Kai-Samuel Vigardt (28) er fra en reisende familie selv. Han har bidratt til deler av vedleggene i Norges offentlige utredning (NOU) om norsk politikk overfor tatere/romanifolket som ble lagt fram 1. juni. Her er han og samboeren Johanne Bergkvist til stede når utredningen blir overlevert myndighetene. Bergkvist er også medlem av Tater-/romaniutvalget.

Mistillit til myndighetene går i arv hos romanifolk

Flere romanifolk i Norge legger vekt på at barna skal få utdanning. Men mange gir fortsatt uttrykk for mistillit – og noen ganger frykt – for myndighetene. 

18.6 2015 05:00

Det viser nye studier av levekår blant romanifolk som er basert både på intervjuer og registerdata.

Selv om forskerne finner variasjoner i utdanningsnivå, helse og levekår i denne minoritetsgruppen, tyder undersøkelsen mye på at mange fortsatt har store problemer med livene sine.

Svært mange romanifolk som vokste opp under myndighetenes fornorskingsprosess forteller triste historier om mobbing og diskriminering både i skolesammenheng og i samfunnet ellers.

Også mange av barna deres sliter med ettervirkninger av historien.

Forskningen er presentert i en Norsk offentlig utredning (NOU) som ble overrakt Kommunal- og moderniseringsdepartementet 1. juni.

Oppsiktsvekkende dødsstatistikk

Levekårsundersøkelsen, som er utført av forskere fra Arbeidsforskningsinstituttet, viser oppsiktsvekkende tall for dødelighet.

Blant personer født mellom 1941 og 1955 er dødeligheten mer enn tre ganger høyere enn gjennomsnittet i resten av befolkningen født i dette tidsrommet.

Blant dem født mellom 1951 og 1955 er dødeligheten fire ganger så høy. 

Utvalget er noe usikkert

Vi har ingen register i Norge i dag som er basert på etnisitet. Den registerbaserte delen er derfor basert på Misjonens klientarkiv. Norsk misjon for hjemløse ble av myndighetene satt til å ta seg av ”omstreiferproblemet”. 

Utvalget i levekårsundersøkelsen kan ikke sies å være representativt for alle romanifolk. Det er tilfeldig hvem som er registrert i dette klientarkivet. En stor andel har ikke vært i kontakt med Misjonen.

Dette er heller ikke en gruppe det er lett å forske på fordi det er ulikt syn innad blant romani om hvilken plass de skal ha som minoritetsgruppe i samfunnet.

Noen har og vil ha en etablert plass i det norske samfunnet. Andre føler seg utenfor eller på siden av fellesskapet.

Hvor mange romani som finnes i Norge er derfor usikkert. Det er snakk om alt fra 3000 til 10 000 mennesker. Mange kan ha slektstilhørighet til befolkningsgruppen uten å vite om det selv og definerer seg derfor ikke som en del av den.

Frykter barnevernet

Monica Five Aarset har i samarbeid med Ragnhild Nordvik intervjuet 40 personer som definerer seg selv som romani. Hun er forsker ved Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo og rådgiver og forsker for Tatere/romaniutvalget.


Monica Five Aarseth har intervjuet 40 tatere/romanifolk i Norge i en ny norsk levekårsundersøkelse.

Aarset finner veldig store variasjoner i gruppen. Noen prøver å komme inn i storsamfunnet. Andre velger mer eller mindre frivillig å stå utenfor.

I intervjuene finner hun en gjennomgående mistillit til norske myndigheter og storsamfunnet generelt. Mistilliten sitter også i kroppen hos generasjoner som ikke direkte har vært berørt av myndighetenes fornorskingsprosess.

– Mange av dem jeg intervjuer er for eksempel ekstremt redde for barnevernet. Historiene om barn som ble tatt fra foreldrene fortelles til nye generasjoner og mistilliten overføres dermed også til dem som ikke har vært direkte berørt.

Følte seg aldri trygg

En mann i 50-årsalderen forteller forskeren om mange psykiske problemer som stammer fra en barndom hvor han aldri følte seg trygg. Han visste at barn han kjente, plutselig var blitt borte og at de voksne sa at de var blitt tatt. Han vokste opp med to typer redsler, sier han:

Den ene er angsten vi så hos de voksne, som vi ikke helt forstod. Det var den konstante angsten for å skille seg ut, for at noe skulle skje. Den andre var den mer konkrete redselen som kom av at barn jeg kjente, plutselig var «tatt» og at jeg ikke så dem igjen.

Tør ikke registrere seg

Mange romanifolk er i dag også redd for å registrere seg i offentlige registre.

– Mistilliten kan virke begrensende ved at man unngår eller opplever en avstand til offentlige tjenester, som for eksempel NAV. Enkelte frykter også skolen, forteller Aarset.

En god del av dem som er intervjuet har lite eller ingen utdanning og lite kunnskap om hvordan de skal finne informasjon om ulike velferdsordninger. Derfor er det også mange som ikke får reell tilgang til likeverdige offentlige tjenester. 

Livredde for at identiteten skal avsløres

Mange av Aarsets informanter opplever at det er manglende kunnskap om at romani er en egen nasjonal minoritet i Norge. Flere tror at gruppen ikke finnes lenger.

– Mangelen på kunnskap gjør også at mange negative holdninger opprettholdes og føres videre. Flere jeg har intervjuet velger derfor å ikke si noe om sin identitet i lokalsamfunnet, på skolen eller arbeidsplassen. En del unge forteller historier om mobbing. Og noen voksne er livredde for at kolleger skal få vite at de har denne tilhørigheten.

En jente i tenåringene fortalte forskeren om flere episoder av mobbing på skolen:

Jeg har nettopp flytta fordi jeg ble plaga av både ungdommer og voksne på det forrige stedet jeg bodde. Der kjenner alle alle. Vi hadde foredrag om reisendes folk i klassen. Læreren sa at i gamle dager var de ordentlige drittfolk som man skal holde seg unna.

Trenger kompetansebevis

Romanifolk er bosatt i nesten hele Norge, med unntak av de nordligste delene av landet.

De fleste voksne som forskerne har vært i kontakt med har uføretrygd kombinert med noe jobb. Mange menn jobber som håndverkere, men få har fast stilling.

Blant de som er over 40 år er det svært få som har fullført videregående skole. Men for å drive ulike typer håndverk kreves det i dag et kompetansebevis. Det er derfor tendenser til at flere nå er opptatt av at utdanning er viktig, mener forskeren.

– Familielojaliteten er sterkt. Noen gutter velger derfor å hjelpe faren sin i familiebedriften framfor å ta utdanning. Men de unge generelt opptatt av å få seg utdanning for å få fagbrev som viser hva de kan. Mye fravær i grunnskolen gjør det derimot krevende for flere.

Det er flere nå enn tidligere som gifter seg med ikke-romani, forteller de Aarset har intervjuet. Men mange er fortsatt nært knyttet til familien og identiteten sin.

– Det er tette familiebånd, og familiene er mye større enn kjernefamilien. Musikken og romanispråket er fortsatt levende i mange familier, forteller forskeren.

Ikke mye reising

Aarset har også intervjuet lærere og rektorer ved skoler i områder der det bor mange romanifolk. De snakker ofte om høyt og hyppig fravær, men ikke spesielt mye langtidsfravær.

– Det har vært et tema at foreldrene tar med seg barn ut på langvarige reiser. En del interesseorganisasjoner er opptatt av barna skal få tilrettelagt fjernundervisning for at de skal kunne opprettholde en reisende kultur. Men de skolene vi har intervjuet sier at det er forholdsvis få som søker om fritak for å reise, men at det er mye korttidsfravær. En del flytter også hyppig på grunn av arbeid eller mobbing.

Det er ulike meninger blant dem hun har intervjuet, om foreldre med barn i skolepliktig alder reiser med barn utenom skolens ferier og fridager. En mann i 60-årene mener det blir mindre av det:

«Jeg tror helt sikkert det blir synkende. Jeg har en gutt selv, som ikke tar ungene fri fra skolen. For han så blir det ukultur, egentlig. Og de er jo innmeldt i fotballag og alt dette.»

Kjenner seg igjen i undersøkelsen

Kai Samuel Vigardt (28) er av romanifamilie og kjenner seg igjen i resultatene i denne undersøkelsen.


Kai-Samuel Vigart har selv fullført videregående skole. Han mener det er viktig at skolen legger til rette slik at flere barn av reisende får en utdanning.

– Mange av oss har sterk mistro til myndighetene. Det handler nok mye om den politikken som har vært ført overfor oss her i Norge. Mange foreldre lærer fortsatt ungene sine at de må passe seg for myndighetene, alt fra skole, barnevern, NAV osv. De er sterkt preget av diskrimineringen og viderefører det til sine barn.

Vigardt har likevel tro på at den oppvoksende generasjon har mindre fordommer. Mange går nå på skolen og skjønner at lærerne ikke representerer alt det vonde som tilhører fortiden.

– Fortsatt er få av oss som fullfører videregående skole, men flere og flere blir ferdig med tiendeklasse, forteller han.

Har fullført videregående

Selv har Vigardt fullført videregående. 

– Jeg har gått to år på salg- og servicelinja og hatt læren i Forsvaret. Sjefen min i Forsvaret hjalp meg veldig mye og ga meg en meg en tilpasset læretid. Jeg tror hvis flere hadde fått en slik mulighet, ville det også blitt flere som hadde fullført videregående. Mange har reist mye i grunnskolen. Det er derfor vanskelig å innrette seg etter det norske A4-livet. Selv om folk er mer bofaste nå enn før, mener han.

Må trygle og be om rettigheter

Vigardt er klar på at norske myndigheter må ivareta romanifolkets kultur og interesser på deres egne premisser.

– Våre rettigheter som minoritet er slått fast av Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Vi må likevel trygle og be om våre rettigheter. Egentlig burde det vært motsatt. Myndighetene burde komme til vårt folk og lært av oss, ikke motsatt.

Vigardt mener at den høye dødeligheten blant de reisende sier noe om den langvarige diskrimineringen de har vært utsatt for.

– Bare den siste tiden har tre nære slektninger under 50 år dødd. Folk er rett og slett utslitte. Det syns jeg er ganske trist. 

Har bidratt til utredningen 

Vigardt har vært med på å skrive to av vedleggene til NOU-en som ble lagt fram 1. juni. Disse handler blant annet om historien om de reisendes arbeid for oppreisning og anerkjennesle.

Her framhever han at det er viktig at myndighetene legger opp til en minoritetspolitikk som går vekk fra beskyttelse og deltalse basert på et ovenfra-og-ned-perspektiv.

Nå må det legges vekt på medvirkning, myndiggjøring og maktmobilisering blant de reisende selv, mener Vigardt.

Referanse:

Assimilering og motstand, Norsk politikk overfor tatere/romanifolket fra 1850 til i dag, NOU 2015: 7

forskning.no ønsker en åpen og saklig debatt. Vi forbeholder oss retten til å fjerne innlegg. Du må bruke ditt fulle navn. Vis regler

Regler for leserkommentarer på forskning.no:

  1. Diskuter sak, ikke person. Det er ikke tillatt å trakassere navngitte personer eller andre debattanter.
  2. Rasistiske og andre diskriminerende innlegg vil bli fjernet.
  3. Vi anbefaler at du skriver kort.
  4. forskning.no har redaktøraransvar for alt som publiseres, men den enkelte kommentator er også personlig ansvarlig for innholdet i innlegget.
  5. Publisering av opphavsrettsbeskyttet materiale er ikke tillatt. Du kan sitere korte utdrag av andre tekster eller artikler, men husk kildehenvisning.
  6. Alle innlegg blir kontrollert etter at de er lagt inn.
  7. Du kan selv melde inn innlegg som du mener er upassende.
  8. Du må bruke fullt navn. Anonyme innlegg vil bli slettet.

Annonse

Skulle tvinges til å bli norske

Tatere/romani er en av fem nasjonale minoritetsgrupper. Noen kaller seg tatere, andre kaller seg romani. Folkegruppen har levd i Norge siden 1500-tallet.

Fra siste halvdel av 1800-tallet til midten av 1980-tallet var det offisiell politikk at denne folkegruppens omreisende levesett skulle endres. De skulle i fast arbeid og i fast bolig. Barna skulle få skolegang.

For å få dette til ble det brukt makt. Mange barn ble tatt fra foreldrene og satt i fosterhjem eller ble plassert på gårder som arbeidskraft.

Interneringsleiren Svanviken på Nordmøre ble drevet av Misjonen helt fram til i 1989. Til sammen har 990 barn og voksne av tater/romanibakgrunn hatt opphold her. Her skulle de lære seg kunnskaper, ferdigheter og vaner som var nødvendige for å bli fastboende. Mange ble utsatt for direkte overgrep. 40 prosent av kvinnene som var der mellom 1950 og 1970 ble tvangssterilisert.

1. juni i år ble det lagt fram en Norsk offentlig utredning (NOU) som skulle se på norske myndigheters politikk i forhold til tatere og romani.