Hvor mye koster det deg å stå imot? Fører et viljesterkt kake-nei til at du tappes for krefter du trenger til andre oppgaver? (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Mer motbør for populær teori om viljestyrke
Er viljestyrken en begrenset ressurs som svekkes når du bruker den? I to tiår har svaret vært ja, men nå er det stadig flere som stiller spørsmål ved om vi kan sammenligne selvkontroll med en muskel.
Kalles også ego-deplesjon. En tilstand hvor selvkontroll og selvregulering svekkes fordi personen har «brukt» viljestyrke til å regulere tanker, følelser og handlinger. (Kilde: Store norske leksikon)
Ideen om at selvkontroll eller viljestyrke tærer på et begrenset lager av mentale ressurser som kan brukes opp. Kan ha en negativ effekt på en påfølgende selvkontroll, selv om oppgavene tilsynelatende ikke har noe med hverandre å gjøre. (Engelsk Wikipedia)
Du passerer et bakeri og kjenner den deilige duften av nystekte boller. Men du skal ikke ha. Du kjemper mot suget fra disken der inne.
Det er det samme om du kaller det viljestyrke, selvkontroll eller selvregulering – det er den du trenger når du går forbi.
Kreftene du nettopp brukte på å motstå den velluktende fristelsen gjør at du har mindre viljestyrke når du etterpå skal gå løs på en viktig og vanskelig oppgave.
Du har en begrenset mengde viljestyrke, og den bruker du av uansett hva det er du skal motstå eller manne deg opp til.
Omtrent slik lyder den enkle versjonen av teorien om ego-uttømming som har vært populær innenfor psykologien siden 1990-tallet. Personer som er utsatt for hard intellektuell belastning, viser svekket viljestyrke i ettertid.
Fenomenet har fått skylden for at det er så vanskelig å slanke seg, for at vi er impulsive på shopping og for antisosial atferd som kriminalitet og hensynsløs oppførsel.
De siste årene har det imidlertid begynt å murre. Flere forskere har slitt med å gjenskape de opprinnelige eksperimentene.
Trukket i tvil
– Den har vært en viktig og ledende forklaring i mange år, men den har blitt trukket i tvil de siste årene, sier førsteamanuensis Bjørn Sætrevik ved Universitetet i Bergen.
Spørsmålet er om du etter en lang og slitsom dag på jobb har mindre tålmodighet med familien hjemme.
– Dette stemmer nok med hvordan folk vanligvis tenker at dette henger sammen, og det har også vært den ledende teorien blant fagfolk, sier Sætrevik til forskning.no.
– Hvis du bruker opp motstandskraften din på ett felt, så har du mindre igjen å bruke på et annet felt.
En helt fersk studie konkluderer helt motsatt. Nemlig at selvkontrollen din ikke blir sliten i løpet av dagen. Viljestyrken er like sterk på kvelden som tidligere på dagen.
Altså: Tålmodigheten hjemme er uavhengig av hvordan du har hatt det på jobben.
Like sterk på kvelden
Professor Michael Inzlich ved Universitetet i Toronto er en av dem som har begynt å tvile på teorien om «ego-uttømming» som forskerne kaller det.
– Jeg har brukt nesten et tiår på å jobbe med begrepet ego-uttømming. Problemet er at det kanskje ikke finnes i det hele tatt, skrev han på bloggen sin i fjor.
Annonse
Nå har han sammen med to andre forskere gjennomført et eksperiment som de mener er et nytt skudd for baugen for teorien.
– Denne forskningen sår alvorlig tvil om teorien om at vi har et begrenset lager med selvkontroll som vi tapper i løpet av dagen, skriver tidsskriftet PLOS One i en pressemelding.
To grupper, hver av dem på over 8000 studenter, deltok frivillig i et nettbasert læringsprogram med innlagte tester. Forskerne har fått tilgang til data om når de logget seg på, hvor lenge de holdt på og hvor godt de gjorde det på testene.
Det viste seg at studentene klarte å holde konsentrasjonen oppe i drøyt 50 minutter på samme oppgave.
Men det viktigste for Inzlich & Co. var at tidspunktet på døgnet ikke så ut til å ha noen innflytelse på prestasjonene. Mange valgte å logge seg inn sent på kvelden.
Det mener de taler imot at viljestyrken skal være en begrenset ressurs som vi tærer på uansett hvilken oppgave vi utfører.
Ikke nok
– Studien er relevant, men den er ikke entydig nok til å avslutte diskusjonen, sier Bjørn Sætrevik.
Han mener det kan diskuteres om den faktisk måler selvkontroll og motstandskraft. Hvor mye kostet det for eksempel studentene å sette seg ved PC-en?
– Det er ikke sikkert de så på det som ubehagelig. Kan hende ser de på det som en hyggelig avveksling, sier Sætrevik.
Hvis det ikke er kjedelig, hvis det ikke er noe du må tvinge deg til å holde ut, så har det kanskje ikke noe å gjøre med viljestyrke og motstandskraft i det hele tatt.
Annonse
Selvkontroll som en muskel
Det var i 1998 at den amerikanske psykologen Roy Baumeister og hans forskerkollegaer trakk denne konklusjonen:
«Selvets evne til å utøve viljestyrke er begrenset, og en rekke tilsynelatende forskjellige og urelaterte handlinger deler en felles ressurs.»
Et av eksperimentene som førte dem til denne slutningen, foregikk omtrent slik.
Forsøkspersonene hadde meldt seg frivillig til et smakseksperiment. De kom én og én inn i et rom der en liten ovn stekte sjokoladecookies. Foran seg fikk de en bolle med cookies. Og en bolle med reddiker.
Reddik eller cookie? Det var spørsmålet. (Illustrasjonsfoto: Colourbox)
Halvparten fikk beskjed om å spise to–tre cookies. De andre måtte forsyne seg fra skåla med reddiker.
Etterpå ble de satt til å løse en umulig oppgave, mens de liksom ventet på neste del av eksperimentet. Deltakerne visste ikke at oppgaven var uløselig, og de visste heller ikke at dette var en viktig del av undersøkelsen.
Grunnen til at forskerne ga dem en oppgave uten løsning, var at de ville se hvor lenge de holdt ut og hvor mange ganger de gikk løs på oppgaven med nytt mot. Og her var det store forskjeller.
Reddikspiserne holdt bare ut i åtte og et halvt minutt og de gjorde 19 forsøk. Cookiemonsene prøvde i snitt 34 ganger og ga seg ikke før etter 19 minutter. En kontrollgruppe som ikke var gjennom smakedelen, holdt på i 21 minutter og prøvde 33 ganger.
Likevel var reddikgruppa mer slitne etterpå. De følte også at de hadde lagt ned mer arbeid i oppgaven enn det de andre gruppene rapporterte.
Ved å bli tvunget til å motstå cookies var de altså blitt tappet for viljestyrke. «Muskelen» var svekket. Evnen til selvregulering og selvkontroll var lavere.
Annonse
Intuitiv seiersgang
I årene som fulgte, gikk teorien fra seier til seier. Det var noe intuitivt over den, både for forskere, selvhjelpsguruer og for vanlige folk.
– Med sin elegante enkelhet og intuitive appell har ego-uttømmingseffekten fått stor oppmerksomhet både i forskningen og i media, skriver kritikerne Martin Hagger og Nikos Chatzisarantis.
Det skortet nemlig ikke på studier som kom til lignende resultater. Kanskje så mye som 500.
For eksempel fikk den slitne selvkontrollen indirekte skylda for antisosial atferd fordi den begrenser evnen til å føle skyld.
Slankere som bruker mye krefter på å prøve å begrense inntaket av mat, kan få trøbbel når de med tom selvreguleringsmuskel møter en overveldende fristelse.
I butikken kan vi også komme til å gjøre mer impulsive valg, som gjerne går på tross av hva vi egentlig vil og mener, hvis vi har tømt lageret.
I 2010 kom til og med en såkalt metastudie, der forskerne ser på mange tidligere studier og sammenligner resultatene, som bekreftet at uttømmingsteorien var reell.
Derfra har det vært motbakke.
Tvilen kommer – publiseringsskjevhet
Fire år senere pirket nemlig andre forskere litt i de samme tallene, og de fant en svakhet. Den hadde nemlig ikke tatt hensyn til upubliserte studier.
Det er nemlig en kjent sak at tilsynelatende kjedelige forskningsresultater ofte havner i skuffen på forskerkontoret. De finner ikke veien til de vitenskapelige tidsskriftene og dermed videre til andre forskere.
Her kan du lese hvor galt det kan gå når forskere ikke publiserer resultatene sine:
Dette forbeholdet var ikke med i metastudien fra 2010. Da denne publiseringsskjevheten fire år senere ble med i beregningene, forsvant den utslitte muskelen fullstendig.
«Vi fant svært sterke signaler om publiseringsskjevhet sammen med en indikasjon på at uttømningseffekten faktisk ikke er forskjellig fra null», skrev Evan Carter og Michael McCullough.
Annonse
Tidligere innvendinger mot teorien handlet stort sett om at deltakerne i de mange eksperimentene veldig ofte var universitetsstudenter. Disse er ikke nødvendigvis så representative for en hel befolkning.
Kritikken fra Carter og McCullough var mer alvorlig. Og verre skulle det bli.
Siden da har nemlig hele fagfeltet psykologien havnet i en aldri så liten krise. Den som kalles replikasjonskrisen eller gjentakelseskrisen.
Et av vitenskapens viktigste verktøy er at flere forskere får samme resultater når de gjør lignende studier uavhengig av hverandre. Men flere undersøkelser har vist at mange viktige forskningsresultater innen fagfeltet ikke lar seg replisere på denne måten.
Når andre forskere prøver å gjøre den samme undersøkelsen, får de ikke det samme resultatet.
En undersøkelse fra 2015 viste for eksempel at under halvparten av psykologistudiene som ble gjort om igjen, fikk samme resultat som den opprinnelige studien.
Som svar på denne krisa går det nå en bølge av gjentakelsesstudier gjennom psykologien.
23 ulike laboratorier fra hele verden gikk for eksempel sammen for å se nærmere på teorien om ego-uttømming. De ble enige om å gjennomføre nøyaktig samme eksperiment med en framgangsmåte som skulle være i tråd med en tidligere studie som fikk et resultat som støttet opp under teorien.
Bare to av dem fikk positive resultater. Ett viste det motsatte. Resten kunne ikke konkludere med noe som helst.
«Hvis det i det hele tatt finnes en effekt, så er den nær null», skriver forskerne i konklusjonen.
– Vi ser effekten igjen og igjen
Baumeister var ikke imponert over gjennomføringen. I et svar skriver han at denne framgangsmåten aldri har vært i bruk i hans laboratorium, og han er usikker på om de 23 eksperimentene i det hele tatt var i stand til å måle en eventuell tapping av viljestyrken.
– De utfører ikke studiene ordentlig. Hypotesene blir ikke testet og resultatene er meningsløse, sier han til The Sunday Morning Herald.
Han kom selv med forslag i forkant av masseeksperimentet, men alle ble avslått fordi det kun var mulig å gjennomføre med «databaserte oppgaver som var kulturelt og språklig nøytrale».
Ifølge Baumeister fører de strenge kravene og forenklingene til at forsøkspersonene ikke blir utsatt for det som var hele poenget, nemlig svekket selvkontroll.
– I to tiår har vi grundig og redelig gjennomført studier av ego-uttømming etter fagfeltets beste metoder, og vi ser effekten igjen og igjen, skriver han et tilsvar til kritikken.
– Har fortsatt tyngde
Baumeister vil neppe la én studie være nok til å avvise hjertebarnet sitt.
Det vil heller ikke Bjørn Sætrevik.
– Det har vært en viktig og ledende forklaring i mange år. Den har fortsatt tyngde, men nå nevnes den gjerne med noen forbehold, sier han til forskning.no.
– Det beste var om begge parter ble enige om en test og om hvilke kriterier som skal til for å si at testen avviser eller bekrefter teorien, sier Sætrevik.
Akkurat det kan komme til å ta litt tid. I mellomtiden må psykologene finne ut hvor veien går videre.
Hva nå psykologer?
– Jeg føler at grunnen forsvinner under meg, og jeg vet ikke lenger hva som er virkelig og hva som ikke er det, skrev Michael Inzlich i det nevnte blogginnlegget.
Men de siste årenes krisetendenser har ikke tappet alle psykologene fullstendig for viljestyrke. De er klare til å gå videre. De vet bare ikke helt hvor.
Martin Hagger fra Curtin-universitetet i Australia nekter å avvise teorien om ego-uttømming fullstendig.
– Selvkontroll er et viktig begrep i psykologien, sier han til LiveScience.
– Men måten den er blitt testet på er noe begrenset og skaper derfor problemer.
Magda Osman fra Queen Mary-universitetet i London vil gjerne komme seg videre.
– Grunnlaget for teorien og mekanismene bak den er så rystet at det kan være greit å stoppe nå og la denne ideen gå, sier hun til LiveScience.
– Forskere må nå spørre seg selv: Hvor lenge må du teste denne effekten før du skjønner at det kanskje ikke er noen effekt der i det hele tatt? sier Hagger.
Tror det blir bedre
– Noen er bekymret og oppbragt, men for mange er det fortsatt «business as usual», sier Bjørn Sætrevik.
Samtidig med at problemene melder seg, dukker det nemlig også opp mange forslag til løsninger.
– De fleste tror dette ender med at psykologifaget kommer til å bli bedre over tid. Men på veien dit vil vi nok kaste av oss noe av det som tidligere ble akseptert som funn og gangbare teorier, sier Sætrevik.
Baumeister mfl: Ego depletion: Is the active self a limited resource? Journal of Personality and Social Psychology, mai 1998, doi: 10.1037/0022-3514.74.5.1252. Sammendrag
Baumeister og Vohs: Misguided Effort With Elusive Implications. Perspectives on Psychological Science, juli 2016, doi: 10.1177/1745691616652878. Sammendrag
Sripada mfl: Sifting Signal From Noise With Replication Science. Perspectives on Psychological Science, juli 2016, doi: 10.1177/1745691616652875. Sammendrag
