En spinnmiddhann vokter et kadaver av en hunn. (Foto: Karin Westrum, Bioforsk)
En spinnmiddhann vokter et kadaver av en hunn. (Foto: Karin Westrum, Bioforsk)

Denne midden foretrekker døde hunner

Den lille spinnmiddhannen, som kan gjøre stor skade på jordbær og mange andre vekster, har en forkjærlighet for hunnkadaver drept av en sopp.

Publisert

Veksthusspinnmidd

Veksthusspinnmidden Tetranychus urticae er utbredt over hele verden.

Til tross for navnet er arten også vanlig på friland i Norge, men skadepotensialet er størst under tak.

Veksthusspinnmidd angriper særlig bærvekster, prydplanter og veksthusgrønnsaker. 

Les mer i Plantevernleksikonet: Veksthusspinnmidd

Om prosjektet

Prosjektet «Berrysys – En systemtilnærming til biologisk kontroll i økologisk og integrert jordbærproduksjon», ble gjennomført i årene 2009–2013 og var finansiert av Fondet for forskningsavgift på landbruksprodukter (FFL) og Forskningsmidler over jordbruksavtalen (JA), Simen Myhrene, Koppert og Brasilianske studentstipend.

Lenke: Berrysys

Da et forskerteam ved Bioforsk kikket nærmere på hannene i en kultur de hadde av soppinfisert spinnmidd, fikk de seg en overraskelse.

For det var ikke friske fruentimmer som ga spinnmidden hjertebank, men døde, soppinfiserte hunner.

Farlig begjær

– Spinnmiddhannen har som paringsstrategi at han nærmer seg og vokter på hunner som ennå ikke er helt voksne. I denne fasen er hunnene urørlige, forklarer forsker Nina Trandem ved Bioforsk.

Hannen er ivrig på å pare seg med hunnen så snart hun er klar. Faktisk er han så entusiastisk at han gjerne hjelper henne med å strippe av den gamle huden som hun mister når hun omdannes til en voksen og kan bevege seg igjen.

Den første paringen er svært viktig ettersom det vanligvis bare er sæden fra denne som befrukter eggene.

Men paring kan være farlig for spinnmiddhannen. For å komme uskadd fra det, må han blant annet velge en hunn som ikke har smittsomme sykdommer. Og skal det være noen sjanse for å få egne spinnmiddavkom, er det jo en fordel om partneren faktisk lever.

– Det viste seg at når spinnmiddhannene fikk velge mellom hunner drept av den middspisende soppen Neozygites floridana og friske, urørlige hunner, foretrakk de å nærme seg den døde midden, sier Trandem.

Ikke særlig smart

Hannene berørte og voktet også kadavre hyppigere enn levende hunner. Først da soppsykdommen var kommet i et stadium der smittsomme sporer var spredd fra kadavrene, begynte hannene å bli mer skeptiske.

Å nærme seg slike kadavre vil med sikkerhet føre til at midden blir eksponert for smitte. Hannene foretrakk ikke lenger slike kadavre over friske hunner, og voktet dem aldri, men de var likevel i nærheten av dem og tok på dem i en grad som må betegnes som risikabel.

– Ikke bare kaster de bort tid på å kurtisere og vokte døde hunner, de risikerer også infeksjon av et dødelig patogen. Dette er veldig overraskende og naturligvis ikke særlig smart oppførsel av hannen, sier prosjektleder Ingeborg Klingen.

En spinnmiddhann vokter en levende, men inaktiv hunn. (Foto: Karin Westrum, Bioforsk)
En spinnmiddhann vokter en levende, men inaktiv hunn. (Foto: Karin Westrum, Bioforsk)

Forvirret

Forskerne vet ikke hva som gjør de døde hunnene så attraktive. Forklaringen kan være at spinnmidden ikke har utviklet et sanseapparat som gjør at de på en pålitelig måte kan skille mellom kadaver og levende hunner.

Med andre ord: Kanskje de faktisk bare er litt forvirret og velger den største stillesittende hunnen de kan finne.

En annen hypotese er at den patogene soppen produserer kjemikalier som lokker til seg spinnmidd, ifølge forskerne. Det er i så fall ikke første tilfelle av sykdomsorganismer som manipulerer verten til å handle i strid med egne interesser.

Vanligvis vet hannspinnmidden når hunnen er klar til å pare seg ved at hun omsider begynner å bevege seg. Forskerne undersøkte ikke om hannene faktisk prøver å pare seg med kadavrene.

Referanse:

Trandem mfl: Fatal attraction: Male spider mites prefer females killed by the mite-pathogenic fungus Neozygites floridana, Journal of Invertebrate Pathology, juni 2015, doi:10.1016/j.jip.2015.04.002.