Det finnes folk som kan prate hull i hodet på hvem som helst.

De kalles alt fra notoriske skravlebøtter, snakkemaskiner og tvangssnakkere til personer med kronisk munndiaré.

Kjennetegnene på skravlebøttene er at ordene bare velter ut, ett etter ett, uten stopp – og at de sjelden slipper andre til i samtalen.

Hva er det med disse folkene som prater ustoppelig? Og hvordan skal en som prater normalt mye, hanskes med dem?

Mangel på impulskontroll

Det er lett å tenke at skravlebøttene er selvopptatte mennesker. De liker sannsynligvis å høre sin egen stemme og mener de har viktige ting å komme med.

Men ofte skyldes tvangssnakkingen det motsatte, nemlig usikkerhet.

Overdreven snakking kan knyttes til alt fra ADHD, autisme, angst og depresjon til mangel på impulskontroll, ifølge en artikkel om temaet i The Washington Post.

Snakkingen kan også skyldes at personen er ensom.

Kanskje vi bør se på hva roten til all snakkingen er, før vi setter inn tiltak mot den? foreslår den amerikanske professoren Susan Krauss Whitbourne. Hun har skrevet en artikkel i Psychology Today om hvordan man bør hanskes med folk som snakker for mye.

Whitbourne viser til en studie blant allmennleger som må håndtere svært pratsomme pasienter. Hva gjør de for å avdekke hva som feiler pasienten innimellom all praten, og hvordan avslutter de på en god måte?

Dette gjorde legene

De hadde strategier for hvordan de skulle forstå årsakene til all pratingen og hvordan de skulle komme seg ut av den:

• Du bør gi en eller annen form for følelsesmessig støtte hvis du mistenker at den overdrevne praten kommer fra ensomhet.
• Du bør prøve å få personen til å komme fram til poenget, altså det han eller hun faktisk vil si.
• Personen kan for eksempel være nervøs, så det kan hjelpe å gi dem en følelse av trygghet.

Når praten med pasienten hadde gått for langt, ble disse tipsene aktuelle:

• Du bør ikke være altfor direkte til å begynne med. Det er altså ingen god idé å be tvangssnakkerne om å være stille.
• Du bør se etter muligheter som kan begrense snakkingen, for eksempel å få andre med inn i samtalen.
• Dersom det er helt nødvendig å avbryte, vis empati og prøv å gjøre det med humor. Å bli avbrutt kan være svært ydmykende.

Whitbourne kaller disse strategiene for empatiske måter å avbryte samtaler med pasienter på. Men hva om du havner ved siden av en skravlebøtte på bussen? Eller i et bryllup? Og du egentlig ikke er så veldig opptatt av empatien?

Da har en annen amerikansk psykolog konkrete råd:

Avvise folk på bussen

Ty Tashiro har skrevet en hel bok om sosial usikkerhet der han foreslår konkrete grep for å hanskes med tvangssnakkere, blant annet omtalt i Aftenposten.

Et av grepene er å gjenta det vedkommende har sagt, slik at hun eller han forstår at du faktisk har hørt etter. Deretter flytter du oppmerksomheten over på deg selv og forteller noe liknende du har opplevd. Eller så starter du et helt nytt samtaletema der du tar kontrollen.

Tashiro foreslår også å sette grener, for eksempel hvis du blir sittende ved siden av en skikkelig skravlebøtte på bussen.

Da kan du starte med å si at du sikkert har tid til å snakke en liten stund, men at du også trenger å få litt hvile eller har planer om å lese en bok. Det kan virke avvisende, men er likevel en høflig måte å si nei til for mye prat på, ifølge Tashiro.

Irritert og lite verdsatt

– Dette er noe alle kan kjenne seg igjen i, sier Thomas Hansen, forsker ved Folkehelseinstituttet.

Han sikter til det å håndtere personer i livet som prater for mye.

– Det kan være venner, kollegaer eller andre som tar stor plass, vinkler alt på seg selv og virker selvopptatte og uinteresserte i andre, sier Hansen til forskning.no.

– I møte med disse kan man føle seg både oversett og brukt, irritert og lite verdsatt.

Hansen mener det kan være svært vanskelig å håndtere dette, spesielt for dem som har et nært forhold til tvangssnakkere.

– Det gjelder særlig de som er i en avhengighetssituasjon med vedkommende, noe som kan gjøre det vanskelig å si fra eller trekke seg unna, sier han.

For eksempel om det gjelder foreldre eller sjefer. Han har derfor et konkret forslag:

– Kanskje føler du deg mindre frustrert og overkjørt hvis du tar samtalene via headset mens du går en tur eller vasker huset.

Hva gjør du dersom du selv snakker for mye?

Hansen forteller at enveiskommunikasjon kan bli et stort problem i forhold mellom mennesker.

– Dårlig sosial kompetanse kan føre til at man støter folk fra seg, ikke blir inkludert og at man opplever ensomhet, sier han.

Et selvsagt råd for dem som selv prater for mye, er å vie andre mer respekt og oppmerksomhet, ifølge Hansen.

– Man bør også reflektere over om man selv er en slik person. Kanskje man kan spørre en nær venn om dette, da man ikke alltid er klar over det selv, sier han.

Må tåle pinlig stillhet

Siri Leknes tror at de som strever med å slutte å snakke, er drevet av en redsel for å kjenne på den kleine stillheten som oppstår når ingen prater.

Hun er norsk hjerneforsker og professor i nevrovitenskap ved Universitetet i Oslo.

Kanskje man bør øve på å tåle pinlig stillhet?

Leknes tok selv et kurs i pedagogikk ved Oxford der hun og andre som skulle undervise, ble opplært til å tåle pinlig stillhet. Der mente de at det å vente lenge nok til at noen svarer eller stiller spørsmål, er helt sentralt for å bli en god underviser.

– Det hadde jeg god nytte av, selv om det kjentes veldig kleint å gjennomføre, og jeg opplevde en betydelig stressreaksjon, forteller hun.

Leknes sier at redselen for å bli sosialt avvist – og behovet for anerkjennelse – er en av de aller sterkeste driftene vi mennesker har.

– Og begge mekanismer spiller nok inn hos dem som ikke helt klarer å slutte å snakke, sier hun.

LES OGSÅ

Ny studie avslører hvordan vi ble i stand til å snakke

Mange flere kan få hjelp mot angst for å snakke offentlig