Ida, det unike eksemplaret av Darwinius marsillae, er en 47 millioner år gammel, tidlig primat. (Foto: Per Aas, Naturhistorisk museum, UiO. Samlingsnummer PMO 214.214)
Ida, det unike eksemplaret av Darwinius marsillae, er en 47 millioner år gammel, tidlig primat. (Foto: Per Aas, Naturhistorisk museum, UiO. Samlingsnummer PMO 214.214)

Fra jord er du kommet, til fossil kan du bli

FORSKEREN FORTELLER: Visste du at du kan bli til fossil når du dør, hvis jorda på gravplassen er bevarende?

Published

Menneskesamfunnet produserer en anselig mengde fossiler av sin art hvert år. Hva?! Tenker du kanskje? Du er i så fall ikke alene, de fleste vil tro at fossiler er noe forsteinet og urgammelt, kanskje aller helt en dinosaur? Men fossiler kan være mye mer enn gamle forsteinede beinrester. Fossiler kan defineres som rester etter en gang levende planter og dyr.

De er selve bevisene for liv på jorden. Ut ifra denne definisjonen kan man si at straks det forekommer bevaring fremfor nedbrytning, er et fossil skapt. Mennesket er intet unntak. Forklaringen ligger i jorda på gravplassene, menneskenes siste hvilested.

Hvordan forhindre fossilisering av mennesker på gravplasser?

Mange prosesser spiller inn på en kropp etter begravelse, og visse forhold fører til fossilisering. Alt for mange gravplasser har grunnforhold som ikke tillater nedbrytning, og dermed blir menneskene bevart. Dette har konsekvenser for samfunnet: For eksempel, konserverte kropper hjelper etterforskere å løse kriminalsaker gjennom rettsmedisin. Men det har sin skyggeside: Byene vokser, og hvor skal man plassere de døde når de gamle gravplassene er ‘brukt opp’?

Sofienbergparken i vår egen hovedstad er nettopp et slikt eksempel. Når man griller på gressplenen en varm sommerdag, er det slett ikke nærliggende å minnes at noen få titalls centimeter under føttene hviler mange tusen døde. Sofienbergparken var opprinnelig anlagt som gravplass utenfor bygrensen, men ble senere innlemmet i Oslo – og svært mange mennesker og dyr er gravlagt der. Men jordsmonnet i parken var ikke egnet som gravsted, noe enkelte uheldige opplevde. Det er rapportert om at frost presset knokler opp til overflaten, selv 30 år etter at den ble nedlagt som kirkegård. Med en så dysfunksjonell gravplass er det kanskje greit at Sofienbergparken etter mye diskusjon ble gjort om til et grøntareal til glede for de levende. Sofienbergparken er et viktig grøntareal i Oslo, og man er som regel trygg for knokler så lenge man ikke graver seg nedover i jorda. Derimot mistet Oslo en aktiv gravplass, og det er ikke den eneste.

Mangel på nedbrytning skaper problemer med videre bruk av graver, og dermed et behov for å utvide gravplasser og anlegge nye. Mulighetene er tilstede for å gjøre tiltak på gamle gravplasser, som å utføre masseutskiftning og innføre egnede jordblandinger. Jorden må drenere vann, men legge til rette for biologisk aktivitet, og kan derfor ikke være for tørr. NIBIO samarbeider med offentlige aktører og gravplassforvaltningen for å finne en slik balansert gravjord, som også må tilpasses lokale klimaforhold. Riktignok blir kremasjon stadig vanligere, men fortsatt er kistegrav valget for over halvparten av befolkningen, og vil trolig være vanlig, om ikke vanligst, i lang tid fremover. Med tanke på at disse plassene skal gi graver til mange generasjoner, er det viktig at man med sikkerhet kan si at den nye eller forbedrede gravplassen er av god kvalitet.

Historiske menneskefossiler i torv, myr og vannmettet jord

Når øynene søker fremtiden, kan det av og til være nyttig å kaste et blikk bak seg også. Det er mye å lære av menneskets historie.

Av førhistoriske funn er de egyptiske mumiene kanskje mest kjent. Men det er flere nyere eksempler på utrolig bevarte mennesker. Ötzi, den over 5000 år gamle steinaldermannen, ble bevart frysetørket; nedsnødd, men med god lufttilgang. Nærmere oss, hos vår nabo Danmark, ble Grauballemannen funnet. Han ble begravd i torven, og på sin seng av mose ble hår og hud, selv ansiktstrekk bevart. Han er rundt 2300 år gammel. En mann fra samme anselige alder ble også funnet på en annen lokalitet i Danmark, enda et myrlik. Tollundmannen var i så god befatning at man først trodde det var en kriminalsak – og ringte politiet.

Tollundmannen, som i dag ligger på Silkeborg museum. (Foto: Sven Rosborn)
Tollundmannen, som i dag ligger på Silkeborg museum. (Foto: Sven Rosborn)

Et mer moderne, kanskje mindre fjernt fossil i menneskenes rekker er Maren i Myra, et offer for koleraepidemien i Oslo rundt 1850. Hun ble begravd, som så mange blir, under forhold der kroppen hennes ikke kunne brytes ned. Det var vanlig praksis å begrave koleraofre dypt i vannmettet jord, og uten oksygen stoppet nedbrytningen opp.

Vi trenger mer kunnskap for å sørge for at du og jeg blir til jord når vi dør

Problematikken rundt gravplasser er spesielt slående i lys av menneskelevninger som er mange tusen år gamle – når visse forutsetninger oppfylles, er det bevaring som blir resultatet. Med tanke på hvor mange mennesker som vandrer på jorden i dag, er det heller ikke vanskelig å se at en konservering av alle som gravlegges fort ville bli et stort samfunnsproblem. Dagens kunnskap er mangelfull, men det samles nå inn midler til å sette i gang et prosjekt som skal undersøke sammenhengene mellom jordsmonn og nedbrytning.

Ved gjenbruk av graver vil både økonomi og areal bespares. En fullstendig nedbrytning vil også spare gravearbeidere for det traumet det er å åpne en gammel grav der så godt som ingenting har skjedd. Slik vil vi lette de mange byrdene forbundet med et samfunn der menneskefossiler produseres i stor stil. Vi må skape verdige forhold for menneskets siste hvilested. Fra jord er du kommet, til jord skal du bli – slik at vi unngår skjebnen som museumsattraksjon om noen hundre, eller et par tusen år.

Referanser

Haraldsen, T.K. 2017. Undergrunnsforholdene på norske gravplasser – eksempler fra Trondheim. Park & anlegg 16(2), 22-25.