Hvorfor slo ikke kolleger alarm om overgrep mot barnevernsbarna? Lojalitet til arbeidsgiveren var en årsak som fortsatt gjør det vanskelig for ansatte å varsle om kritikkverdige forhold, mener professor.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Bastøy var «Opdragelsesanstalt for forsømte Gutter» fra 1900 til 1970. (Foto: NTB Scanpix)
Fysisk straff av barn - ulike forbud
Lav kjennskap til loven kan være noe av forklaringen på at overgrepene pågikk så lenge.
Fysisk straff i skolen ble forbudt i 1936.
Forbudet omfattet skolehjem og spesialskoler fra 1951 i spesialskoleloven.
Foreldres rett til å tukte egne barn ble fjernet i 1972, uten at det kom et eksplisitt forbud.
I 1987 ble det tatt inn et forbud i barneloven mot vold mot barn som kan utsette det for fysisk eller psykisk helseskade.
Først i 2010 kom det et tydelig forbud mot bruk av vold som ledd i barneoppdragelsen. Bruk av vold, skremmende eller plagsom oppførsel eller annen hensynsløs oppførsel mot barn er nå forbudt.
I alt har 1885 tidligere barnevernsbarn fått erstatning for overgrep de ble utsatt for mens de var i myndighetenes varetekt i barnehjem og andre barnevernsinstitusjoner.
Rapportene fra flere landsdeler er dyster lesing: Barna ble utsatt for lugging, spark, slag med og uten redskap som belter, stokker, kleshengere, bjørkeris, nøkkelknipper, teppebankere, våte handklær, hårbørster, balltrær og feiekoster.
Sengevætere ble ydmykende uthengt. Barna ble også isolert som ledd i oppdragelsen: De ble innestengt i kjellere og kott, og dyttet ned i kleskurver.
Professor Kjersti Ericsson ved Universitetet i Oslo ville finne ut hvorfor dette maktmisbruket kunne foregå i tiår, uten at noe ble gjort for å få en slutt på ukulturen.
Så de ansatte hva som skjedde? Reagerte de? Hva gjorde de i såfall?
Ericsson har saumfart syv regionale granskingsrapporter på jakt etter de ansattes versjon. Hun gransket også hva medlemmene i barnevernsnemndene, på barnevernskontorene og i tilsynsmyndighetene gjorde eller lot være å foreta seg.
Ulike mekanismer
- Det er aldri èn årsak til slikt, men flere ulike årsaker, sier hun til forskning.no.
Ericsson avdekket flere ulike mekanismer som bidro til at overgrepene kunne pågå så lenge utenfor offentlighetens lys, basert på hva ansatte i ettertid fortalte til granskningskommisjonene. De ansatte som uttalte seg er ikke nødvendigvis representative for alle som jobbet på barnehjem i denne perioden.
- Mekanismene er allminnelige og gjenkjennelige og har betydelig overføringsverdi også til vår tid, mener Ericsson.
Ble truet til taushet
Det er en utbredt misforståelse at ingen ansatte gjorde forsøk på å si fra.
- Noen prøvde å lage litt halloi, og noen få av forsøkene førte frem, sier Ericsson.
Men i likhet med barna, opplevde ansatte som fortalte om voldsbruken ikke å bli trodd eller å bli truet med represalier til taushet. Mens barna ble skremt med juling, ble ansatte avskrekket med at de kunne miste jobben.
Kulturelt skifte
Det meste av den rapporterte mishandlingen skjedde på 50-, 60- og 70-tallet.
- Dette skjedde i en tid da det var et kulturelt skifte. Barns rettigheter sto svakt. Mye av det som skjedde, brøt ikke nødvendigvis med normene på den tiden. Lydighet var standarden i barneoppdragelsen. Fysisk straff var et relativt akseptert middel for å oppnå ønsket adferd.
Så fikk flere gradvis øynene opp for at fysisk straff var mishandling, forteller Ericsson.
Men faktum er at det allerede i 1951 ble forbudt å utøve vold mot barn ved offentlige barnehjem. Ericsson har funnet tegn på at forbudet var lite kjent, både blant ansatte og bestyrere.
- Det var liten vekt på lovverket som styringsredskap på den tiden, forteller hun. Først på 70-tallet ble man mer bevisst på lovverket som rettesnor.
Overarbeidet
De ansatte var veldig få i forhold til antall barn, og dermed overarbeidet. De hadde liten tid til å gi omsorg. Ved enkelte institusjoner i Finnmark fikk de ikke lønn engang, det skulle på en måte være et kall å arbeide der, sier Ericsson.
Praktiske oppgaver som renhold, var prioritert høyere enn kontakt med barna.
Hun deler forklaringene på hemmeligholdet i fem hovedkategorier.
Maktbruk tolket ulikt
Hendelser ble tolket ulikt, ut fra ulike maktposisjoner.
- Ansatte som ble konfrontert med at de hadde gitt barna en ørefik, unnskyldte seg med at det var et engangstilfelle. Barna som var ofre levde i konstant utrygghet og angst for når neste ørefik skulle komme, sier Ericsson.
Fysisk avstraffelse ble ofte sett på som nødvendig sikkerhetstiltak for at guttene ikke skulle skade seg selv eller andre.
Hard holding av barn kunne oppfattes som vold av barnet selv, mens det ifølge de ansatte var tryggere for begge parter om 2-3 voksne holdt barnet.
Respekt og lojalitet
Andre ansatte så at styreren eller andre ansatte var voldelige. Flere av dem var sterkt kritiske til maktutøvelsen og hadde lyst til å ta det opp. Men de følte likevel en form for lojalitet og respekt til styreren.
Professor Kjersti Ericsson ved Universitetet i Oslo. (Foto: Anne Lise Stranden/Forskning.no)
- Mange var unge, usikre og uerfarne, og oppga at de var redde og hadde en viss frykt for styreren.
En ansatt som jobbet ved en institusjon i Kristiansand tidlig på 70-tallet, fortalte at hun så vertikale striper på to barnerygger.
- Hun ble strengt formanet om taushetsplikten, sier Ericsson.
Mange ansatte holdt dermed kjeft av frykt for egen stilling eller fordi de trodde det ikke nyttet å si fra.
Saboterte i stillhet
Ved et barnehjem i Bergen mente styreren at barn i 3-4-årsalderen som ennå ikke var tørre, skulle slås på baken.
En ung praktikant hørte slag og at barna gråt, og syntes det var forferdelig. Hun valgte i likhet med mange andre ansatte å sabotere rutinen ved ikke å gjøre det samme.
- Dette var utbredt mange steder, at de ansatte valgte en mellomløsning - de varslet ikke, men tok seg av barna i det stille ved ikke å utføre ordrer som innebar maktmisbruk, sier Ericsson.
Annonse
Ved et barnehjem fikk de ansatte kjeft fordi de satt på gulvet og lekte med de minste barna. De løste floken ved å forsette å leke med dem, når bestyreren ikke så det.
Valgte å slutte
I mange tilfeller så de ansatte at overordnede eller kolleger slo barna, men valgte å si opp fordi voldsbruken gikk sterkt inn på dem og de ble deprimerte.
Dette er rapportert både fra Solgården i Bergen og i en rapport fra Aust- og Vest-Agder.
- Mange av dem var unge, og det å si opp jobben var et økonomisk tap for dem. Likevel vurderte de belastningen ved å si opp som mindre enn belastningen det ville være ved å fortsette og kritisere voldsbruken, sier Kjersti Ericsson.
Prøvde å ta affære
Selv om mange lot være å ta opp voldsbruken, var det også tilfeller der de ansatte prøvde å ta affære. Men ofte førte det ikke til noen endring.
- Klager kokte oftest bort i den byråkratiske kålen, forteller Ericsson.
Jeløya ved Moss: Orkerød barnehjem. Interiør fra sovesal med flere senger. (Foto: NTB Scanpix)
Ved et barnehjem ristet en overordret de små barna ved måltider, slik at de gråt. En ansatt tok det opp med bestyrerinnen, men hun gjorde ingenting med klagen.
I mange andre tilfeller ble de ansatte som kritiserte voldsbruken, utsatt for represalier. Assistenter ved et hjem som anmeldte bestyreren, ble oppsagt. Anmeldelsen ble henlagt.
I andre tilfeller ble klagere omplassert.
Lojalitet avgjorde
Mange ansatte endte opp med en kombinasjon av å si fra og slutte. Først prøvde de å si fra, og hvis ikke det førte frem, sa de enten opp stillingen eller de fikk sparken.
Annonse
- Lojaliteten avgjorde. Ansatte med lav lojalitet til styreren, hadde høy lojalitet til barna. Mange som hadde høy lojalitet til barna, valgte å fortsette for å prøve å gjøre forholdene best mulig for barna. De mente barna ville få det verre hvis de sluttet.
Vanskelig for å bli trodd
En ansatt reagerte da en styrer ved en institusjon holdt en gutt innesperret i en kasse med skittentøy. Hun informerte ansvarshavende ved barnevernskontoret både muntlig og skriftlig, som ba om tilsvar fra styreren som benektet det hele.
Barnevernsjefen konkluderte med at driften ikke var kritikkverdig.
En barnevernspedagog som tok opp voldsbruk, sa opp da hun ikke kom noen vei med klagen.
Dette er en parallell til hva barna har fortalt. Barna som betrodde seg til andre ansatte eller til tilsynspersoner om voldsbruken, ble ofte heller ikke trodd.
- Da vanket det ofte represalier som juling. Barna holdt dermed tett, eller de rømte, sier Ericsson.
Tette bindinger
Tilsynsregelverket ble ikke fulgt. Det var til dels lange avstander, og tilsyn fra myndighetene ble av økonomiske årsaker ofte ikke gjennomført.
- Mye tyder på at det var for tette bindinger og kameraderi mellom tilsynsmyndighetene og bestyrerne, sier Kjersti Ericsson.
I noen få tilfeller førte varsling til endringer. Når det omsider ble klart for myndighetene at de måtte kvitte seg med bestyreren, ble som regel styreren omplassert, tilbudt førtidspenjon eller uførepensjon.
En sjelden gang ble det personalsak, med det som følge at styreren fikk avskjed.Men det tilhørte sjeldenhetene.
Flere gikk sammen
I et tilfelle førte de ansattes rapportering av voldsbruk først frem da tilsynslegen også klaget inn barnehjemmet.
I Oslo gikk en ansatt som ikke fikk respons hos tilsynsmyndighetene, så langt som til å informere en bystyrerepresentant. Styreren fikk da en ny jobb.
En nyansatt reagerte sterkt på at en styrer ved en barnevernsinstitusjon i Oslo dro barna etter håret, slo barna og bandt en gutt fast i en bjelke i kjelleren. Hun rapporterte dette til Kirkens Bymisjon.
Styreren ble tilbudt førtidspensjon. Da hadde han ledet hjemmet fra 1964 til 1985.
- I de tilfellene der varslingen førte fram, var det flere ansatte som sto sammen om klagen. Eller de fikk støtte fra andre lenger oppe i systemet, sier Kjersti Ericsson.
Media eneste utvei
Det var strenge krav til at klager skulle gå tjenestevei. Barnepsykologen Guri Gunvald prøve i årevis å rapportere om kritikkverdige forhold ved institusjonen Bjerketun verneskole for jenter.
Hun mente jentene ble utsatt for systematisk mishandling, i form av hyppig og langvarig isolasjon. Men fikk ikke gehør ved å gå tjenstevei lengre opp i systemet. Først da hun ga opp og kontaktet pressen, grep myndighetene inn.
Dagbladet skrev om overgrepene jentene ble utsatt for, og anstalten ble nedlagt.
Må bli lettere å varsle
Er disse funnene et varsel om at vi kan få nye skandaler i offentlige helseinstitusjoner?
Professor Kjersti Ericsson mener hennes funn har stor overføringsverdi til dagens samfunn. Hun viser til at mange offentlige arbeidsgivere krever munnkurv av ansatte om interne forhold.
- Mange av disse mekanismene gjelder fortsatt. Det må bli lett for ansatte å si fra om kritikkverdige forhold. Flere har kritisert varslingsparagrafen i arbeidsmiljøloven for ikke å fungere etter hensikten.
Hun mener kravene til å gå tjenestevei i kommunal sektor, er en svakhet.
- Munnkurv gjør det ikke lett for ansatte å si fra om kritikkverdige arbeidsforhold og uforsvarlig drift. Dette er et problem som fagforeninger kanskje bør ta opp til drøfting. Hensynet til de svakeste i samfunnet må alltid veie tyngst, oppfordrer professoren.
