Sara Seager vil ikke vente på NASA. Hun spiller nå en sentral rolle i det første, delvis private romutforskningsoppdraget til en annen planet.

Oppdraget skal lete etter spor av liv på en av våre nærmeste naboer: Helvetesplaneten Venus. Du kan lese mer om hvorfor planeten kalles jordens «onde tvilling på forskning.no.

Spesifikt ett program skal søke etter liv der.

Resten av Venus ikke er spesielt interessant for Seager, men en tilfeldig oppdagelse i 2020 var starten på en fascinasjon som leder fram til dette romoppdraget.

En bitteliten romsonde, rundt 17 kilo tung, skal sendes avgårde til Venus på en rakett bygget av den private romaktøren Rocket Lab.

Sonden skal slippes ned i atmosfæren, og mens den raser gjennom det tykke skylaget i et kort fem-minutters utforskerliv, skal den se om noe gjemmer seg i dråpene i atomsfæren.

Forskning.no har møtt Sara Seager i forbindelse med at hun er tildelt Kavli-prisen i astrofysikk for 2024, en pris hun deler med David Charbonneau.

Seager er forsker og professor ved Massachusetts Institute of Technology (MIT) og  har spesialisert seg på forståelsen av planeter utenfor vårt solsystem.

Hun har vunnet Kavliprisen for nettopp dette arbeidet, som du kan lese mer om på forskning.no.

Men de siste årene har hun rettet blikket mot vårt eget nabolag i rommet.

Bakgrunnen for dette var en svært overraskende og fortsatt kontroversiell oppdagelse av en spesiell gass på Venus i 2020: Fosfin.

Et spennende signal

Jane Greaves sammen med Sara Seager og flere mente å ha funnet tegn på fosfin i Venus sin atmosfære.

Noe må stadig lage gassen om den finnes der. Forskere vet ikke hva. På jorden dannes gassen av enkelte mikroorganismer. Fosfin kan derfor være et tegn på liv på en annen planet, kalt en biosignatur. 

– Vi kom over denne fantastiske, potensielle biosignaturen kalt fosfin. Merkelig nok, på andre siden av havet jobbet også professor Jane Greaves med det samme, sier Seager.

De begynte å jobbe sammen. 

Mens Venus er brennhet på overflaten, er temperaturen et stykke opp i skyene mer behagelig.

Ellers er det lite som er gjestmildt ved skyene. De består av giftig svovelsyre. Vann er nærmest ikke tilgjengelig.

Fosfin-studien fra 2020 møtte motstand i etterkant. Diskusjonen går fortsatt.

Blesten ser ut til å ha skapt ny interesse for Venus. NASA og ESA har de siste årene godkjent tre nye oppdrag til planeten.

Og så er det det det private oppdraget som Sara Seager er med på. 

Jakten på liv

Men hva skal altså dette romoppdraget gjøre? Uten ressursene til de store romfartsorganisasjonene har Sara Seager og de hun samarbeider med, satt sammen et enkelt oppdrag.

– Den første sonden er nesten som en tech-demo. Vi skal gjøre skikkelige vitenskapelige undersøkelser, men vi finner ikke liv på det første oppdraget.

Nå handler det mest om å få sendt en sonde til Venus, forteller Seager. Og gjøre det mye raskere enn andre, mer krevende romoppdrag.

Det første oppdraget skal opp i begynnelsen av 2025. Seager planlegger for flere oppdrag, men forskerne vet ikke om de har penger til å gjennomføre prosjektet.

De har finansiering fra forskjellige steder. Seager forteller at Rocket Labs stiller med raketten som skal få sonden av gårde mot Venus. 

De er også delvis finansiert av Schmidt Sciences, et fond satt opp av tidligere Google-topp Eric Schmidt. Og de fikk oppstartspenger fra blant andre Breakthrough initiatives, en organisasjon som gir penger til eksperimentelle romprogrammer.

Forskerne samarbeider også med NASA om visse aspekter ved oppdraget, som varmskjoldet som skal beskytte sonden på vei ned gjennom Venus-atmosfæren.

– Pretty crazy

Men hun har møtt motstand med dette prosjektet.

– Ideen om liv på Venus er fortsatt ganske crazy, sier Sara Seager.

Hun hevder at hun har møtt mye motstand og at store romfartsorganisasjoner ikke vil prioritere et uttalt søk etter liv på Venus.

– Det er ikke sosialt akseptabelt.

Hun hevder at hun har sittet i møter hvor folk har «vridd seg i stolen» og vært «veldig ukomfortable». Hun hevder også at samarbeidspartnere var ukomfortable med det opprinnelige navnet deres.

– Vi kalte oss for Venus Life Finder Mission, men vi ga etter for presset.

Nå heter selve programmet Morning Star Missions to Venus, mens den første oppskytningen kalles Rocket Lab Mission to Venus. Se beskrivelse av oppdraget her. 

– Interessant om de får det til så tidlig

Terje Wahl er ekspert på romfart og har jobbet i Norsk Romsenter.

Wahl sier synes Morning Star Missions er godt faglig begrunnet.

Mange romorganisasjoner har nå ferder på gang for å utforske Venus. Dette er «inn» i bransjen, sier han.

– De forskjellige planetene har ulike områder som er gunstige eller lovende for liv. Her på jorden er det ved overflaten, på Mars er det i bakken noen meter under overflaten, og på Venus er det et godt stykke opp i atmosfæren. 

Atmosfæren er mye lettere tilgjengelig å måle enn overflaten på Venus. Det er teknisk overkommelig å få målinger derfra, sier Wahl.

Han synes det er interessant dersom en privat-finansiert ferd kan få til dette så tidlig.

– En bakenforliggende faktor er at oppskytningskostnader har kommet ned, med aktører som SpaceX og RocketLab i spissen.

Private satellitter for jordobservasjon er svært vanlig, og noen har siktet mot månen. Men det er spesielt med et privat-finansiert oppdrag til Venus, sier Wahl.

Enkelt instrument

Sonden har ett eneste instrument med seg, som bare veier én kilo.

– Det er et veldig billig oppdrag med et veldig lite instrument.

Instrumentet er designet for å kikke inn i dråpene som finnes i venusskyene og lete etter spor etter organiske molekyler. Dette er ikke stoffer som er ensbetydende med liv, men kjemiske forbindelser med karbon.

Dette instrumentet skal blant annet lyse en laser inn i dråpene mens sonden raser ned gjennom venusatmosfæren. Visse typer molekyler vil bli selvlysende når laseren skinner på dem, noe som kan bety organiske forbindelser.

Men siden dette er et veldig enkelt instrument, vil det heller ikke gi noen klare svar om hva som finnes der. Sonden vil heller ikke gi noe svar på om det finnes fosfin der.

– Vi kommer nok til å få tvetydelige resultater.

Seager håper at resultatene kan vise om det er noe mer spennende som gjemmer seg i disse dråpene, som består av svært konsentrert svovelsyre.

Hvis de får stablet nye oppdrag i Morning Star-programmet på beina, skal neste oppdrag være mer komplekst og større. Her vil de sende et massespektroskop, et instrument som skal avdekke mer om hva slags stoffer som finnes der.

– Målet er å dra tilbake dit og finne den riktige typen molekyler.

For kanskje er ikke Venus-skyene så fiendtlige mot liv som man har trodd, ifølge Seager.

Mener svovelsyre kan ha rik organisk kjemi

– Det virker som om folk har antatt at svovelsyre er sterilt og fritt for noe som helst interessant kjemi. Men det viser det seg at det burde være rikt på organisk kjemi.

Sukker, DNA og mange andre molekyler blir ødelagt, sier Seager. En av sponsorene til Venus-oppdraget ville at det skulle gjøres eksperimenter med svovelsyre for å veilede forskningen. 

Noen av team-medlemmene gikk i gang. Resultatene de fikk, var mildt sagt interessante, forteller Seager.

– Det var som en gjenoppvåkning. Det er som om du var en zombie og ble et menneske. Så begeistret var et av teammedlemmene våre, sier Seager.

– Krypet fikk anfall og ble til slim

Seager har også gjort eksperimenter selv. Det begynte i en sommerferie under covid-19-pandemien, da det var lite å finne på.

– Du kan ikke bestille svovelsyre til huset ditt. Det er farlig. Men du kan bestille mange små flasker.

Sammen med tenåringssønnen gikk hun i gang i et utendørs laboratorium.

Hva tror du var det første han gjorde? spør Seager.

– Før jeg rakk å si «vær så snill, ikke gjør det», lå en maur i svovelsyre. Krypet fikk anfall og ble til slim.

– Andre ting, som et voksaktig blad fra rhododendron, klarte seg ganske bra.

Hun og sønnen jobbet senere videre med forsøk i mer kontrollerte former.

Sønnen studerer nå biokjemi, og han er med på en studie som ble publisert tidligere i år. Forskerne så hva som skjedde med 20 aminosyrer i konsentrert svovelsyre. Aminosyrer er viktige byggesteiner for liv.

– Med ett unntak, er alle stabile. Halvparten av dem blir kjemisk modifisert.

Selv om DNA blir ødelagt i svovelsyre, holder nitrogenbasene i DNA-et seg stabile, forteller Seager.

Noe av det de jobber videre med, er å forsøke å skape et DNA-lignende, informasjonsbærende molekyl som kan eksistere i svovelsyre.

Skeptisk til fosfin

Fosfin, gassen som delvis fikk i gang den nye interessen for Venus, finnes altså kanskje i Venus-atmosfæren.

Men dette er langt fra sikkert.

– Som vitenskapsmann er jeg skeptisk til fosfin på Venus, sier Ignas Snellen til forskning.no. Han er astronom ved Leiden-universitetet i Nederland og har tidligere jobbet med nye analyser av resultatene fra Venus.

Resultatet finnes i denne forskningsartikkelen, hvor de kommer fram til at fosfin-signalet er svært svakt. 

– Jeg mener at vi ikke trenger fosfin-vinklingen for å gjøre Venus til et interessant mål.

Samtidig er han klar på at Venus er en veldig spennende planet som burde utforskes mer.

– Jorden og Venus er svært like, men hvorfor er atmosfæren på Venus så forskjellig fra jorda?

Både ESA og NASA har planlagte oppdrag til Venus. Snellen ser fram til disse prosjektene, samt hva som kommer ut av prosjektet til Sara Seager.

– Men søken etter fosfin-molekyler og en eventuell link til liv er jeg mindre interessert i.

Sara Seager er også klar på at fosfin-koblingen er kontroversiell.

– Det er mange av våre kolleger som går ut fra at det ikke er fosfin på Venus.

Hun tror at den store majoriteten av astronomer ikke tror at fosfin-signalet var reelt, samtidig som at flere mener at signalet er der.

– Det er en pågående debatt.

Forskere har nylig annonsert at de fant andre fosfin-signaler.

– Ideen er der fortsatt, men det vil ta mye tid å finne ut av dette, mener Seager.

LES OGSÅ

Jorda kan ha hatt svært lik atmosfære som Venus i starten

De første fremmede planetene ble oppdaget på 1990-tallet.
Hva har vi lært?

Opptatt av naturvitenskap og verdensrommet?

Ikke bli et fossil, hold deg oppdatert på dyr, planter, verdensrommet og mye mer mellom himmel og jord med nyhetsbrev fra forskning.no.

Meld meg på