Liljer og griser på 2400 meters dyp

To kilometer under havets overflate sørvest for Lofoten lever små skapninger som har tilpasset seg et liv i totalt mørke.

Publisert
En svømmende sjølilje ble observert på 2311 meters dyp. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)
En svømmende sjølilje ble observert på 2311 meters dyp. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)

MAREANO

Kartlegger dybde, bunnforhold, biologisk mangfold, naturtyper og forurensning i sedimentene i norske kyst- og havområder.

Ledes av Havforskningsinstituttet, i samarbeid med Norges geologiske undersøkelse og Statens kartverk Sjø.

Les mer på www.mareano.no

Se bilder og video fra MAREANO-toktene.

Svømmende sjøliljer, sjøgriser og knallrøde reker fortsatte tilsynelatende uforstyrret etter å ha kommet inn i videoriggen Campod sitt søkelys.

På Nordland VI sørvest for Lofoten har forskere undersøkt et område som ligger 2400 meter under overflaten. Området er undersøkt som en del av bunnkartleggingsprogrammet MAREANO sitt høsttokt.

Når områder som ligger så dypt skal kartlegges, er forskere og resten av mannskapet om bord på forskningsfartøyet ”G.O. Sars” helt avhengige av gode vær- og strømforhold.

Dette farvannet er kjent for sterke strømmer og vanskelige arbeidsforhold.

Slike sjøgriser vandrer rundt nede på havbunnen. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)
Slike sjøgriser vandrer rundt nede på havbunnen. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)

– Vi pustet lettet ut da videoriggen sto godt parkert på den dypeste stasjonen på dette toktet. Værforholdene har vært uvanlig gode, noe som er avgjørende for at vi kan filme og samle inn prøver fra dyp ned til 2400 meter, forteller toktleder Lis Lindal Jørgensen.

Hun er forsker ved Havforskningsinstituttet og toktleder på første del av bunnkartleggingsprogrammet MAREANO sitt høsttokt.

På grunn av lite strøm og mye løse sedimenter som ble virvlet opp, tok det 20 minutter fra videoriggen landet på havbunnen til den sendte klare bilder opp til skjermen om bord på forskningsfartøyet.

Nede i dypet skjulte det seg et dyphavssamfunnet med langstilkede sjøliljer, og etter hvert dukket også andre skapninger opp.

– Ute i det svarte havet så vi en sjølilje uten stilk. Den brukte armene til å svømme gjennom vannet, og forsvant til slutt ut i mørket. Sett fra bunnen må videoriggen ha sett ut som en liten lyskule i et stort, svart hav, forteller Jørgensen.

På dypdykket til cirka 2400 meter ble en reke med navnet Bathycaris sp. og en sjølilje observert. Sjøliljen er bak sedimentforhøyningen, og bare de fem hvite armene stikker frem. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)
På dypdykket til cirka 2400 meter ble en reke med navnet Bathycaris sp. og en sjølilje observert. Sjøliljen er bak sedimentforhøyningen, og bare de fem hvite armene stikker frem. (Foto: MAREANO/Havforskningsinstituttet)

Flere røde reker med en klase av hvite kuler på ryggen ble også observert.

– En rød reke svømte inn i synsfeltet vårt og landet på havbunnen. På ryggen hadde den en klase bestående av hvite kuler. Vi så flere slike reker med lignende hvite klaser på ryggen mens vi filmet langs en 700 meter lang linje.

– Andre typiske dyphavsdyr i dette område er sjøgris som er en dyphavssjøpølse i slekt med blant annet sjøstjerner, sier Jørgensen.

Hos dyphavssjøpølser er sugeføttene blitt forstørret og brukes som bein til at gå rundt på havbunnen med.