«Jeg husker da lille Eirik lekte med ballen i hagen hos Svein. Nå er han solgt til Leeds for over 40 millioner. Dette er ikke min idrett, lenger.»

Min gamle venn fra gymnasdagene hadde spilt fotball for Sogndal, og fått bakoversveis da han hørte om overgangssummen. Hadde han gjort som meg i stedet og blitt forsker, hadde han ikke opplevd den slags. Bra! kan man si. Men bra for hvem? Bra for moralske politikere som vokter likelønnsprinsippet og bra for godt beskyttede bedrifter. Men er det bra for forskeren, bra for rekrutteringen og bra for den teknologiske utviklingen?

En fotballspiller kan tjene flere titalls millioner i året, og likevel kan det være en lukrativ investering å betale en halv milliard for å kjøpe vedkommende fri fra den kontrakten han allerede har. Store navn tiltrekker seg publikum, medieoppmerksomhet og reklameinntekter.

Selv den som hater fotball, kan komme til at det er en god investering å kjøpe aksjer i en bedrift som betaler 50 millioner for en halvskadet Vegar Heggem, eller 300 millioner for en oppskrytt David Beckham. Fotballen skaper enorme inntekter fra publikum og fra TV-selskaper, så mye at enkelte fotballaksjer er mindre risikable enn dotcom-aksjer.

Og selv om den norske folkesjela hyler i smerte ved en slik hentydning: Det er vel ikke urimelig at den som skaper verdiene får sin del av verdiskapningen?

I andre tilfeller er koblingen mellom verdiskapning og fortjeneste helt utenkelig. Hva skjer med en forsker som gjør en oppdagelse som betyr en verdiøkning for bedriften på noen milliarder?

I en større norsk bedrift, særlig en som er helt eller delvis statseid, vil antakelig følgende skje: Forskeren får et diplom på veggen, en middag med administrerende direktør, kanskje en engangsutbetaling av et femsifret kronebeløp, og et opprykk på en håndfull lønnstrinn - alt godt innenfor de rammer bedriftsforsamlingen og klubben kan akseptere. Sjefen hans får pluss i CVen fordi han har ledet en suksessrik gruppe, økonomisjefen får et kraftig lønnsopprykk for å unngå at en så vellykket person går til en annen bedrift, og ledelsen tjener millioner på sine opsjoner.

Og ingen vil få vite om den fantastiske oppdageren. Kanskje noen i ledelsen, men ingen i media, ingen i samfunnet og knapt noen hos konkurrentene. Vet du hvem som utviklet røntgenkontrastmidlene som norsk industri har tjent ære og store penger på? Professor Borregaard ville antakelig være det mest fornuftige forslaget man fikk om man spurte tusen folk på gata.

Ingen fotballspiller kan påføre sin bedrift så store inntekter som de mest suksessrike forskerne kan. Det finnes forskere som gjennom sine geniale oppfinnelser eller sin systematiske forfølgelse av de riktige ideene har bidratt til titalls eller hundretalls milliarder i verdiskapning.

Selv i Norge finnes det teknologer og utviklere som kan skryte av å ha sikret åtte-ni-sifrede kronebeløp i firmakassen, noen kanskje mye mer. Bortsett fra datafidusene, er det vel ingen av disse folka som har råd til Porsche eller egen strandlinje. Bedre investeringer kan man neppe gjøre enn å finne så verdifulle folk som er så billige i kosten.

Likevel er det ingen som kjøper ut topptalenter for så mye som et ensifret antall millioner en gang. Har noen hørt om en forsker eller utvikler som er headhuntet? Man headhunter ledere som kan kryste penger ut av oppdagelsene, men anser det som umoralsk å hodehente de som skal skape verdiene. Hvorfor er det slik?

Professor emeritus Miller var professor både innen datateknologi og management ved Stanford University, og er en av de helt store forståsegpåere når det gjelder å forklare fenomenet Silicon Valley.

Ved en forskerkonferansen ved Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) i 1999 identifiserte han den kanskje viktigste suksessfaktor slik: Folk flytter fra bedrift til bedrift. Dermed spres kunnskapen, og nye, livskraftige ideer oppstår når ideer og erfaringer fra ulike kilder smelter sammen. Den som tviholder på sin egen informasjon, og som satser på å lykkes kun på egen genialitet, vil raskt dø.

For biologer, som kjenner prinsippene for genutveksling gjennom seksuell formering, er dette en selvfølge. I industrien, hvor horisonten ofte er kortere enn politikernes fire år, er dette for vanskelig å forklare dette til aksjeeierne. Derfor ble det aldri noe Silicon Valley i Norge - IT Fornebu til tross.

I Norge tror vi at teknologi skaper seg selv, bare man har gode nok ledere og administratorer, og i alle fall hvis politikerne vedtar at det skal skje. Hvis det blir for få teknologer, så sparker man bare en administrator eller man henger ut en politiker i et fagblad. Så langt har det fungert.

Men verden har forandret seg. Unge talenter lurer på hvorfor de skal slite og lære fysikk og matematikk bare for å bli ku, når det er lettere og mer lukrativt - og adskillig kulere - å bli melkemaskin.

De aggressive og ambisiøse vil ikke gå på et usynlig universitet for å bli usynlige. De oppegående og pågående vil være stolte over sine valg. De vil ha en karriere med mulighet for lottogevinst, de vil ikke for alltid låse seg fast i den knapt øvre middelklasse. Bare se på hvor mange som strømmer til datastudiene, det eneste større teknologi- eller realfagsstudiet i Norge i dag som store søkermasser. Se så på hvor og hvordan utviklingen innen data skjer, og tenk etter om det kan være en sammenheng.

For store deler av den teknologiske- eller realfaglige utdannelsen er det direkte krise i dag, selv der hvor arbeidsmarkedet er godt. Samtlige høgskoleingeniørstudier i Norge har hatt fritt opptak de siste årene, bortsett fra datarelaterte linjer, bioingeniørlinjer og en oljelinje.

For sivilingeniørstudier ved tidligere NTH er det bare motelinjer som industriell design og industriell økonomi ved siden av datarelaterte linjer som krever høy opptakspoengsum. Studier som inntil nylig krevde høye inntakskarakterer har nå halvfulle kull.

I tillegg har både NTH-navnet og sivilingeniørtittelen blitt borte. Å samle alt under ett universitet og en tittel høres rasjonelt ut, men det er som å selge tran og brus under samme merkevarenavn. Om Møllers Tran og Coca Cola slo seg sammen ville de neppe prøve å selge Coca Tran.

Resultatet er at flere og flere har problemer med å skaffe seg de fagfolkene de trenger. Samtidig blir arbeidsledigheten større og større, fordi svake studenter gir svake kandidater. Særlig innen realfag og teknologi gir dette store utlag. Ingen har bruk for en teknolog som ikke skjønner integrasjon eller en kjemiker som skyr stoffkjemi. Uten talenter stopper industrien.

«Norske skuespillere tror talent er noe man må søke fagforeningen om å få», skrev en gang en norsk teaterkritiker. Norske industri bedrifter tar det for gitt at talenter er noe de har - og noe de fortsatt vil ha nok av i framtida. Det er helt legalt for en bedrift å usynliggjøre sine utviklere og stikke æren og fortjenesten ved deres suksess i bedriftens, ledelsens og eierens lommer. Men det gir ikke gode argumenter til de som vurderer å utdanne seg til teknologer eller forskere, og det gir ikke den beste utnyttelse av de intellektuelle ressursene.

For noen år siden diskuterte jeg dette problemet med en toppleder i Borealis, og han påstod at han var enig med meg. Derfor hadde de bestemt at forskere og teknologer skulle belønnes for viktige oppdagelser, ideer og resultater. Hvor mye kunne det bli, spurte jeg, kunne det bli snakk om en million? Nånei, det var å ta litt hardt i. Men i særlige tilfeller kunne det nok bli snakk om 100 000, ja.

Kort tid etter ble det avslørt at ledelsen i Statoil hadde bevilget seg opptil 730 000 i bonus på grunn av strålende resultater. Ca. halvparten kunne tilskrives valutakurs. Dollarkursen gav en prestasjonsbonus som var langt over det en utvikler kunne håpe på med sitt livs idé eller etter flere års forsakelser.

Det var kun den økonomiske og administrative ledelsen som fikk del i bonusen. Om noe av suksessen skyldtes teknologisk kompetanse, var helt uinteressant i den sammenheng. Teknologene kan riktignok få oljen opp fra havbunnen, men det er bedriftsledelsen som har lagt den der. Eller? For ordens skyld, Statoil eide 50 prosent av aksjene i Borealis.

Det er universitetenes ansvar å sørge for bedre rekruttering. Men det er ikke lett å inspirere ungdom til å velge realfag og teknologi, når andre skryter av at deres studier er enklere og når det regnes som en fordel.

Enda verre er det når bedriftene forteller de som tar utfordringer at det eneste de kan håpe på er å bli sittende fast på feil fluepapir. At bedriftene i tillegger legger all skylda på politikere og skoleverket, er vel bare som det skal være i Norge i dag.