefunksjon, kolesterol, betennelser, tannhelse. De har også testet det de kaller deres hjernehelse. Det innebærer blant annet intelligens, selvkontroll, språkferdigheter og motoriske ferdigheter.

– Dunedin-studien startet ikke i utgangspunktet som en utviklingspsykologiske studie. Det har etter hvert blitt lagt til et bredt spekter av tester og undersøkelser. Dette har derfor blitt en veldig tverrfaglig studie, forteller Waaktaar.

En rekke delstudier har kommet ut av denne hovedstudien. Mange av dem har blitt publisert i anerkjente forskningspublikasjoner. Forskning.no har flere ganger skrevet om resultatene.

Under forelesningen snakket Moffitt mest om en ny studie der de hadde testet det såkalte Pareto-prinsippet. Det kalles også for 80–20-regelen.

Vilfredo Pareto var italiensk forsker som for et århundre siden fant at 80 prosent av rikdommene i et land er kontrollert av 20 prosent av befolkningen. Dette prinsippet har senere blitt funnet på en rekke andre områder i samfunnet.

Forskerne i Dunedin-studien fant at dette prinsippet passer ganske godt også når det gjelder fordelingen av sosiale problemer i gruppen og fordelingen av utgifter til velferd.

Digitaliseringen i samfunnet har gjort det enkelt for forskerne å følge sporene etter forskningsdeltakerne i medisinregister, på sykehus, i kriminalitetsstatistikken, i forsikringsutbetalinger og så videre. Deltakerne har gitt dem fullmakt til å følge disse sporene.

22 prosent setter fra seg store fotavtrykk

Forskerne fant at 22 prosent av deltagerne hadde størst behov for hjelp fra det offentlige.

– Det er denne gruppen som setter fra seg det største fotavtrykket når det gjelder kostnader til velferdssamfunnet. 35 prosent av gruppen utgjør den motsatte ytterlighet. De koster ikke samfunnet mye, sa Moffitt.

Forskergruppen har funnet noen indikatorer som de mener kan forutsi hvordan menneskene i denne gruppen utvikler seg og fungerer senere i livet. Blant disse er barnets IQ, familiens økonomiske status, om barnet vokser opp sammen med begge foreldrene eller om barnet har vært utsatt for omsorgssvikt.

Hun mener at de ut fra denne forskningen svært tidlig kan peke på mange av de individene som med stor sannsynlighet vil få problemer senere i livet. Hun viser også at jo flere risikofaktorer et barn har, jo større sannsynlighet er det for at det er mulig å se hvem som kommer dårlig fra det.

Men hun er veldig forsiktig med å si at det ene er årsak til det andre. Og hun påpeker at det er noen som klarer seg bra, selv om de har mange risikofaktorer i livet. Disse karakteriseres av god psykisk helse i familien i flere generasjoner.

Et etisk dilemma

Når forskerne kjenner risikofaktorene for at en person kan komme i den gruppen som koster samfunnet mest, kan det være vanskelig å formidle i offentligheten.

Det er det fare for at denne kunnskapen kan bli brukt til å stigmatisere grupper.

Og får du høre at du tilhører en gruppe som har mye større risiko for noe, er det større sannsynlighet for at du blir i denne gruppa, mener Moffitt. Som mener at denne kunnskapen derfor må brukes med forsiktighet.

Waaktaar er enig.

– Dilemmaet er enda større når vi ikke vet så godt hvordan vi kan forebygge problemutvikling hos denne gruppen. Derfor må vi forske for å forstå mer om mekanismene bak problemene og på hvilke tiltak som virker best.


Trine Waaktaar er professor i psykologi. Hun mener at den kunnskapen Moffitt presenterte i Oslo, viser hvor viktig det er at vi virkelig satser mye på forskning på forebyggende tiltak. – Vi må våge å følge opp noen spesifikke grupper med gode empiriske studier, mener hun. (Foto: Siw Ellen Jakobsen)

Det er veldig viktige at vi forsker på forebygging, slik at vi er sikker på hva som virker, mener hun.

Det krever litt mot.

– Er vi så redd for å forske på dette at vi ikke finner data, gjør vi disse gruppene en bjørnetjeneste. Vi må nok våge å følge opp noen spesifikke grupper med gode empiriske studier.

I dag er det ganske mye fokus på forebyggende tiltak, mener psykologen. Og det er også mye forskning på det.

– Denne forskningen som Moffitt presenterte for oss, viser bare hvor viktig det er at vi virkelig satser mye på det. Finner vi noe som virker, kan vi hjelpe noen som ved stor sannsynlighet vil få store problemer i livet.

Overførbart til Norge

Moffitt selv advarer mot å generalisere for mye ut fra studien.

– Den er gjennomført i et lite samfunn i et lite land med stort sett hvite personer og i en spesifikk generasjon. Mange land har mye større sammensetting i befolkningen enn New Zealand, sier Moffitt.

Waaktaar mener at studien nettopp på grunn av disse forholdene er studien særlig overførbar til Norge.

– Vi er ganske like New Zealand på mange måter. Både når det gjelder størrelse, befolkningssammensetning og velferdssamfunn. Nettopp derfor er denne studien særlig interessant for oss i de skandinaviske landene, mener hun.

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse