Helt siden levende blåskjell først ble funnet på Svalbard, har forskere undret seg hvor i all verden de har kommet fra. De har hatt flere hypoteser. Kanskje kommer blåskjellene fra Lofoten – eller kanskje har de vært der helt siden forrige istid? 

Nå mener forskere at blåskjellene faktisk har kommet helt fra Middelhavet. 

– Siden de første marinbiologene begynte å undersøke havområdene våre, har vi kjent til at det skjer en innvandring. Men at noen blåskjell skulle komme fra så langt sør som Middelhavet, kom som en stor overraskelse på oss, sier biologiprofessor Jørgen Berge ved UiT Norges arktiske universitet.

På tur nordover med Golfstrømmen

Berge har kartlagt de arktiske forekomstene av blåskjell i samarbeid med kolleger fra Grønland og Russland. Funnet ble nylig publisert i tidsskriftet Evolutionary Applications.

Men hvordan har blåskjellene kommet seg helt opp til Svalbard?

Berge forklarer at Svalbards fjorder holdes varme og isfrie gjennom vinteren takket være det varme vannet fra den nordlige delen av Golfstrøm-systemet. Havstrømmen gjør at livet under vann blir konstant utsatt for naturlig innvandring av levende organismer fra sør.

Han tror at det er slik de varmekjære og sørlige Middelhavs-blåskjellene, eller Mytilus galloprovincialis, har funnet veien opp til Svalbard.

• Les også: Blåskjell kan avsløre sykdomsfare

Nye blåskjell og nye metoder

Levende blåskjell på Svalbard ble observert første gang i 2004 på Sagaskjæret ytterst i Isfjorden. Forskerne har senere funnet blåskjell flere steder i både Isfjorden og Kongsfjorden.

– Allerede første gang vi observerte blåskjell på Sagaskjæret antok vi at små larver var blitt transportert nordover og inn i Isfjorden via Golfstrøm-systemet. Vi trodde at de kom korteste vei, det vil si fra området rundt Lofoten, sier Berge.

Genetiske studier tydet den gangen på at det var det vanlige blåskjellet Mytilus edulis som hadde spredd seg nordover fra Nord-Norge. Men forskerne hadde et for lite datagrunnlag til å trekke sikre konklusjoner.

Takket være nye funn av blåskjell i tillegg til nye genetiske metoder har de nå hatt mulighet til å gjøre en skikkelig studie av dette.

– Nå kan vi svare på hvor blåskjellene på Svalbard faktisk kommer fra. Og vi kan ikke minst få avkreftet eller bekreftet om det dreier seg om det vanlige blåskjellet Mytilus edulis, sier Berge.

• Les også: Blåskjellene forsvinner – mysterium for forskerne

Stammer fra forrige istid?

Det har nemlig blitt lansert flere teorier i tillegg til Golfstrøm-hypotesen.

Noen forskere har hevdet at funn av blåskjell i Arktis først og fremst dreier seg om svært gamle, men ikke oppdagede, populasjoner fra Nord-Amerika – nærmere bestemt arten Mytilus trossulus. Altså en helt annen art enn de to førnevnte.

Det betyr at de må ha levd på Svalbard sammenhengende siden forrige istid, uten å bli oppdaget. Andre forskere har ment at det slett ikke dreier seg om en naturlig spredning, men snarere organismer spredt via skipstrafikk.

– Vi samlet derfor inn materiale fra så mange områder i Arktis som mulig, inkludert Grønland, Nord-Norge, Svalbard og Kvitsjøen, sier PhD-student Peter Leopold ved UiT.

De tre aktuelle artene blåskjell er ekstremt like på utsiden og i praksis umulig å skille fra hverandre dersom de lever på samme sted. Men de har små genetiske forskjeller som gjør at forskerne relativt lett kan skille dem ved hjelp av DNA.

De genetiske forskjellene vil også kunne fortelle om det er hybrider, altså en blanding av arter, til stede, ifølge Leopold.

• Les også: 6000 fossiler avslører dramatisk utryddelse i Antarktis

Blåskjell-hybrider

Forskernes data viser at forekomsten av blåskjell på Svalbard ikke dreier seg om gamle rester av nordamerikanske arten, men hovedsakelig arvestoff fra det vanlige nordatlantiske blåskjellet Mytilus edulis.

Den nordamerikanske arten var først og fremst vanlig langs vestkysten av Grønland, noe som stemmer godt overens med de tidligere antagelsene; blåskjell var en ny art på Svalbard da den ble oppdaget i 2004.

Men det var også et betydelig innslag av arvestoff fra Middelhavet i skjellene som ble undersøkt. Bare de som ble undersøkt fra de mer isolerte områdene i Kvitsjøen og langs Grønland hadde en struktur der en av de tre artene var helt dominerende. De andre bestod av en mikstur av arter, med innslag fra Middelhavet.

Altså fant forskerne både rene Middelhavs-blåskjell og hybrider som var en blanding av flere blåskjell-arter. 

– Et viktig poeng her er at vi ikke bare snakker om en blanding adskilte arter, men en blanding av arvestoff, hybrider eller krysninger av de tre artene, sier Leopold.

– Dermed kan det ikke stemme at adskilte arter kommer drivende inn med havstrømmer separat, men at de mest sannsynlig har trukket nordover gradvis og på en måte som tillater sammenblanding av arvestoff, forklarer han.

Funnene tyder også på at det umulig kan dreie seg om sporadisk spredning via skipstrafikk, fordi den genetiske sammensetningen er fundamentalt lik mellom adskilte populasjoner i forskjellige fjorder på Svalbard.

• Les også: Blåskjell er ikke altetende

Hva er en naturlig tilstand?

Berge mener kartleggingen av blåskjell åpner for viktige spørsmål om et forvaltningsregime av Svalbard, som tar utgangspunkt i å konservere eller bevare naturen i sin såkalte naturlige tilstand.

– Hva er egentlig naturlig når vi så åpenbart ikke engang vet hvilke arter som lever i mer eller mindre urørte områder av Arktis? Hvordan forvalter vi et havområde som i vår levealder gjennomgår enorme endringer, både naturlige og menneskeskapte? spør han.

Han mener også at funnet peker på et annet viktig poeng: at det kan være vanskelig å trekke klare grenser i naturen.

– En politisk definert ulvesone gir lite mening for en ulv på vandring. Det samme gjelder en blåskjell-larve som blir fanget i en havstrøm på vei nordover, uavhengig av om den bærer med seg arvestoff fra langt sørlige breddegrader eller ikke.

– Svalbard er, har alltid vært og vil alltid være en lapskaus av organismer med forskjellig bakgrunn. Etter hvert som temperatur, is eller andre viktige faktorer endres, vil også det marine systemet respondere mer eller mindre umiddelbart, avslutter Berge.

Referanse:

Berge J m. fl: Genetic diversity and connectivity within Mytilus spp in the subarctic and Arctic. Evolutionary Applications, 2016. DOI 10.1111/eva.12415. Sammendrag.