- I samfunnsdebatten ser vi at bruken av ordet kulturarv er økende, men det er i de fleste tilfeller høyst uklart hva norsk kulturarv egentlig er, sier sosiolog Idunn Seland ved Nordisk institutt for studier av innovasjon, forskning og utdanning (NIFU).

Seland har nylig gjort en doktorgradsstudie av integrasjon og nasjonal identitet i norsk skolepolitikk fra 1970 til 2008. Hun ønsket å undersøke hva norske myndigheter mener om størrelser som “kulturarv” og “nasjonal identitet”, og vendte seg til skolepolitikken for å finne svar.

I avhandlingen tar hun for seg hvordan norske myndigheter har brukt skolepolitikk for å utvikle og befeste et nasjonalt fellesskap i møte med nye innvandrere. Hun har gått gjennom formålsparagrafer, læreplaner og andre offentlige dokumenter om skolen, og undersøkt hvordan disse skolepolitiske dokumentene presenterer nasjonal identitet.

Velferdsstat og utjevning

Ifølge Seland har norske myndigheter i hovedsak satset på å innlemme innvandrerne i velferdsstaten gjennom tiltak for sosial og økonomisk utjevning. Når det gjelder nasjonal identitet og nasjonalt fellesskap fant hun imidlertid fint lite i de tidligste dokumentene.

Innvandrerne som kom til Norge på 70- og 80- tallet kunne i stor grad selv velge hvilken kultur de ville legge vekt på, blant annet gjennom morsmålsopplæring, fritak fra kristendomsundervisning og en teoretisk mulighet til å starte egne privatskoler.

Dette endret seg imidlertid på 1990-tallet. Valgfriheten i skolen ble strammet inn, og med det nye KRL-faget forsvant muligheten til å få fritak fra kristendomsundervisningen.

Gammelt tankegods

Fra og med læreplanen av 1993 ble det lagt vekt på at elevene skulle ha kjennskap til norsk kulturarv. Læreplanen understreker at for å få utbytte av utdanninga og delta i det demokratiske systemet, må alle – også innvandrere – lære hva som er norsk.

Læreplanen viser blant annet til norsk historie, kunst og litteratur, samt norske talemåter og referanserammer som brukes i dagligspråket og politisk debatt. Ifølge Seland knytter læreplanen denne kunnskapen spesifikt til kristendommen.

Mens myndighetene i Sverige har foretatt en politisk revurdering av nasjonalforståelsen, har norske og danske myndigheter, ifølge Seland, ikke foretatt noen tilsvarende oppdatering.

Dokumentene hun har gjennomgått opererer hovedsakelig med en etnisk-kulturell nasjonsforståelse der det majoritetsnorske står sterkt.

Nasjonal identitet?

Norske skolepolitikere har i nyere tid også lagt vekt på humanistiske og demokratiske verdier, men her er det mer snakk om å legge til nye elementer, enn om å komme fram til noen ny nasjonal identitet.

Fortsatt presenterer de skolepolitiske dokumentene tankegods som i stor grad har vært uendret siden 1880-tallet, hevder Seland.

- Hvis man leser avisenes debattspalter i dag, synes det å herske noe forvirring om hva det vil si å være norsk. Noe av dette kan komme av at det nasjonale identitetsgrunnlaget ikke har vært drøfta, og at det bildet man har av dette i skolen er utdatert, sier hun.

Seland understreker at den sterke satsinga på å innlemme innvandrerne i velferdsstaten har vært uhyre viktig. Imidlertid har innsatsen for å utjevne sosiale og økonomiske forskjeller også hatt ei kulturell bivirkning, mener hun.

- Når man satser så sterkt på innlemming i velferdsstaten samtidig som valgfrihet strammes inn, og presentasjonen av nasjonalt fellesskap ikke er endra siden 1880-tallet, blir kulturelle forskjeller også jevnet ut.

Viktig debatt

Ifølge Seland er ikke denne tilnærmingen nødvendigvis problematisk i seg selv. Men er den god nok? Gir de gamle forestillingene om nasjonalt fellesskap gode nok svar på de store spørsmålene, som hva norskhet egentlig er, hvordan man blir norsk eller hva det vil si å være integrert?

Seland tviler på det. Hun mener det er behov for en debatt om hva som danner grunnlaget for det norske nasjonsfellesskapet.

- Hvis målet er å forebygge motsetninger, må vi også drøfte de følelsesmessige sidene av fellesskapet. Det å skape fellesskap og enhet også følelsesmessig, ikke bare sosialt og økonomisk er noe vi kan tjene på i framtida, konkluderer hun.

Referanser:

Idunn Seland, Tilhørighet, rettighet, likhet : nasjonal identitet og integrasjon i velferedsstaten gjennom grunnskolen 1970-2008, doktoravhandling, Universitetet i Oslo, 2011 

Mer om doktoravhandlingen på UiOs hjemmesider