Når den europeiske ålen yngler, migrerer den til den delen av Atlanterhavet som heter Sargassohavet.

Det er viktig at den kommer seg dit, for ålebestanden er truet.

Men forskerne vet ikke så mye om hva som skjer under overflaten når den slangelignende fisken begynner sin lange reise til Sargassohavet. Og det har dannet grobunn for teorier.

En seiglivet teori sier at når den europeiske ålen først har havnet i Middelhavet, kan den ikke finne ut av det smale Gibraltarstredet igjen. En konsekvens blir at det ikke er noe poeng i å verne ålene i Middelhavet. De bidrar likevel ikke til ålebestanden siden de aldri får mulighet for å yngle.

• Les også: Ål finner veien hjem uansett

Den teorien knuses nå av ny forskning, etter å ha fulgt ålenes vandring med ny teknologi. Det innebærer at middelhavslandene likevel har en viktig rolle å spille for bevaring av ålen.

– Land ved Middelhavet bør hjelpe til med å redde ålen. Man kan altså ikke avskrive det området i arbeidet med å bevare bestanden, sier seniorforsker hos DTU Aqua Kim Aarestrup, som er en av forskerne bak den nye åle-studien.

Stenges ikke inne

Den europeiske ålen finnes både i det kalde nord og under varmere himmelstrøk helt ned til Hellas og Nord-Afrika. Men forholdene i Middelhavet er noe annerledes enn i resten av Europa, blant annet på grunn av høy fordamping.

Det er disse forholdene som er grunnlaget for teorien om at ål blir fanget i Middelhavet.

• Les også: Det ål-timate navigasjonssystemet

Når ål fra resten av Europa skal finne Sargassohavet, kan de bruke temperaturendringer og saltnivå til å navigere etter. Men Middelhavet er varmere og mer salt enn vannet i Atlanterhavet, og derfor kan ikke ålene i det området bruke det til å finne veien.

Viktig for forvaltningen

Teorien om at Middelhavet stenger inne ålene, gir inntrykk av at det ikke lønner seg å beskytte bestanden i Middelhavet.

– Det kan brukes som politisk argument. Landene i Middelhavet kan si at de ikke kan gjøre noe fordi Middelhavet er en «ecological trap». Hvis de ikke bidrar til å opprettholde bestanden, kan man like godt spise dem, sier Kim Aarestrup.

Den nye studien tyder på at ålene fint klarer å slippe ut gjennom Gibraltarstredet.

To nådde Atlanterhavet – fem ble spist

I 2009 ble en ny teknikk tatt i bruk: Digitale «merker» av ålen gjorde det mulig å følge en del av ferden.

– Man har aldri fanget et åleegg eller observert en voksen ål i Sargassohavet. Vi har ganske enkelt ikke fanget dem på «gjerningsstedet», slik at vi kan beskrive hva som foregår. Vi prøver derfor å følge de voksne ålene til Sargassohavet, forklarer Aarestrup.

• Les også: Ålens hemmelige strømtriks

Samme teknikk har vært brukt i den nye studien. Aarestrup og kollegene hans har satt såkalte pop-up-satellittmerker på ryggen av åtte åler i Middelhavet. Merkene inneholder opplysninger om dybde, lyd og temperatur, og kobler seg fra ålene etter en bestemt periode. I dette tilfellet satt de fast i seks måneder. Deretter stiger merket til overflaten og sender opplysningene til ARGOS-satellittene.

Forskerne konstaterte at fem av ålene sannsynligvis var blitt spist, en var i Middelhavet, og to kom seg til Atlanterhavet.

– Vi kan konstatere at to av de tre som overlevde, hadde kommet seg ut etter seks måneder. Så det er i hvert fall ikke riktig at de ikke finner veien ut, sier Aarestrup.

Studien er utgitt i det vitenskapelige tidsskriftet Scientific Reports.

Temperatur forteller om vandringer

Signalene fra noen av ålene fortalte om en temperatur på 34 til 36 grader, selv om ålen burde ha samme temperatur som vannet i Middelhavet, nemlig omkring 13 grader. Siden ålene fortsatt befant seg under vann, antar forskerne at de ble spist av et havpattedyr som sel eller hval.

• Les også: Elektrisk ål sørger for julehyggen

En av ålene ble imidlertid under overflaten så lenge at det neppe kan ha vært et pattedyr som har spist den. Det kan ha vært en tunfisk.

Kim Aarestrup og kollegene hans vet ikke om ålene blir mer utsatt for å bli spist av merkene på ryggen, men de blir i hvert fall ikke mindre attraktive.

– Veldig klare resultater

Det store spørsmålet er om to åler på den andre siden av Gibraltarstredet er nok til å avskrive teorien om Middelhavet som en felle.

Professor Michael Møller Hansen mener det. Han har ikke vært involvert i studien, men forsker på evolusjonsbiologi og befolkningsdynamikk blant ål.

– Forskerne kan jo redegjøre for at stort sett alle de ålene som ikke kommer ut har blitt spist. Så studien er et klart argument mot teorien om Middelhavet. De elektroniske merkene er dyre, så man kan ikke bruke så mange. Det er derfor dette man i praksis kan gjøre for å følge ålene. Jeg synes det ser overbevisende ut, sier Hansen som arbeider ved institutt for bioscience ved Aarhus Universitet.

Han synes studien har «veldig klare resultater», og det kan gi oss mye informasjon om havmiljøet i Middelhavet.

– Middelhavet er et veldig spesielt område. For mange fiskearter er Gibraltarstredet en barriere, så bestander av fisk i og utenfor Middelhavet er ofte genetisk ganske forskjellige. Det er derfor relevant å finne ut hvordan forskjellige fisker oppfører seg i forhold til den barrieren, sier Hansen.

– Fasiten er ute

Kim Aarestrup er ikke overrasket over å ha motbevist teoriene om Middelhavet som en ålefelle. Han er imidlertid glad for å ha bevist at ålene kan slippe ut for å yngle.

Men arbeidet stopper ikke her.

– Vi forbedrer hele tiden teknologien. Vi håper vi kan merke ål som vandrer helt til Sargassohavet, så nå vil vi prøve med merker som holder ti måneder i stedet for seks, sier Aarestrup.

– Jeg pleier å si at det står veldig mange ting i bøker, men dessverre kan ikke fisk lese. Derfor er det veldig bra at vi har teknologi som gjør at vi kan finne ut hva de faktisk gjør. Vi kan lage mange gode betraktninger ved skrivebordet, men fasiten er der ute i havet, sier Aarestrup.

Referanse:

Amilhat, E. (m.fl) First evidence of European eels exiting the Mediterranean Sea during their spawning migration. Scientific Reports (2016) doi: 10.1038/srep21817

© Videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.