Russerne planlegger en månebase etter 2030, både for industri og forskning. Vann på månens sydpol kan brukes til å opprettholde livet for beboerne på basen og som råstoff til rakettdrivstoff for ferder videre ut i rommet. Denne illustrasjonen er fra en amerikansk studie i 1984. (Illustrasjon: NASA/Dennis M. Davidson)
Russerne sikter mot månen igjen. Den første månebasen kan stå klar om 15-20 år, ifølge en artikkel på nettsidene til det russiske nyhetsbyrået TASS.
Romskip og utstyr til basen skal løftes opp i flere omganger og monteres i bane rundt jorda. Allerede i 2029 kan den første bemannede russiske måneferden være underveis.
Russerne ser ikke på dette som et nytt månekappløp, som på 1960-tallet. Russland vil gå sine egne veier i rommet.
– NASA har Mars som prioritet. På dette trinnet gjør vi månen til vår prioritet, sa lederen for Roskosmos – Igor Komarov – til den amerikanske nettavisen International Business Times i juni 2015.
Komarov ble leder for Roskosmos – Russlands svar på NASA – i januar 2015. Da slo russiske myndigheter Roskosmos sammen med Det forente rakett- og rombyrået.
Dette byrået ble stiftet i 2013 for å nasjonalisere, samle og styrke russisk romindustri. Det nye Roskosmos er slik sett første trinn på en politisk rakett som setter en selvstendig kurs for russisk romfart – og måneferdene.
Romfartsekspert Erik Tandberg ved Norsk Romsenter er ikke helt enig i at månekappløpet er avlyst. Likevel – dette er et kappløp på en litt annen måte enn på 1960-tallet.
Månekappløp på ny måte
– Det er ikke så mye prestisje involvert nå. Amerikanerne kan lene seg tilbake og si at vi kom dit først. Likevel er det flere tegn på at det arbeides i det stille for en amerikansk retur til månen, sier Tandberg til forskning.no.
3D-printede oppblåsbare kupler som dekkes av løsmasser fra månens overflate, regolith, er blant planene til den europeiske romfartsorganisasjonen ESA. (Foto: (Illustrasjon: ESA/Foster + Partners))
– Ett eksempel er NextGen Space LLC, delvis finansiert av NASA, som sommeren 2015 la fram planer for en bemannet ferd til månen i løpet av fem til syv år og en månebase om 19 år for bare 10 milliarder dollar.
– Europa har også vist mer interesse for månen etter at Johann-Dietrich Wörner ble ny sjef for ESA 1. juli 2015. Alt på vårparten 2015 antydet han et internasjonalt samarbeid om en bemannet månebase som skal bygges med tilgjengelig overflatemateriale og 3D-printing, sier Tandberg.
– I november 2015 ble det kjent at ESA og Roskosmos snakker sammen om en sonde som skal sendes til månens sydpol for å lete etter vann i form av is, fortsetter han.
– Russland ønsker også et samarbeid med Kina. Under et møte mellom den russiske og den kinesiske visestatsministeren 28. april 2015 ble kineserne orientert om russiske planer for en månebase. De ønsker også et samarbeid om en romstasjon i bane rundt månen, sier Tandberg.
Opp som byggesett
Annonse
Romkappløp eller ikke – russerne velger sin egen måte å komme til månen på. Amerikanerne sendte Neil Armstrong og hans mannskap til værs med en stor rakett – Saturn 5. Russerne vil bruke flere mindre.
Skjønt, å kalle dem mindre gir bare mening sammenlignet med Saturn 5. Den amerikanske måneraketten tok hele måneskipet Apollo i ett løft.
Den russiske Angara 5 kan bare løfte rundt en fjerdedel så tunge laster som Saturn 5, selv i den kraftigere utgaven Angara 5N som skal brukes til måneferdene.
Derfor vil russerne sende opp måneskipet i deler og sette dem sammen i rommet – som byggesett.
Den første oppskytningen av Angara 5-raketten til bane rundt jorda fra Plesetsk-kosmodromen Lille julaften 2014.
To rakettbaser
Rakettene skal skytes opp to og to, tilnærmet samtidig, men fra hver sin rakettbase. En skal gå opp fra Plesetsk-kosmodromen, 800 kilometer nord for Moskva.
Fra denne kosmodromen gikk den første Angara 5 til værs lille julaften 2014 med Vladimir Putin som tilskuer.
Den andre raketten i paret skal opp fra Vostochny-kosmodromen langt mot øst i Ytre Mandsjuria, på grensen mot Kina.
Denne kosmodromen er forsinket etter streiker, manglende lønnsutbetalinger og dårlige arbeidsforhold. Når den står ferdig i 2018, erstatter den Bajkonur-basen i Kazakhstan.
Russiske raketter fra russisk jord er målet, og Putin har selv tatt styring over byggingen.
Russere til månen i 2029?
Annonse
Den ene raketten i første paret skal sende romskipet tilsvarende månelandingsfartøyet i lav bane rundt jorda.
Den andre raketten i paret sender opp et øvre rakettrinn med flytende, nedkjølt drivstoff i samme bane. Dette rakettrinnet gir stor skyvkraft til den videre ferden.
Så er det neste par ut. Den første raketten sender opp mannskapet i det som tilsvarer amerikanernes kommando- og serviceseksjon. Den andre raketten sender opp enda et øvre rakettrinn.
Men til sammen fire oppskytninger har russerne det som trengs til den første bemannede måneferden. Den kan skje alt i 2029 ifølge foreløpige planer, refererer TASS-artikkelen.
Så vil enda et rakettpar løfte opp det som trengs for en månebase noen år seinere. Da har til sammen seks Angara 5N-raketter – tre par – gjort jobben.
Fortsatt usikkert
Hvor sannsynlig er det at russerne klarer dette? Mye av teknologien er ennå ikke bygget – blant annet den framtidige, sterkere utgaven av Angara 5, mannskapsmodulen, månelandingsfartøyet og delene til månebasen.
Det er fortsatt usikkert om disse månefartøyene tas med i det statlige romprogrammet for 2016 til 2025. Før den tid vil likevel russerne forberede månegrunnen for det som skal komme.
Vann og evig sol
Den ubemannede romsonden Luna-Glob er først ute. Etter mange forsinkelser er oppskytningen nå planlagt til 2024.
Luna-Glob skal lande og undersøke overflaten ved sydpolen til månen med flere instrumenter. Dette området er spesielt lovende for en rombase av flere grunner.
For det første har blant annet den indiske månesonden Chandrayaan-1 vist at ved sydpolen er det frosset vann i bunnen av dype kratere som ligger i evig skygge.
Annonse
Dette bildet fra romsonden Lunar Reconaissance Orbiter viser kratere rundt månens sydpol der solen aldri når ned. I disse områdene med evig skygge er det frosset vann, viser blant annet målinger fra den indiske romsonden Chandrayaan-1. (Foto: (Bilde: Fra video av Goddard Space Flight Center.=)
For det andre vil det være mulig å samle energi fra sola kontinuerlig ved å utplassere solceller i en omkrets under 50 kilometer fra polpunktet.
Månen har nemlig helårs midnattssol på grunn av svært små polarsirkler med tilhørende svake årstider.
Sovjetiske månepionerer
Luna-Glob kalles også for Luna 25. Tallet taler tydelig om hvordan Russland – og tidligere Sovjetunionen – har en forhistorie på månen.
– Etter den første kunstige satellitten rundt jorda, Sputnik 1, la Sovjetunionen for dagen en stor interesse for månen, bekrefter Tandberg.
Luna 1 bommet på målet i januar 1959, men september samme år ble Luna 2 det første menneskeskapte objekt som traff et annet himmellegeme.
– Da sonden traff månen i stor fart, spredte den metallbiter med sovjetemblemer ut over månens overflate til stor irritasjon for amerikanerne, forteller Tandberg.
Luna 3 sendte tilbake de første bilder av månens til da ukjente bakside en måned senere. Så, i 1966, overførte Luna 9 de første nærbilder av overflaten etter myklanding i Stormenes hav, en lavaslette der astronauter landet med romskipet Apollo 12 tre år seinere. I april 1966 ble Luna 10 første sonde i kretsløp rundt månen.
Det første bilde tatt av månens bakside fra den sovjetiske romsonden Luna 3, 7. okober 1959. (Foto: NASA)
I 1970 – året etter amerikanerne – hentet Sovjetunionen 105 gram måneprøver fra Mare Fecunditatis – Fruktbarhetens hav – tilbake til jorda, ved hjelp av Luna 16.
– Russerne forsøkte å returnere måneprøver allerede i 1969 for å komme USA i forkjøpet, sier Tandberg.
Luna 15 ble skutt opp tre dager før Apollo 11, men sonden havarerte mens Armstrong og Aldrin ennå var på månen.
Annonse
Månebiler og månestein
I 1970 landet også Luna 17 med månebilen Lunokhod. Den kjørte rundt på lavasletta Mare Imbrium, Regnhavet, i hele elleve måneder før strømmen tok slutt.
I 1973 gjentok Luna 21 suksessen med et annet Lunokhod-kjøretøy i området mellom Mare Serenitatis og Taurusfjellene.
I august 1976 landet Luna 24 i Mare Crisium og sendte 170 gram månejord tilbake til myklanding i Sibir.
Luna 24 er den hittil siste i denne serien av russiske månesonder. Den landet i Mare Crisium 18. august 1976 og returnerte 170,1 gram måneprøver til Sibir 22. august samme år. (Foto: (Illustrasjon: NASA))
Reprise – et halvt århundre seinere
Lite visste verden den gang at over 40 år seinere skulle etterfølgeren, Luna 25, ennå være flere år inn i framtida.
Enda lenger fram mot 2030-tallet planlegger russerne å gjenta suksessene fra over et halvt århundre tilbake.
Luna 28 skal ta med seg en månebil. Luna 29 skal sende måneprøver tilbake. Så gjenstår det å se om et politisk og økonomisk hardt presset Russland klarer å følge opp med bemannede ferder og en månebase.
– En av grunnene til at Sovjetunionens prosjekt for bemannede månelandinger mislyktes på 1960-tallet, var økonomien. USA brukte til sammen 25,4 milliarder dollar på de bemannede måneferdene. Sovjet brukte bare 4,5 milliarder dollar på sitt program, sier Tandberg.
Manglende teknologi var en annen grunn til at sovjetiske planer om mennesker på månen falt i grus. Den gigantiske N1-raketten hadde blant annet ikke gode nok datasystemer for å rette opp raketten hvis noen av de 30 rakettmotorene i første trinn skulle svikte.
Nå har teknologien blitt langt bedre, både i øst og i vest. Drømmene om industriell bruk av månen vil også kunne gjøre månebaser mindre avhengige av offentlige midler, i alle fall på lang sikt.
– Det er en økende interesse for månen, som enkelte sier ligger innenfor jordens økonomiske sfære. Noen har kalt månen for den kommende åttende verdensdel, kommenterer Tandberg.
En oppblåsbar kuppel er dekket med månemateriale for å beskytte kolonistene mot farlig kosmisk stråling i denne konseptstudien fra den europeiske romfartsorganisasjonen ESA, laget i samarbeid med arkitektfirmaet Foster Partners. (Foto: (Illustrasjon: ESA/Foster + Partners))
