Vi tenker ikke over det, men når usikkerheten melder seg i hverdagen, bruker vi magi til å håndtere den. Dette fenomenet har en gruppe danske antropologer utforsket.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
Om prosjektet
Forskningsprosjektet «Fornuftens grenseflater» skal blant annet utforske den rollen magi spiller i moderne samfunn som en måte å håndtere usikkerhet på.
Det skal også utvikle de analytiske og teoretiske mulighetene i det klassiske antropologiske begrepet magi, slik at det blir meningsfullt i samtiden.
Det skjer gjennom fem delprosjekter som til sammen belyser et bredt sammensatt felt av forskjellige former for usikkerhetshåndtering.
Kilde: Prosjektets hjemmeside
Magisk tenkning
Antropologen Bronislaw Malinowski beskrev på midten av 1900-tallet – på grunnlag av sitt feltarbeid på Kiriwinaøyene ved Australia – hvordan folk skaper sammenheng i hverdagen ved å ty til såkalt «magisk tenkning».
Når vi mennesker tyr til magisk tenkning, fyller vi det vi er usikre på med ritualer som ikke vet om virker.
Den afrikanske healeren blir oppsøkt av en mann som ikke har det bra. Gjennom magiske ritualer mener healeren at hun kan komme i kontakt med forfedrenes ånder. Dermed kan hun få svar på hva problemet er og hva han kan gjøre for å få det bedre.
De fleste europeere vil nok mene at healerens magiske ritualer er naiv overtro. Det er de muligens også. Men i så fall praktiserer vi naiv overtro her også. Det gjør vi for eksempel når legen anbefaler cellegiftbehandling til en kreftsyk pasient, selv om han vet at behandlingen bare virker på en av fire.
Det forteller Vibeke Steffen, antropolog ved Københavns universitets Institutt for antropologi. Hun og kollegene hennes er i gang med et større forskningsprosjekt under overskriften «Fornuftens grenseflater». I prosjektet undersøker de hvordan magi påvirker måten man tenker og oppfører seg på i dagens Danmark.
– Usikkerhet, det vi ikke kan kontrollere, er en del av tilværelsen. Men når vi gripes av usikkerhet, forsøker vi å kontrollere den ved å fylle tomrommet den skaper. Det gjør vi blant annet med magiske forestillinger og handlinger som vi faktisk ikke vet om virker, sier Steffen.
Som eksempel nevner hun legen som foreskriver cellegift til en kreftsyk mann.
– En lege kan gi en mann cellegift mot kreft, men aldri helt vite om mannen er en av de få prosentene som behandlingen virker på. Men legen prøver seg fram ut fra et håp om at han er det. På den måten fyller legen uvisshetens tomrom med et håp, og det er magi, forteller hun.
Blindhet for egen magi
I Norden har vi kanskje vanskelig for å se at legens behandling med cellegift skulle være naiv på samme måte som den afrikanske healerens ritualer. Men ifølge Vibeke Steffen skyldes det at vi er så vant til å godta at man behandler kreft med cellegift at vi slett ikke setter spørsmålstegn ved det.
I Afrika setter man heller ikke spørsmålstegn ved om healeren har kontakt med åndene. Afrikanerne er nemlig vant til å godta at det er ved åndenes hjelp man får det bedre når man er syk. De ville kanskje omvendt undre seg over at vi i Norden tror fullt og fast på cellegift, når det bare virker i ett av fire tilfeller.
– Vi har lett for å få øye på magi i andre deler av verden, men vi har problemer med å se den magien vi selv benytter oss av. For oss, i vår del av verden, er magi de ideene og ritualene vi ikke synes er fornuftige i forhold til den måten vi tenker på her, sier Steffen.
Se hverdagen med fremmede øyne
Hun forteller at antropologer normalt forsøker å se hverdagen ute i verden på samme måte som de fremmede folkeslagene som lever der, gjør det.
Det har inspirert henne og kollegene hennes til å snu situasjonen på hodet. Nå forsøker de å se den vestlige hverdagen med fremmede øyne. Og da blir magien plutselig tydelig i arbeidsmåter og tankemønstre som vi her i landet synes er naturlige.
– Ved å forsøke å se hverdagen vår med fremmede øyne, har vi funnet ut at selv det vi her i vår del av verden betrakter som vitenskapelig og fornuftig, inneholder magisk tenkning som er kulturelt bestemt, hevder hun.
Evaluering er magi
Det er ikke bare innen helsevesenet hun og kollegene ser at vi benytter oss av magi til å håndtere det vi ikke kan kontrollere. For eksempel mener hun at den evalueringsbølgen som de siste årene er skylt inn over landet, i høy grad også inneholder magisk tenkning.
(Illustrasjonsfoto: www.colourbox.no)
– For øyeblikket blir alt i offentlig sektor evaluert. Men vet vi sikkert om alle evalueringene fører til forbedringer av det vi foretar oss? Blir undervisningen min på universitetet for eksempel bedre av at den blir evaluert? Det vet vi faktisk ikke, sier hun.
Annonse
Hun mener at evaluering derfor inneholder et element av magi. Når vi evaluerer, lager vi nemlig et ritual for å forsøke å håndtere vår usikkerhet for om ting fungerer skikkelig. Ritualet er fast definert på forhånd, men vi vet ikke om det virker.
– Vi har en idé om at bare vi evaluerer, er det en virkning, selv om vi faktisk ikke vet om det er det. Slik er det også med magi. Man foretar seg noe uten helt å vite om det virker. Men man gjør det likevel, fordi man tenker at det er en sjanse for at det virker. Og man tenker at det i hvert fall ikke skader å prøve, sier Steffen.
Magien er gamblingens gode venn
Også mange andre steder ser man magien ta over når usikkerheten melder seg.
Vi benytter oss for eksempel av magisk tenkning når vi forsøker å håndtere den usikkerheten som oppstår når vi spiller pengespill.
Kanskje bruker man de samme lykketallene hver gang man spiller Lotto. Eller kanskje man forsøker å regne ut utfallet av et spill, selv om man i virkeligheten ikke kan det.
– Ved rulettbordet forsøker folk å regne ut om kulen vil havne på svart eller rødt. Og når den er havnet på svart ti ganger på rad, er det mange som tenker at nå er det på tide den lander på rødt. Men det er noe de finner på selv. Ut fra en sannsynlighetsberegning er sjansen for at kulen ender på svart nemlig like store hver gang ruletten blir satt i gang, forklarer Steffen.
Ritualisering av menneskets fortvilelse
Et annet eksempel fra det pågående forskningsprosjektet blir undersøkt av en kollega. Han undersøker hvordan behandling av narkotikamisbrukere inneholder magisk tenkning.
Handlingsplaner for hvordan narkomane skal komme ut av misbruket sitt blir lagt fordi sosialarbeiderne er usikre på hvordan – og om – det kan la seg gjøre å avvenne sine klienter. Planene viser seg imidlertid sjelden å virke. Men sosialarbeiderne lager dem likevel fordi de da i det miste gjør noe. Og de håper at planene tross alt hjelper.
– I virkeligheten kan handlingsplaner for narkomane sees som magiske ritualer. Sosialarbeiderne håper at planenes faste rammer for behandling betyr at de narkomanene får det bedre. Selv om de ikke virker, sier Steffen og oppsumererer antropologiens syn på magi med et sitat fra den berømte antropologen Bronislaw Malinowski:
«Magiens funksjon er å ritualisere menneskets optimisme, å styrke dets tillit til at håpet vil seire over frykten.»
Annonse
Mennesker forsøker å virkeliggjøre sine optimistiske ønsker via ritualer, og det er den manøveren som antropologien kaller for «magi». Alle mennesker bruker magi, om det så er healeren i Afrika, som snakker med forfedrenes ånder, eller vi som rituelt evaluerer om alt er som det skal være.
