fakta om fjellrev
		Fjellrevene (Alopex lagopus) er utbredt sirkumpolart, og finnes i det alpine miljøet og på tundraen i følgende områder: Fennoskandia, Norge, Sverige og Finland, Kola, Sibir, øyer utenfor den sibirske kysten, Nord-Amerika, Grønland, Island, Svalbard, Canada og Beringstredet. Fjellreven finnes i to fargevarianter: hvit og blå. Den blå varianten utgjør kun fem prosent, og finnes stort sett på øyer som Island og Grønland. Fjellreven blir mellom tre til fem år, er fra 45 til 67 cm lang uten å regne med halen, som kan bli 25 til 43 cm lang. Vekten er mellom 2,4 og 8 kg hos et voksent individ, og hannene er generelt litt større enn hunnene. Fjellreven er kompakt med korte bein og små avrundede ører. Pelsen er tjukk og knallhvit om vinteren, mens den er litt tynnere og mer brunlig om vinteren. Fjellreven løper i kort galopp, et litt humpende løpesett som er veldig karakteristisk. Sporene ligner til forveksling rødrevens. I Norge er fjellrevens reproduksjon tett knyttet opp til smågnagerår. I år med mye smågnagere kan fjellreven få opp til 16 valper, men i år med grei mattilgang får den vanligvis mellom tre og seks valper. I år med lite næring generelt er det sjelden fjellreven formerer seg i det hele tatt, og dødeligheten til hvalpene er da veldig høy. Fjellreven har en rekke tilpasninger til det kalde miljøet den lever i, blant annet kan den gå i lange perioder uten mat og den kan la seg fryse ned i snøen når det er kraftig uvær. Fysiologisk sett har den et motstrømsprinsipp mellom arteriene og venene i beina. På denne måten kan fjellreven bevare mye av varmen i kroppen uten at dette går tapt til bakken og omgivelsene.

En av årsakene til at fjellreven er utrydningstruet i Fennoskandia i dag, kan være økt konkurranse med rødreven. Fjellreven og rødreven er naturlige konkurrenter der de møtes. De konkurrerer ikke bare om mat, men også om gode hiplasser.

Fjellreven er den svakeste i dette konkurranseforholdet, og det viser seg at den trekker seg unna ved direkte konfrontasjon med rødreven.

- Vi vet at rødrevbestanden økte eksplosivt på 1900-tallet. For eksempel har vi fra gamle fangstsdata sett at det fram til 1935 ble tatt 10 000 rødrev årlig, mens det på slutten av 1960-tallet ble tatt ut 35 000 rødrev årlig. Det vil si at det skjedde en tredobling i uttaket, noe som reflekterer at det har vært en sterk økning i bestanden, sier Eide.

Det er Norsk institutt for naturforskning (NINA) som står i spissen for det nye forskningsprosjektet på fjellrev og rødrev. Jakten på data skal denne gangen skje i gamle støvete arkiver, og ikke i felten.

- Vi skal prøve å sammenstille historiske fangststatistikker og generelle data tilbake til 1700-tallet på rødrev og fjellrev. Jeg har begynt å lete i arkivene til Statistisk sentralbyrå, Statsarkivene og arkivene til Norsk Skogbruksmuseum på Elverum, forteller forsker og prosjektleder Nina E. Eide ved NINA.

Prosjektet startet opp i vår, og skal pågå i ett år framover. Etter dette året skal Eide forhåpentligvis kunne si noe om hvorvidt klimaendringer kan ha hatt noe å si for fjellreven og rødrevens konkurranse, ikke bare her i Norge men sirkumpolart.

I tillegg håper forskeren å finne ut om snøugle, fjelljo og andre smågnagerspesialister som liker den samme maten som fjellreven, også er påvirket av klimaendringer.

- Dersom man finner sammenfallende mønstre i nedgangen av disse artene, så kan det tyde på at det er større strukturelle endringer i høyfjellsøkosystemet som er i ferd med å skje, sier Eide.

Eksplosiv økning av rødrev

Det er imidlertid et stort problem med de norske fangstdataene, og det er at de ikke skiller mellom fjellrev og rødrev.

- I de statlige arkivene står det rett og slett bare rev. Vi håper å finne fram til mer lokale data, som fangstdagbøker og kommunale oversikter, og at de skiller mellom reveartene. Dersom folk sitter på sånne data, er jeg takknemlig om de tar kontakt, sier Eide.

Ikke bare klimaeffekter

fakta om rødrev
		Rødreven (Vulpes vulpes) er Norges vanligste rovdyr. Den finnes i alle naturtyper, over det meste av landet, men ikke i de minst produktive høyfjellsområdene. Rødreven har rød til rødbrun pels med lang bustete hale, hvite tegninger på brystet, halsen, kinnet og haletippen. Den er 58-80 cm lang uten hale, som kan bli bortimot 50 cm lang, og hele reven veier mellom 5 og 15 kg. Rødreven er en typisk generalist, og spiser alt fra søppel og åtsler til smågnagere, bær, meitemark og amfibier. Rødrev er sammen med grevling det største pattedyret som regelmessig drar på byturer. Veltede søppeldunker og rot i hagen kan være på grunn av rødreven. Den jager helst om natten, og kamptaktikken er å slå ned byttet med forlabbene. Som fjellreven løper rødreven i galopp, men i og med at beina er litt lengre, er ikke gangen så karakteristisk som hos fjellreven. Rødreven får kull på tre til åtte hvalper. Rødreven kan jaktes på fra medio juli til medio april over hele landet.

Når fangstallene på rødrev og fjellrev er samlet inn, skal de sammenstilles med blant annet data fra Meteorologisk institutt / RegClim på temperaturendringer i det samme tidsrommet. Dermed vil forskerne kunne se om økningen i rødrev sammenfaller med den endringen i temperatur som har vært observert i det samme tidsrommet.

Det er særlig færre vintre med ekstreme kuldeperioder som er årsak til temperaturendringene, og dette har skjedd sirkumpolart.

- Inspirasjonen for prosjektet kom fra en artikkel av Hersteinsson og MacDonald publisert i 1992. De skrev om forholdet mellom rødrev og fjellrev fra tre ulike områder i Canada, og viste der at økning i temperatur sammenfalt med økning i rødrevbestanden, sier Eide.

Men at klima kan være den eneste faktoren som har favorisert rødreven på bekostning av fjellreven, tror Eide ikke.

- Det kan være flere årsaker som trekker i samme retning som klimaendring. For eksempel fragmenteringen av høyfjellslandskapet med økt hytte- og veiutbygging, samt hard beskatning på de store rovdyrene ulv, bjørn, gaupe, og jerv. Begge deler vil favorisere mellomstore rovdyr, som for eksempel rødrev, sier Eide.

For å skille mellom faktorene håper hun å kunne benytte seg av data fra områder relativt uberørt av mennesker i Canada og Russland, hvor klimaendringer er den eneste faktoren.

Globalt perspektiv

Det er ikke bare rødrevens og fjellrevens utbredelse i Norge over tid som skal kartlegges i prosjektet, men også artenes utbredelse i Nord-Amerika, Russland og Sibir.

- Vi har allerede samlet inn gode tidsserier på fangstdata fra Alaska og Canada. Vi mangler ennå litt fra Russland, men her er jeg i ferd med å knytte kontakter, sier Eide.

Hun sier at dette globale perspektivet faktisk er lettere å få i havn enn det norske.

- Det er litt rart det, men grunnen er at de utenlandske statistikkene er mer tilgjengelige, fordi noen av dem ligger på Internett. I tillegg har de skilt mellom fjellrev og rødrev i statistikkene, sier Eide.

Foreløpige tall kan tyde på at det skjedde en nedgang i fjellrevens bestand på begynnelsen av 1900-tallet og framover, ikke bare i Norge, men i hele utbredelsesområdet til arten.

Kamp om hi

En av de letteste måtene å se rødrevens økte konkurranse med fjellreven er å se på hiene til de to artene.

- Fjellreven bruker de samme hiene over århundrer, noe som gir oss historiske data på hvor de har holdt til før. I dag ser vi at rødreven har tatt over en del av disse hiene, og vi lurer på hva som er spesielt med de hiene de har tatt over, sier Eide.

Ved å legge inn data på dette i et digitalisert landskapsprogram (GIS), kan man lese ut for eksempel hva slags produktivitet som er i området rundt hiene som er overtatt av rødrev, samt avstand til vei og menneskelig aktivitet. Dette kan si mye om årsakene til rødrevens fortrengning av fjellreven.

Store endringer på høyfjellet?

Dersom det har skjedd større strukturelle endringer i høyfjellsøkosystemet i Norge, er det ikke nok bare å undersøke forholdet mellom rødrev og fjellrev.

- Da må vi også se på andre spesialister som snømus, snøugle, fjelljo og fjellvåk. Disse artene er som fjellreven matspesialister og spiser helst smågnagere. Dersom vi finner de samme endringene i bestandene av disse artene på samme tid, kan det være sterke indikasjoner på at hele fjelløkosystemet er i endring, sier Eide.

For eksempel kan mye tyde på at generalister som rødrev og andre mellomstore rovdyr demper svingningene til smågnagere som lemen i fjellet. Dermed vil hovedmattilgangen til spesialistene forsvinne. Det er en del uenighet om smågnagersvingningene er i endring i forskningsmiljøet, men noe forskning kan tyde på dette.

- Det ser ut som om det blir lengre tid mellom toppår, og at toppene er mindre markerte enn før, sier Eide.

Fjellrevens reproduksjon i Norge er i dag sterkt linket til disse svingningene. Arten hadde for eksempel rekord med 15 kull i 2001, og det var et lemenår.