Delfiner har evnen til å oppdage og bruke de svake elektriske feltene levende vesener sender ut til å jakte på mat. Dette er det eneste egentlige pattedyret vi vet om med denne sansen.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
Den søramerikanske kystdelfinen (Sotalia guianensis) har evnen til å oppdage elektriske felter i vannet skapt av byttedyret. (Foto: Czech-Damal et al. 2011)
Fra før vet vi at delfiner kan sanse ved hjelp av ekkolokalisering, der lydbølger som reflekteres avslører byttedyrets posisjon.
Nå viser det seg at i hvert fall én delfinart, den søramerikanske kystdelfinen, også har evnen til å sanse det elektriske feltet som skapes av musklene og nervene i et dyr.
Både de såkalte kloakkdyrene, det vil si nebbdyret og maurpinnsvinet, og noen fisk og amfibier kan oppfatte elektriske signaler. Dette er imidlertid første gang vi har sett at egentlige pattedyr, som er en gruppe pattedyr adskilt fra kloakkdyrene, også kan ”se elektrisk”.
Flekker med funksjon
Det var to delfiner i fangenskap i Delfinariumet ved Allwetterzoo Münster i Tyskland som satte forskerne på sporet av den skjulte sansen. De observerte nemlig noen mørke fordypninger på nebbet til delfinene.
Slike fordypninger finnes hos andre dyr som kan oppdage elektriske felter, for eksempel fisk, og forskerne hadde hittil ikke sett noe annet bruksområde for dem.
Infrarøde bilder av flekkene viste imidlertid at iblant flekkene ”lyste opp”– det var en eller annen aktivitet der.
– Vi skjønte at de måtte ha en eller annen funksjon, sier Wolf Hanke, en biolog fra University of Rostock som har spesialisert seg på sansing, til ScienceNow.
Samme styrke som nebbdyret
Da den ene av de to delfinene døde naturlig, tok Hanke og kollegene vevsprøver av nebbet til delfinen, for å se på cellestrukturen i fordypningene. Den viste seg å ligne mer på elektroreseptorer enn på områder der det for eksempel tidligere har vært følehår – som har vært en av teoriene for hvor fordypningene stammer fra.
Ble fordypningene på nebbet dekket over, klarte ikke Paco lenger å oppdage de elektriske signalene. (Foto: Czech-Damal et al. 2011)
Dermed bestemte forskerne seg for å teste teorien på den gjenlevende delfinen, Paco. Kom han til å reagere på svake elektriske signaler, lik de en mellomstor fiskemiddag ville sende ut?
Paco ble trent opp til å stille seg i posisjon i bassenget, mens trenerne sendte ut svake elektriske signaler ti centimeter foran nesen hans.
Dersom han merket signalet, skulle han forlate posisjonen.
Forskerne sendte ut 168 signaler, i flere forskjellige styrker, og Paco viste seg å reagere godt på selv svært svake signaler. I studien skriver forskerne at følsomheten er tilsvarende den elektriske oppfatningsevnen nebbdyret har.
Dekket forskerne nebbet til Paco med en plastkopp, mistet han evnen til å oppfatte signalene.
Som å leve uten luktesans
Annonse
Delfinene bruker ekkolokalisering til å finne fiskestimer og annet bytte et stykke unna. Forskerne tror denne nye sansen brukes i uklare farvann når byttet begynner å nærme seg.
Det passer bra, for den søramerikanske kystdelfinen lever og jakter i mudrete og turbulente områder nær bunnen i elvemunninger og langs kysten av Sør-Amerika, der det kan være vanskelig å se eller lukte fisken før du har den rett foran nesa.
Forskerne utelukker ikke at også andre delfinarter kan ha den samme sansen. Nå er de i gang med å undersøker blant annet elvedelfiner, som også spiser langs bunnen – der det gjerne er dårligst sikt.
Amazonasdelfin, en type elvedelfin (Foto: Dennis Otten/Wikimedia Creative Commons)
Før disse eksperimentene ble gjennomført, har Paco sannsynligvis ikke hatt anledning til å bruke sin elektriske sans. Han har nemlig levd mesteparten av sitt liv i fangenskap. Hanke sammenligner det med å la mennesker leve et helt liv uten å kunne bruke luktesansen.
Forskerne som har arbeidet med Paco, sier at han virker mer oppmerksom og livlig etter å ha fått bruke sansen, selv om de ikke har gjort vitenskapelige eksperimenter for undersøke akkurat det.
