Drar for barnas skyld

Løsrivelse fra foreldre er ikke alltid et følelsesmessig tap. Det finnes andre som kan ha omsorg for barna, konkluderer et forskningsprosjekt om barns erfaringer med migrasjon.

Publisert
N-ICME-prosjektet har tatt for seg erfaringene til migranter og barn av migranter. Disse barna har angolansk bakgrunn og bor i Lisboa. (Foto: Cecilie Øien)
N-ICME-prosjektet har tatt for seg erfaringene til migranter og barn av migranter. Disse barna har angolansk bakgrunn og bor i Lisboa. (Foto: Cecilie Øien)

– Vårt utgangspunkt har vært at migrasjon ikke bare er negativt.  Å løsrives fra sine foreldre er ikke det samme som emosjonelt tap – det kan være det, men det er det ikke nødvendigvis.

– Det er mange andre, som besteforeldre og naboer, som kan ha omsorg for barna, forteller koordinator for prosjektet, Cecilie Øien.


Øien har vært koordinator for forskningsprosjektet Informal Child Migration in Europe (N-ICME), som rett før jul avholdt sin sluttkonferanse. Prosjektet har vært ledet fra Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo.

Det er mange måter å yte omsorg på, er en av konklusjonene i prosjektet. 



– Transnasjonale foreldreskap utøves svært forskjellig. Noen opprettholder nære bånd, andre gjør det ikke, sier Esben Leifsen, som er prosjektets andre koordinator.



Leifsen framholder at det er andre ideer om hva som er best for barnet som ligger til grunn for slike foreldreskap, enn det FNs Barnekonvensjon legger til grunn.

Vanskelig gjenforening

– Familiegjenforening er noe som blir lettere hvis det har vært mye kontakt mellom barn og forelderen som er borte, sier Esben Leifsen.

– Det er nødvendig å se familiegjenforening i sammenheng med det foreldrene gjør for å være i kontakt med barna sine - telefoner, pakker, forskjellige typer kommunikasjonsteknologi som brukes for å holde kontakt, sier han.


Det som sendes hjem til barna fra forelderen som har migrert blir ofte viktig, forteller Anette Brunovskis fra Fafo, som har studert såkalt «mislykkede» migranter, som for eksempel ender i prostitusjon.



– Ofre for menneskesmugling har hatt vanskelig for å sende ting hjem. Da blir det også vanskelig når mor har vært helt borte, å komme tilbake. Barna har kanskje hørt mye stygt bli sagt om henne også, forteller Brunovskis.
 

Forskjellig hverdag

Migranthverdagen kan også være forskjellig. Cecilie Øien har forsket angolanske immigranter i Lisboa i Portugal. Hennes forskning viser at migrasjon reguleres av staten på svært forskjellige vis, også innen Europa.

Deltakerne i hennes studium var såkalt irregulære immigranter, men de visste at det var liten sjanse for at de ville bli sendt ut.


– Spania og Portugal er interessante i migrasjonspolitikken fordi de virkelig utfordrer ideen om statens sterke regulering av dette feltet slik vi kjenner det fra Nord-Europa, sier Øien.

Forskjellige syn på migrasjon

Prosjektets forskere har studert erfaringene til migranter og deres barn i Ukraina, Moldova, og angolanske migranter i Portugal.

De har også sett på immigranter til Norge og ecuadorianske immigranter til Spania, og fra Kapp Verde-øyene til Italia. Noen har forsket på bevegelsen mellom land, andre har sett på migrasjonssituasjonen i et enkelt land.


Det viser seg at hvordan man ser på verdien av migrasjon varierer enormt mellom de forskjellige stedene. På Kapp Verde-øyene, der Jørgen Carling fra PRIO gjorde feltarbeid, forstås migrasjon i utgangspunktet som noe positivt.

Andre steder kan folk oppfatte migrasjon som ensidig negativt. I de postsovjetiske landene er dette i større grad tilfellet. Forskerne fant også at det var store forskjeller i hvor store inngrep i barns liv foreldrenes migrasjon utgjorde.

Barns erfaringer

Professor Elisabeth L’orange Fürst og stipendiat Alexander Tymczuk, begge SAI, har tatt for seg erfaringene til barn med foreldre som migrerer for å få arbeid.

Migrasjonen må være midlertidig for å være legitim for migrantene selv, ifølge stipendiat Alexander Tymczuk.

Han har forsket på ukrainske arbeidsmigranter til Spania, og funnet ut at mange av dem ikke tar med seg familiene sine til Spania, selv når de får muligheten fordi de får oppholdstillatelse.



– Mange av de som har mulighet til å hente barna til Spania, gjør det ikke. Grunnen til det, er at det da ikke lenger blir å regne som arbeidsmigrasjon. Da kan man ikke lenger jobbe like lenge hver dag, og ikke bo i en leilighet med 10 andre, forklarer Tymczuk. 


I stedet drar disse migrantene tilbake til Ukraina en måned i året, for så å vende tilbake til Spania.

Synes synd på foreldrene


Hjemme i Ukraina omtales barn av migranter som «sosialt foreldreløse». Arbeidmigrasjonen blir ifølge Tymczuk ganske entydig negativt omtalt i den ukrainske offentlige sfæren, hvor det har vært lansert forslag om å frata foreldre foreldreretten fordi de har dratt.



Tymczuk utlyste en stilkonkurranse i Ukraina for å få fortellingene om barns egne erfaringer med foreldrenes migrasjon. Han fikk inn 150 svar. I stilene uttrykker barna stor avstand til foreldrene, men fritar dem for skyld i at de måtte dra.



I Elisabeth L’orange Fürsts materiale er det mødrene til et knippe unge jenter som har reist fra Moldova. De sender penger hjem i den grad de har mulighet til det, men noen lykkes heller ikke i så stor grad som de har ønsket i sine nye liv. 


Barna ikke bare fritar foreldrene fra skyld – de synes også synd på dem. Som et av barna sier:

– Det er vanskelig for henne at hun ikke kan bo sammen med barna sine.

– Grunnforskningen når ikke ut

I salen på prosjektets sluttkonferanse satt et stort og engasjert publikum av fagfolk fra sektoren barne- og flyktningomsorg. De problematiserte både det sterke normative ønsket om familiegjenforening og hjelpeapparatets forståelse av hva som er «barns beste».


– Vi jobber i forhold til «barns beste», men det er vår oppfatning av hva som er til barns beste som gjøres gjeldende. For en enslig mindreårig som kanskje må jobbe døgnet rundt for å finansiere søskenflokken hjemme, er det ikke sikkert at vår oppfatning av barnets beste kan brukes, mente Anna-Margrethe Oliver fra Asker kommune. 


Hun uttrykte også frustrasjon over at grunnforskning, som den som gjøres i N-ICME-prosjektet, ikke når ut til fagpersoner i hjelpeapparatet. 



– De trenger kunnskapen for å ta rette beslutninger, sa Oliver, og viste til et eksempel der en jente var familiegjenforent med en far hun aldri har kjent. 



Forskerne kvitterte med å si at de gjerne vil jobbe anvendt med den typen prosjektet hjelpeapparatet etterspør, men betonte at N-ICME-prosjektet var ment som grunnforskning.

– Anvendt forskning og grunnforskning produserer ulike former for kunnskap som utfyller hverandre. I dette feltet er det en fordel som forsker å ha mulighet til å gjøre begge deler, forklarer Cecilie Øien.

Mer informasjon:

Informal Child Migration in Europe, Universitetet i Oslo