Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Ett eneste tre kan lage en anselig mengde løv i løpet av en sommer, og hvert av de grønne bladene inneholder en god del verdifulle kjemikalier. Forståelig nok har planten ingen planer om å pælme fra seg alle stoffene når vinteren kommer.
Når nettene blir lange, trekker trærne rett og slett sakene inn i stammen før kulda setter inn. Og det er her høstfargene har en finger med i spillet, tror Dave Wilkinson fra Liverpool John Moores University og Martin Schaefer fra University of Freiburg.
De mest verdifulle kjemikaliene finnes i klorofyllet, og etter hvert som treet trekker inn godsakene, forsvinner både grønnfargen og evnen til å lage energi av sollys. Men det er gode indikasjoner på at gule og røde fargestoffer hjelper bladet til å fortsette å bruke solenergi, mener forskerne. Dermed kan treet suge inn mer av de viktige stoffene.
I tillegg beskytter fargene mot solstråler, skriver forskerne. Men hva i all verden skal et blad med solbeskyttelse?
For mye av det gode
- Trærne får faktisk problemer med lyset når temperaturen synker, forteller Richard Strimbeck fra Biologisk institutt ved Norges Teknisk-Naturvitenskapelige Universitet.
Klorofyllet fortsetter å ta opp energi fra sola, men prosessen som skal forvandle energi til sukker går saktere jo kaldere det blir.
Dermed kan bladet samle opp alt for mye energi, som igjen lager frie radikaler og steller i stand kjemiske reaksjoner og annet trøbbel. Plantefysiologer har mistanke om at det røde pigmentet i bladene kan virke som solbeskyttelse.
- Det er også mulig at de gule pigmentene hjelper bladet med bli kvitt overskuddsenergi, sier Strimbeck.
Ett av de mest fascinerende spørsmålene i hele fargeforskningen, er imidlertid hvorfor ingen har kommet til bunns i saken for lenge siden. Temaet må jo unektelig ha dukket opp hver eneste høst siden vitenskapens barndom.
Tilfeldighet? Neppe
Det forbausende faktum er at biologene inntil nylig gikk ut ifra at høstfargene ikke hadde noen hensikt, men rett og slett skyldtes en slags spektakulær tilfeldighet.
- Forskning er nok ofte drevet av nødvendighet, og så lenge høstfargene melder seg trofast hvert år, syntes man kanskje ikke det var så viktig, tipper Strimbeck.
Det første forsøket på ei skikkelig, alternativ forklaring dukket ikke opp før i 2001. Da la David Hamilton fram en teori om at friske, sterke trær klinker til med ekstra spenstige farger. Det oppfordrer angivelig insekter og annet kryp å holde fingrene av fatet.
Men etter å ha gått igjennom en god del undersøkelser, mener altså Wilkinson at Hamiltons teori neppe kan være hele forklaringa.
- Ideen om at disse korte, årlige fargeoppvisningene kan ha gode biokjemiske forklaringer, i stedet for å være tilfeldigheter, gjøre dem enda mer fantastiske å se på, sier han i ei pressemelding.
