<em>Themisto libellula</em> er en av dyreplanktonartene som trekker ned i dypet når det blir fullmåne. (Foto: Geir Johnsen, NTNU/Unis)
Themisto libellula er en av dyreplanktonartene som trekker ned i dypet når det blir fullmåne. (Foto: Geir Johnsen, NTNU/Unis)

Månesyke for plankton i Arktis

Fullmånen er knyttet til mystikk, myter og månesyke. Nå har forskerne funnet ut at den også påvirker dyreplankton i polhavet.

Publisert

Som små varulver endrer de adferd under den arktiske fullmånen. I stimer på flere millioner trekker de ned i dypet for å gjemme seg for nattaktive rovdyr. 

– Vi har oppdaget at zooplankton trekker ned i dypet tre–fire dager før månen blir full og blir der til tre–fire dager etter fullmåne. De endrer også døgnrytme og går over i månesyklus, som har 25 timer i døgnet i stedet for 24, forteller biologiprofessor Jørgen Berge ved UiT – Norges arktiske universitet.

Han er leder et prosjekt som i en årrekke har forsket på døgnvandring hos plankton i mørketida. Med utgangspunkt i fjordene på Svalbard har han tidligere funnet ut at dyreplankton flytter seg ned i dypet om dagen og kommer opp for å spise om natta.

Men nå viser det seg altså at de ved fullmåne trekker inntil 50 meter lenger ned i dypet enn ellers i mørketida.

– De fortsetter med døgnvandring, men fullmånen gjør at hele samfunnet dyttes lenger ned, sier Berge.

De gjør det for å gjemme seg for rovdyr. For når fullmånen lyser opp den ellers så mørke himmelen, blir det lyst også under havets overflate. Og dyreplanktonet blir synlig for sine jegere i de øverste delene av vannmassene.

Lange tidsserier

Forskerne har nå fått tak i og analysert data fra større områder i Arktis enn bare Svalbard.

– Vi har fått tilgang på dataserier som går 50 år tilbake i tid, fra russisk Arktis, Alaska, Canada og til og med Nordpolen. Vi ser at mønsteret er det samme over hele Arktis. Fenomenet opptrer når det er fullmåne i mørketida, selv under tykke lag av snø og is. Organismene trekker 30–50 meter lenger ned i dypet, sier Berge.

Krill er også en type dyreplankton. (Foto: Geir Johnsen, NTNU/Unis)
Krill er også en type dyreplankton. (Foto: Geir Johnsen, NTNU/Unis)

Målingene er gjort med ekkolodd og er analysert på en måte man tidligere kanskje har assosiert mer med studier av menneskets biologiske klokke. Berge forteller at prosessene de nå har fått kjennskap om gir ny og grunnleggende innsikt i innflytelsen månen har på økosystemer i de arktiske havområdene.

– Det er spennende å se at dyresamfunnene er så tett koblet til miljøet og lyset rundt seg at hele samfunn reagerer på fullmånen på en slik måte. Det er en unison respons i hele Arktis.

– Med disse funnene har vi fått ny innsikt i hvordan dyresamfunn i havet nord for Polarsirkelen fungerer, sier Berge.

Tar opp CO2

Ifølge biologiprofessoren er funnet viktig også for utforming av framtidas klimamodeller. Døgnvandringen til dyreplankton er den største synkroniserte migrasjonen av biomasse på jorda og har stor betydning for hvordan CO2 blir absorbert av havet.

Jørgen Berge er biologiprofessor ved UiT. (Foto: Karine Nigar Aarskog)
Jørgen Berge er biologiprofessor ved UiT. (Foto: Karine Nigar Aarskog)

– Dyreplankton trekker opp for å spise. Så trekker de ned i dypet der de fortsetter fordøyelsen og energiomsetningen. På den måten trekker de også CO2 ned i havdypet. Dette er en viktig komponent i de store klimamodellene; hvordan havene tar opp CO2.

– At systemene flytter opptil 50 meter ned i dypet når det er fullmåne, har stor betydning, forklarer Berge.

Forskerne tror også at adferden til dyreplanktonet kan bli endret, dersom polisen smelter som følge av klimaendringer, fordi mer lys da vil trenge gjennom vannmassene.

– Neste skritt nå blir å finne ut mer om denne adferden, hvordan den varierer over hele det arktiske området og hvordan den eventuelt kan bli endret etter hvert som den arktiske sjøisen smelter, sier doktorgradsstudent Laura Hobbs.

Se video (på engelsk) fra forskningen her:

Referanse:

Kim S. Last mfl: Moonlight Drives Ocean-Scale Mass Vertical Migration of Zooplankton during the Arctic Winter. Current Biology, januar 2016, doi: 10.1016/j.cub.2015.11.038.