En liten hval som slurpet i seg gjørme fra havbunnen for 25 millioner år siden, kan vise oss hvordan bardehvalene har utviklet sitt silingssystem, tror forskerne.
Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.
"Den forhistoriske Mammalodon colliveri slurpet godbiter og gjørme fra havbunnen, tror australske forskere. (Illustrasjon: Carl Buell)"
Den var bare tre meter lang, så det er kanskje vanskelig å tenke seg at den lille hvalen var en slektning av blåhvalen, som er jordas største dyr, med en vekt på opptil 150 tonn.
I motsetning til sin gedigne, moderne slekting, hadde ikke den tre meter lange Mammalodon colliveri de kamlignende hvalbeina, barder, til å filtrere ut spiselig fra uspiselig i munnen. Den hadde tenner.
Løsningen var antakeligvis å slurpe i seg gjørme fra bunnen, og sile som best den kunne, mener forskerne.
De tror at den grumsete eksperimenteringen fra den eldgamle hvalens side, kan ha bidratt til å utvikle de mer praktiske bardene som vi ser hos bardehvalene i vår tid.
"Forsteinet smil? Hodeskallen til Mammalodon colliveri. (Foto: Rodney Start/ Museum Victoria)"
Sugde opp godbiter
Mammalodon colliveri ble funnet i forsteinet form nær byen Torquay i det sørøstlige Australia allerede i 1932, men har ikke blitt studert grundig før nå. Resultatene av Erich Fitzgeralds nye analyser er publisert i Zoological Journal of the Linnean Society.
- Gjennom å studere Mammalodon, tror jeg at den var en bunnspisende gjørmesuger, som kan ha brukt tunga si og den korte, stumpe snuta til å suge opp små byttedyr og gjørme fra havbunnen.
- Dette tyder på tidlig og variert eksperimentering i bardehvalenes evolusjon, sier Erich Fitzgerald, som er paleobiolog ved Museum Victoria, i en pressemelding fra museet.
Blant annet antyder studien hans også at Mammalodon deler en større forfar med blåhvalen, men at den på et tidspunkt utviklet sin forholdsvis lille kropp på en egen slektsgren.
- Det er tydelig at det sørlige Australias sjøer var en vugge for evolusjonen til et utvalg av små, rare hvaler som ikke ser ut til å ha fantes noen andre steder, sier han i pressemeldingen.
"Den tre meter lange blåhvalslektningen i utstrakt positur, slik forskerne ser den for seg. (Illustrasjon: Carl Buell)"
Opp fra bunnen
I motsetning til sin lille, forhistoriske slektning, som later til å ha vært en ekte bunnskraper, siler altså blåhvalen ørsmå dyr gjennom hvalbeina i munnen.
Det kan den bedrive oppe i vannmassene, mens den siger fram i all sin storhet.
Vår tids havkjempe er også forskjellig fra Mammalodon i at den er en svært så kosmopolitisk art, og flere bestander finnes både på den nordlige og sørlige halvkule.
