Du har helt sikkert sett den. Granmeisen er blant våre mest tallrikeste meisearter og finnes i skog over det meste av landet.

Den 10 cm lille granmeisen lever i små flokker utenom hekketida – tilsynelatende i fred og fordragelighet. Fuglene er helt avhengige av disse flokkene om vinteren.

Men når våren nærmer seg prøver unge hanner å tilkjempe seg et territorium som allerede er besatt. Da er det særlig de eldste som må forsvare eiendomsretten, og som av og til taper kampen.

Kjempeterritorier

De fleste eksemplarene av granmeisen er stedfaste og hvert hekkende par holder seg stort sett innenfor sitt territorium hele livet.

Vinterterritoriene er store, ofte rundt 25 hektar (fire territorier per km2). Det tilsvarer et samlet areal av nær 60 fotballbaner. Områder med gode betingelser for granmeis er derfor fylt opp.

Arten er blant de få nordlige spurvefuglene som hevder territorium gjennom hele året. Slike områder forsvares av en gammel hann med make – utenom hekketida er paret sammen med ikke-beslektede ungfugler som har slått seg ned etter en kort streifperiode.

De fleste granmeiser lever i slike vinterflokker utenom hekketiden; stort sett uten stridigheter. Men når våren nærmer seg, øker aggresjonen blant de unge og kamper om eget territorium kan være intense.

Ukjent skjebne for overtallige

Å være medlem av en vinterflokk er av største betydning. Tidspunktet når en unge forlater foreldrenes territorium og starter letingen etter en flokk med åpning for medlemskap er derfor svært viktig.

Siden granmeisen legger i gjennomsnitt åtte egg, klekkes det flere unger enn det er plass til i vinterflokkene som vanligvis består av det voksne paret og ett eller to par av ungfugler.

Rundt halvparten av ungene blir medlemmer av flokker, mens resten farter rundt og forlater området etter en kort periode. Deres skjebne er ukjent.

Oftest er det de største ungene som forlater familieterritoriet først. I tillegg til at risikoen for å bli tatt av et rovdyr eller en rovfugl reduseres når flere fugler holder utkikk, er flokkmedlemskap stort sett eneste vei til eget territorium.

Vinterflokken

Ungfuglene er svært stresset i tida før flokkdannelsen og forsøker raskest mulig å etablere seg i en flokk. Tidspunktet er også av største betydning både for sosial rang i flokken og for sjansen til å overleve kommende vinter.

Innenfor hver flokk er det en sosial rangorden – et lineært hierarki hvor den gamle hannen er den ubestridte ener. Han er alfafuglen og dominerer alle. Deretter kommer de unge hannene hvor den ene er dominant over den andre, det vil si at den vinner ved eventuelle stridigheter.

Den voksne hunnen, maken til alfa-hannen, domineres av unghannene, men beskyttes av maken. Når hunnen er i nærheten av alfa-hannen, får hun automatisk høyere status. Nederst på rangstigen står de to unge hunnene.

De gamle er eldst – og svakest (?)

Med flokkens territorium som base, foretar de unge parene korte turer for å få informasjon om sammensetning og dominansstruktur i flokkene i nærområdet.

Straks det byr seg en sjanse for å øke sin sosiale status og derved øke muligheten til å bli eier av et territorium, skifter de flokk.

Det pågår et maktspill gjennom hele vinteren: de unge hannene opptrer provoserende overfor andre territorie-eiere og er mer nærgående overfor hanner som er fire-fem år gamle enn de som er yngre.

Det kan derfor virke som om de gamle hannenes kamplyst svekkes med alderen, noe de unge vet å utnytte. Territorie-eiere som er 2-3 år gamle svarer med motangrep og jager inntrengerne unna. Også eldre hanner jager unna de unge, men er trolig mindre hissige.

I mars og april kan det forgå intense kamper, og det er ikke uvanlig at et territorium skifter eier; en sprek og hissig ung hann klarer å jage bort eieren etter gjentatte luftkamper.

Oftest er det hanner eldre enn 3 år som må gi tapt. Den gjenværende hunnen taper sin høye sosiale status og ikke sjelden forsvinner hun fra territoriet etter noen dager. Den unge utfordreren har allerede dannet par med en ung hunn i flokken og blir den nye alfahannen.