Rydder i soppjungelen

Soppjakt i sjeldne naturtyperhar gitt oss 60 nye arter.

Published

[gallery:1]

Norge har en del spesielle naturtyper som kalkskoger og sandfuruskoger som huser et stort mangfold av sopper.

Et forskningsprosjekt rettet mot slørsopper i disse naturtypene har gitt Norge hele 60 nye arter. Rundt 20 av artene er nye for vitenskapen, og 18 er nye for Norden.

Slørsopper kan være vanskelig å skille fra hverandre, men ved hjelp av DNA-analyser og analyse av soppenes utseende under mikroskop, har forskerne funnet langt flere slørsopper enn forventet.

Når én art blir til to eller tre

De fleste av de nye artene har framkommet ved at én art er blitt splittet til to. Gjennom DNA-analyser av velkjente arter er det altså oppdaget at arten egentlig er to ulike arter. Dette er etterprøvd med nye studier av soppenes utseende.

– Slik bruker vi DNA-analyser som verktøy når vi rydder i soppjungelen, sier Tor-Erik Brandrud ved Norsk institutt for naturforskning.

– Det mest ekstreme eksempelet her er den velkjente duftslørsoppen, Cortinarius percomis, som viser seg å bestå av tre godt adskilte arter, som man kan gjenkjenne i skogen, sier Brandrud.

Han har ledet prosjektet som er en del av Artsprosjektet, som koordineres av Artsdatabanken.

Viktig soppgruppe for skogen

Slørsoppene tilhører en stor gruppe av sopp som kalles mykorrhizasopper.

De er helt essensielle for omsetning av næring i skogen, og bidrar til å bryte ned organisk materiale og å frigjøre næringsstoffer som da blir tilgjengelig for trær og planter. Noen beskytter også trær mot sykdom.

Mykorrhiza-sopper er derfor svært viktige for at økosystemet i skog skal fungere. Resultatene fra Artsprosjektet viser et overraskende stort artsmangfold av mykorrhiza-sopper i de nordiske økosystemene.

Artsrike naturtyper

I Norge har vi flere sjeldne naturtyper som huser mange rødlistete arter. Om en går nøye inn i disse så finner man stadig nye arter for Norge, arter som sannsynligvis har bodd her i flere tusen år.

Da forskerne dukket inn i en særnorsk skogstype som kalklindeskogen kom de ut med 17 nye arter for Norge. Besøk i kalkbarskog ga en fangst på 13 nye arter, mens rike eik- og lindeskoger og sandfuruskoger ga seks og ni nye arter hver.

Av de tilsammen 60 nye artene for Norge er minst 20 nye for vitenskapen, det vil si at de er aldri tidligere beskrevet i en vitenskapelig publikasjon.

Hva skal soppen hete?

Det tar tid å finne navn til de nye artene. Mye gammel forskningslitteratur og mange herbarieskuffer må sjekkes før en kan være sikker på at arten ikke har vært navnsatt tidligere.

Noen arter ser ut til å være typisk nordiske. En slik er den som på norsk foreløpig er kalt jotunslørsopp eller vikingslørsopp – med Cortinarius jotunae som aktuelt vitenskapelig navn.

– Dette er en riktig barsking som finnes i Jotunheimen og i fjellsidene i Hardanger og Sogn der det ofte går ras ned mot fjorden. Her står den i skoger som er flere tusen år gamle. Trolig har den fått med seg de fleste vikingslagene på nært hold, sier Brandrud.

En annen slørsoppart, Cortinarius aff. sabuletorum, er foreløpig uten norsk navn. Arten er kun kjent fra én plass i verden og det er i kalkfuruskog i Røsskleiva naturreservat i Bamble, Telemark. 

Det plasserer, ifølge Brandrud, denne soppen blant de mer eksklusive og sjeldne arter i verden. Bambleslørsopp kan være et aktuelt norsk navn for denne.

Besettende jakt

Studien har omfattet slekten Cortinarius, som er en stor slekt med 300 kjente arter i Norge og over 400 kjente arter i Norden.

DNA-analyser av grupper av antatt nær beslektede arter som har vært vanskelig å skille fra hverandre ble prioritert og drøyt 2000 innsamlinger av slørsopparter ble foretatt i perioden 2011-2012.

Slike dypdykk i noen undergrupper gir indikasjoner på at det kan gjemme seg et større mangfold av slørsopparter i Norden enn hva vi vet i dag.

Innsamlingen har i stor grad foregått i naturtyper som har et stort artsmangfold av sjeldne slørsopper, samt i områder som har hatt en god soppsesong.

– Vi har også gjennom et godt samarbeid med lokale soppforeninger og enkeltpersoner hatt betydelig hjelp i kartleggingen. Jakten på det ukjente mangfoldet kan være en besettelse, og prosjektet har vært preget av mye entusiasme, sier Brandrud.

Han legger til at DNA-analyser også har vært svært viktig for å nå målet.

– Flere av våre nye arter ville med rimelig sikkerhet aldri ha blitt avslørt uten genetiske studier.