– Terje Wahl, du var 12 år da Apollo 11 landet de første mennesker på månen. Nesten 50 år seinere er du avdelingsdirektør for forskning, jordobservasjon og satellittnavigasjon ved Norsk Romsenter, og ingen nye fotspor er satt i månestøvet. Hvorfor?

– Det koker ned til at mens datamaskinene er blitt en milliard ganger raskere, så har jo rakettene bare blitt – la oss si en faktor to – bedre på alle disse årene.

Månelandsbyen

– Våren 2016 lanserte ESAs nye sjef Johann Dietrich Wörner idéen om en månebase – en månelandsby. Er det noen her på Romsenteret som flammer opp av denne tanken?

– Altså … Norge har ikke prioritert månen så langt. Og det gjenspeiler jo at Europa ikke har noen egen evne til å sende opp astronauter. Europa er helt avhengig av hva NASA eller deres russiske motpart Roskosmos - eller Kina – i fremtiden vil.

• Hva vil russerne? Les her – Russisk månebase som byggesett i rommet

– Jeg merker at du svarer litt sånn motvillig, for det jeg spurte om var jo ikke egentlig om realismen, men om det er noen lignende entusiasme i Norsk Romsenter som den Wörner viste?

– Hm … (Ler) Tausheten taler meget … Vi …

– Hvorfor er det så vanskelig å si noe om det?

For næring og nytte

– Fordi vi har en stortingsmelding som heter Mellom himmel og jord. Norsk romvirksomhet for næring og nytte. Den sier klart og tydelig hva som er Stortingets kjøreordre til Romsenteret.

– Sånn som jeg oppfatter det, er det den matnyttige, jordnære romvirksomheten som har støtten i det norske folket.

– Og Romsenteret er underlagt Nærings- og fiskeridepartementet, ikke Forskningsdepartementet.

Et land av mekkere

– Men la oss si at ute i folkedypet er det en lengsel etter virkelig å være med på de store eventyrene.  Vi er jo fortsatt et folk som liker å mekke og finne opp ting?

– Ja, Norge er jo et land av folk som kan mekke, som du sier. I sin tid ble det jo laget radarer i annenhver kjeller.

– Og radioer.

– Ja, radarer og radioer. Og nå har vi vært gjennom en tjueårsperiode hvor veldig mye av den mekkekulturen har vært retta inn mot offshore – av helt naturlige grunner, for det har vært fantastiske inntjeningsmuligheter der.

– Og nå kan man vel forvente at det er masse kreativitet som ser etter nye områder å bruke evnene sine på.

Norsk drivhus på månen

0 La oss nå si at det blir en månebase, da. Eller en Mars-base. Hva kan norske ingeniører bidra med rent konkret? Hvor er vi gode?

– På romstasjonen har vi jo demonstrert dyktighet på to områder. Det ene er planteforskningen, hvor kontrollsenteret ligger i Trondheim. Der kan man tenke seg en linje videre mot drivhus på månen.

• forskning.no besøkte kontrollsenteret høsten 2016 og opplevde en mini-krise som astronautene måtte hjelpe til med – les: Norsk ugress blir dyrket på romstasjonen!

– Det andre er luftovervåkningssystemet ANITA som SINTEF har utviklet for inneklimaet på romstasjonen. Overvåkning av luftkvaliteten på en månebase ville jo være en videreføring av hva SINTEF allerede kan.

Fra offshore til andre kloder

– Så er Norge også store på energi. Prototech i Bergen bygger brenselceller for ferger og kanskje etter hvert for satellitter. Det kan godt hende at brenselceller vil være en viktig del av kraftverket på månen.

– Hva med solceller ved månens sydpol på fjelltopper i evig solskinn?

– Ja, det er stor interesse i ESA for norsk materialforskning og materialindustri, blant annet energi og energilagring.

– Norsk teknologi fra offshore kan også brukes?

– Firmaet Zaptech i Stavanger har jo en plasmadrill med spesiell transformatorteknologi for høye spenninger.  De har en liten ESA-kontrakt nå. Visjonen er nye metoder for å bore på andre kloder. ESA er også veldig interessert i slangerobotene til SINTEF og ønsker flere studier på dem.

• Her er slangeroboten som kan sno seg – En slangerobot for krevende terreng

– Og ikke minst – ESA er veldig interessert i den nye «grønne» rakettmotorteknologien fra Nammo på Raufoss. Der har vi en ny norsk rom-nisje.

Til Mars med båt …

– Vi i Norge har altså mekket oppfinnelser som kan brukes på andre kloder. Hvorfor vil vi da ikke dra dit? Hvorfor har vi mistet utferdstrangen og eventyrlysten, mens USA har Elon Musk som vil til Mars?

– Det tror jeg er helt feil. Der hvor nordmenn behersker plattformen, der er vi villige til å ta sjanser. Da Amundsen dro til Sydpolen, så behersket vi nettopp det transportfartøyet som var forutsetningen. Hvis man hadde kunnet komme til Mars med båt, så hadde vi vært i første rekke.

– Men nettopp fordi USA lager store raketter, mens Norge ikke lager store romraketter, så er ikke vi i posisjon til å kjøre det løpet.

Kald krig ga månerakett

– Men amerikanerne behersket jo heller ikke rakettene i utgangspunktet. Det var jo mange mislykkede oppskytninger de første årene.

– Jo, men det var den militære rakettutviklingen under den kalde krigen som gjorde at man etterhvert kunne lage måneraketter også.

Kulturforskjeller

– Likevel vil jeg ikke helt slippe helt dette med kulturforskjellen. Jeg intervjuet en gang Seth Shostak fra SETI Institute, som leter etter radiosignaler fra liv i rommet.

• Les intervjuet her: Mr. SETI gir ikke opp

– En gang holdt han  et foredrag for nederlendere i et fullpakket auditorium og spurte om de trodde det fantes liv på andre planeter. Da gikk alle hender i været. Så spurte han om folk var villige til å bruke prisen tilsvarende en kaffekopp i året for å lete etter det livet. Da gikk hendene ned igjen.

– Jeg spurte dem hvorfor, og de svarte at det er typisk nederlandsk å være nøktern, sa Seth Shostak til meg den gangen. Han trodde den samme nøkternheten preger andre europeiske land. Det eneste europeiske landet som har et SETI-prosjekt er Italia. Italia har en kultur som ligner på den amerikanske, sa han. Italia har jo preget den amerikanske kulturen også. Er det et kulturelement i dette? Mangler vi italiensk blod i Norge?

– USA er jo en smeltedigel, men den amerikanske kulturen er preget av nettopp det å ekspandere. Man beveget seg utover prærien, og når man ikke kunne komme lenger der, så gikk man opp i luften i stedet.

For små og store

– Her har du jo også forskjellen mellom stormakten og småstaten. Småstaten må velge sine arenaer hvor de har forutsetning for å dra lasset, og der er vi begrenset på romsiden.

– Men ESA-sjef Wörner kom med sitt utspill om månebase selv om han ikke har noen månerakett?

– Det var Wörners litt visjonære innspill for å gi nytt liv til debatten. Det ESA-ministrene i første omgang kommer til å streve med er jo å fullfinansiere romstasjonen fram til den går ut på dato. Så her har du visjonsnivået og det praktiske nivået.

Wörners tidsluke

– Wörner ser sikkert at han ikke har hele ESA med seg i utspillet. Kunne ikke dere i Romsenteret også kommet med slike utspill, hvis dere brenner for sånt? Eller er dere mer bundet enn Wörner er i forhold til ESA?

– Wörner kom jo med det utspillet akkurat i den perioden da han hadde fått jobben, men ennå ikke hadde tiltrådt. Så det var en unik tidsluke for å prøve å sette en agenda. Han trengte ikke å spørre nasjonene i akkurat den tidsluken.

Strenge regler

– Norsk romindustri ble nettopp reddet av næringskomitéen i Stortinget. Kuttene i de frivillige bidragene til ESA ble reversert. Hva betyr disse frivillige bidragene for Norge?

– ESAs regler er sånn at alle landene skal ha tilbake oppdrag etter hva de betaler i frivillige bidrag.

– Det er strengt.

– Ja, det er strengt. Det fører jo til at ESA ikke er den mest effektive organisasjonen. Men det fører også til at de små landene er motivert for å komme med penger til ESA, for ellers hadde alle kontraktene gått til de store landene.

Kjøper bare hvis Norge bidrar

– Men hvis Norge hadde et knallbra romprodukt, da vil ESA være interessert, uavhengig av våre frivillige bidrag?

– De kjøper det bare hvis Norge bidrar.

Gjør de? Hvis vi hadde stått der klar med en månerakett og sagt - vær så god?

– Hvis du hadde gitt den bort gratis, så ville de vel tatt den.

– Men ikke ellers?

– Nei, og bedriftene må jo få betalt.

– Så da kan man risikere at hvis Norge kommer opp med en knallteknologi og vi har små bidrag til ESA, så kommer kineserne og kjøper den isteden?

– Ja – det har jo ikke noe med ESA å gjøre, men det kan skje.

• Norge lager raketter også, om ikke måneraketter. En av dem har til og med vært brukt i en overlydsbil – les: Norske raketter i baken på britisk overlydsbil

Etter romstasjonen

– Slik jeg har skjønt det, er det også et obligatorisk bidrag som Norge må betale for å være med i ESA. Hva inngår der?

– Der inngår astronomien.

– Wörners månebase, da?

– Hvis den blir noe av, så vil det bli i den frivillige delen. Alt med astronauter er i den frivillige delen. Men det handler jo om hva ESA skal gjøre etter romstasjonen. I denne omgangen har ESA foreslått noen små måneaktiviteter. De store måneplanene vil fortsatt ligge inn i fremtiden.

Banker på døra hos Musk

– Hvorfor er ESA så forsiktige? Hvorfor er Norge så forsiktige? Elon Musk og Space-X har mindre ressurser enn det norske oljefondet?

– Ja, men han har ikke en befolkning han skal stå til ansvar for. Og det er de kommersielle kontraktene fra NASA og de andre oppskytningskontraktene som ligger i bunnen.

– Men man kan godt tenke seg det at i det øyeblikk folk som Elon Musk eller Richard Branson får på plass teknologien for å reise selv uten å være avhengig av statenes bevilgninger – da vil mange kreative norske oppfinnere – i positiv forstand – banke på døra hos disse.

Global dugnad på månen

– Bunnlinja, som jeg ser det – er at dere i Romsenteret er veldig forsiktige med å gå ut med personlige meninger. Dere føler dere veldig bundet  av mandatet dere har fått fra Nærings- og fiskeridepartementet.

– Ja, det er jo riktig, samtidig som jeg selv står ved den matnyttige rompolitikken.

– Så du har ikke den driven etter månebaser og det store eventyret personlig?

– Romstasjonen ble et vellykket romprosjekt for å bringe stormakter sammen. Og jeg tror at en månebase tilsvarende vil kunne ha en veldig viktig funksjon hvis man gjør det til en global dugnad. Og det er klart at Norge må være med hvis noe sånt begynner å røre seg – som en menneskehetens felles ferd til månen.

Vitenskapelig gjennombrudd

– Men vi stanger fortsatt mot den kostnaden det er å få ting opp. Det er klart – hvis du fikk et eller annet teknologisk gjennombrudd som fikk ned prisen med en faktor tre eller fem, ikke bare 20–30 prosent, så ville hele spillet forandre seg. Men for hver kilo du skal sende til månen eller Mars så er det … veldig dyrt, altså.

– Men igjen, der – det blir ingen forandring hvis det ikke er noen som lengter etter forandring.

– Nei. Kanskje er man avhengig av vitenskapelige gjennombrudd – at det faktisk er grunnforskningen som vil muliggjøre noe som så forandrer teknologien.

USA kan komme Wörner i møte

– Du personlig – håper du på sånne gjennombrudd?

– Ja - det er klart! Det er irriterende at det så mange år etter Saturn 5-raketten fortsatt er så dyrt å reise til andre kloder og få satellitter opp i rommet. Så kan du gå tilbake til Wörner. Wörner har kanskje artikulert noe internasjonalt som trengte å sies. Og det kan hende at NASA nå – med ny president – faktisk vil komme Wörner i møte.

Megleren ESA

– Det er også klart at de små deltakerne har noen fordeler. De kan lettere bli oppfattet som gode meglere, nøytrale uten noen skjult agenda. Den rollen har jo også ESA. I og med at ESA ikke har den bemannede bærerakett-rollen selv, så er jo ESA den perfekte megleren eller matchmakeren mellom de andre.

Man velger sine slag

– Jeg tenker også på Norge. Elon Musk kom hit våren 2016 og sa at Norge hadde vist verden vei ved å introdusere elbiler i stor skala. Det er et eksempel på at et lite land faktisk kan bety noe. Og jeg tenker på Wörner. Det å tenne gnisten krever ikke store bæreraketter. Det kan komme store impulser fra små nasjoner. Men det kommer ingen sånne impulser fra Norge for månebasen.

– Nei, man velger sine slag. Og vi slåss for værsatellittene.