«Butikkeiere og assistenter fylte boder og bord. Snart lokket et dusin markedshaller kunder med et variert utvalg varer, fra de siste Nike-modellene til hjemmelagede sandaler, håndsydde babykjoler til importerte baseballuer, lokale smykker til t-skjorter med logoer og glidelåser.»

Det er en blanding av svartebørs og vanlig butikk som skildres i en ny doktorgrad om Cuba.

Handelsfolk i hovedstaden Havanna karer til seg et levebrød ved hjelp av både lovlige lokalt produserte varer og ulovlig import.

Midt oppi dette organiserte kaoset jobbet også norske Ståle Wig.

Sosialantropologen tilbrakte 18 måneder på Cuba mellom 2015 og 2018 sammen med blant andre skoselgere, frukthandlere og taxisjåfører.

Han sorterte klær, lempet kasser og var med på transporten – alt for å få innblikk i det kubanske samfunnet på gateplan.

– Jeg ville forstå hvordan kubanere lever og arbeider når de ikke jobber for staten, sier forskeren som har tatt doktorgraden ved Universitetet i Oslo om de selvsysselsatte kubanerne.

Det å jobbe for seg selv i en registrert privat næring er nemlig noe ganske nytt i det kommunistiske landet.

Nye forretningsmuligheter

Fram til 2000-tallet var det få muligheter til å jobbe lovlig for andre enn staten. Private aktører ble kalt mark og parasitter.

Nå kan du være selvstendig næringsdrivende på den karibiske øya.

Det er en blandet opplevelse.

Luz er en av dem Wig fulgte i dagliglivet.

«Vi er omringet», sukket Luz, «og det er ikke av vann».

Hun siktet til staten. Kubanerne sier det sjelden rett ut, men ordtaket viser til at «de» blander seg inn i det meste i livene deres. Det er kontroller og byråkrati, politi og propaganda.

God følelse å bli lovlydig

I 2010 satte staten i gang reformer som skulle få fart på privatiseringen og forhåpentligvis bedre økonomien i landet.

Målet var å flytte halvannen million offentlig ansatte over i privat sektor. Myndighetene hadde ikke råd til å beholde dem i uproduktive stillinger og håpet på skatteinntekter fra privat sektor.

Men det var ikke så mange som fulgte oppfordringen. To tredjedeler som fikk tillatelse til å jobbe privat, var i stedet tidligere registrert som arbeidsledige.

En god del jobbet nok likevel svart. De grep sjansen til å bli lovlydige arbeidsfolk.

– Kubanere kan nå se seg selv i speilet som forretningsfolk og si: Jeg er en lovlig, offisielt anerkjent arbeider, et medlem av den kubanske revolusjonen, sier Wig.

– Det er det mange som er glade for og stolte over.

Mistet frihet

Selv om andre forskere mener at privatiseringen førte til at staten kontrollerer mindre av arbeidslivet, ble det ikke mer frihet for dem Wig møtte.

Tvert imot opplevde de mindre frihet enn før.

Staten strammet grepet om arbeiderne som tidligere hadde gått under radaren.

– Kubanerne kom i statens søkelys på en måte som de aldri hadde gjort før. De blir sett, regulert og begynner å betale skatt for første gang, sier Wig.

Inspektører kontrollerer hyppig markedet og kan gi bøter, konfiskere varer og inndra salgstillatelsen – men de tar imot bestikkelser.

Liberaliseringen skjer likevel på kommunistisk vis. Myndighetene vil ikke at den private sektoren skal vokse for mye.

Det er forbudt å importere varer. Ønsker du å ha flere enn fem ansatte, må du betale skyhøye skatter. Hver person kan bare eie én bil.

Slike regler gir liten mening for en som ønsker å utvikle bedriften sin.

– De opplever reformene som en ulempe, ikke frigjørende.

Sniker seg unna skatt

Arbeiderne som Wig snakket med, føler dessuten ikke at de får noe særlig igjen for skatten de betaler.

Velferdstjenestene skranter i et Cuba i dyp økonomisk krise, og de registrerte arbeiderne er heller ikke nødvendigvis bedre beskyttet mot å bli utnyttet på arbeidsmarkedet enn de som jobber svart.

– De tjener 20 kroner dagen og kan bli sagt opp på dagen, sier han.

Det er blant grunnene til at fattige forretningsfolk ofte bryter loven.

– Det er en omfattende underrapportering av salg. Folk sniker seg unna skatten, sier Wig.

Med andre ord gjør de akkurat det samme som mange andre i samfunnet de er del av.

– På Cuba er svartebørs, det å ta snarveier og ikke følge reglene helt, bærebjelker i økonomien.

Gjennomsyret av korrupsjon

Selv offentlige ansatte er dypt involvert i ulovlig handel, forklarer statsviter Vegard Bye. Statlige lønninger er altfor små til å leve av.

De sper på inntekten ved å stjele alt fra bensin til bygningsmaterialer fra staten og selge det videre.

– Det gir egentlig liten mening å snakke om offentlig og privat sektor fordi de er gjensidig avhengige av hverandre. Det er et marked der mesteparten er utenfor statens kontroll, sier Bye, som har skrevet flere bøker om Cuba og til daglig jobber i konsulentfirmaet Scanteam.

I fjor tok han doktorgraden om samspillet mellom økonomi og politikk i landet. Han analyserer statistikk og andre skriftlige kilder.

Bye mener det kubanske systemet er et eksempel på «vill kapitalisme».

– Det er den verste formen for kapitalisme, som gjerne oppstår når et kommunistisk system forsøker å ta små skritt i tilpasningen til markedsøkonomi. Det er utnytting av mennesker, korrupsjon og tyveri fra offentlig eiendom. Folk er avhengige av stjålne varer.

– Overdriver myndighetenes kontroll

Bye kjenner Wig godt og er imponert over hvor tett han har kommet på det kubanske samfunnet.

Men han er ikke helt enig i at myndighetene har fått større kontroll over arbeidslivet.

– Jeg synes kanskje at han overdriver litt. En del har kommet inn i lyset og har gitt myndighetene en viss kontroll, men en veldig stor del av den kubanske økonomien lever fortsatt i skyggen.

Ingen vet helt hvor mange det gjelder.

Bye viser til et anslag, riktignok svært usikkert, fra den kubanske økonomen Emilio Morales som tyder på at mer enn 60 prosent av den private virksomheten foruten jordbruk er uregistrert.

Mens Wig lener seg på beregninger fra den amerikanske økonomen Richard Feinberg og offisiell statistikk, inkludert privat jordbruk, som til sammen antyder 46 prosent.

Fortsatt mye svartebørs

– I dag jobber en tredjedel av alle sysselsatte i privat sektor. Det er en stor del av arbeidsstyrken som har blitt formalisert, svarer Wig.

Den største delen av den registrerte private sektoren er nettopp de selvsysselsatte. Det var mer enn en halv million av dem i 2018, fire ganger så mange som i 2010.

Bye og Wig er uansett enige om at mange på Cuba fortsatt jobber ulovlig. Også den uformelle økonomien har trolig vokst de siste årene.

Mellom 2011 og 2018 ble det i hvert fall dobbelt så mange som verken var under utdanning, pensjonister eller i jobber i statlig eller privat sektor – og disse 20 prosentene var neppe hjemmeværende alle sammen.

Stanset reformer

Mange av de økonomiske reformene som Raúl Castro lovet, har imidlertid ikke blitt noe av. Han var president fra 2008 til 2018.

Det kan se ut til at myndighetene delvis ombestemte seg underveis. De bremset reformene.

– McDonald’s kunne nok ha kommet om de ikke hadde skrudd på bremsen i 2016. En amerikansk hotellkjede var i ferd med å etablere seg, sier Bye.

En stund fikk folk ikke lenger lov til å søke nye tillatelser til å drive forretning. Etterpå var det tilbake til priskontroll og nye tiltak som å pålegge næringsdrivende å ha en bankkonto der staten kunne se hvor mye de tjente.

Det er flere mulige forklaringer på snuoperasjonen.

Prisene økte og myndighetene bekymret seg for økende forskjeller mellom folk.

Konservative krefter i kommunistpartiet fryktet at en sterkere privat sektor ville kreve oppmykning i ettpartistaten, mener Bye.

Eller de ble skremt av hvor godt befolkningen likte den tidligere amerikanske presidenten Barack Obama som var på besøk i 2016, tror Wig. De ville unngå amerikanske tilstander.

Sterke private aktører

Mange utenfor Cuba snakker om at øya er i ferd med å forandre seg dramatisk.

Men de forsiktige økonomiske reformene har ikke ført til avgjørende politiske regimeendringer, ifølge Bye.

Privatiseringen kan likevel få noe å si på sikt, tror han.

Den har bidratt til større klasseskiller. Godt hjulpet av pengeoverføringer fra kubanere i utlandet, finnes det nå en gruppe nyrike som har råd til å spise på dyre restauranter og ta svippturer til slektninger i Miami, USA. De kan bli en maktfaktor.

Innenfor turistindustrien er det sterke private aktører. Taxisjåfører har organisert seg, streiket og vist at de kan lamme trafikken.

– Det er klare tegn på at staten mister kontrollen, sier Bye.

Han mener folks avhengighet av staten er kraftig redusert. Informasjonsmonopolet er for lengst brutt og kubanerne får andre impulser gjennom internett.

Vil se Cuba før det er «for seint»

– Jeg tror det presser seg fram endringer i den kubanske økonomien, sier Ståle Wig.

Men kubanerne han snakket med synes foreløpig det meste er det samme som før – om ikke verre.

Cuba sliter med mindre støtte fra et Venezuela i krise og nye innstramminger fra USA etter at president Donald Trump tok over.

Mer enn halvparten av kubanerne sa i 2016 at de ville flyttet fra landet om de kunne, ifølge en spørreundersøkelse fra University of Chicago i USA.

Wig har lite til overs for at nordmenn vil reise for å oppleve det «ekte» Cuba før det er «for seint».

– Det er nesten noe grotesk over ideen om at vi skal reise til Cuba og se biler som hoster gatelangs og ta bilder av hus som er falleferdige, uten å tenke på at de menneskene som bor i de husene som raser ned eller har en bil som stopper 14 ganger hver dag, gjerne skulle hatt en ny bil eller et nytt hus.

Referanser:

Ståle Wig: Into the light. Rifts and relations in Cuba’s market transformation. Doktoravhandling ved Sosialantropologisk institutt, Universitetet i Oslo, 2019.

Vegard Bye: Cuba, From Fidel to Raúl and Beyond. Palgrave Macmillan, 2019.

Les også:

Slik merker forskerne krisen i Venezuela:
– Jeg kan ikke be studentene mine om å kjøpe bøker. De har ikke råd