Huygens har landet på Titan. Astronomer og andre interesserte er i ekstase over nærbilder av en ukjent klode, og spørsmålet i alles hoder er så klart følgende: kan det forbausende jordlignende landskapet skjule en eller annen form for liv?

Egentlig er det nok like interessant å spørre hvordan vi skulle klare å finne dette livet, hvis det nå en gang var der. Hvordan vil det se ut? Hva slags steder liker det å bo, og hva slags temperaturer og kjemiske smørjer kan det tåle?

Problemet med å leite etter nye livsformer, er at vi bare vet om ett eneste tilfelle som kan brukes som eksempel, nemlig jordboere. Derfor bør jakta kanskje begynne med å finne ut hvordan kalaset startet her nede, den gangen Jorda var ung, vill og livsfarlig.

Forskjellige teorier

- Vi må huske på at jorda var en vill og fryktelig planet for fire milliarder år siden, sier Mike Russell fra University of Glasgow mens han fekter med armene.

Han presenterer en hypotese om livets opprinnelse for deltagerne på et tredagers møte om astrobiologi i København.

Fjellene var radioaktive og dagene kanskje bare fire timer lange. Månen, som subbet mye, mye nærmere jordoverflata enn i dag, trakk enorme tidevann over planeten. Derfor mener Russell at det første livet antagelig oppstod på havbunnen, i ly for vindkast og tidevannsbølger.

- Noen steder sivet varmt, basisk vann fra fjellgrunnen opp i det kjemisk ustabile havvannet, forklarer han. Noen steder dannet det seg små bobler på bunnen, hvor de kjemiske stoffene fra bunnvannet og sjøvannet møttes.

Inne i ei slik, beskyttede boble kan kombinasjonen av kjemikalier ha dannet et slags arvestoff, som kan ha smittet nye bobler, fortsetter Russell, som også har klare formeninger om hvor man kan finne liv i rommet.

- Vi trenger en våt og steinete planet med et kjemisk ustabilt hav. Men sjansene for å finne liv på Titan er nok minimale.

Det tror Richard Lathe fra Pieta Research i Edinburgh også. Han har imidlertid helt andre grunner for å tvile.

Livgivende tidevann

- Hva var det som gjorde at et nylaget arvestoff begynte å kopiere seg selv? spør Lathe. Det er ikke så usannsynlig at DNA-lignende molekyler dannet seg ved tilfeldigheter. Men det hjelper lite så lenge de ikke lager kopier av seg selv.

I motsetning til Russell tror Lathe at nettopp de voldsomme tidevannene på overflata kan holde nøkkelen til det første livet.

- Konsentrasjonen av salt i vannet gjør nemlig noe med DNA-lignende molekyler, forklarer han.

- DNA er laget av to tråder som henger sammen, men når vannet er lite salt, skiller de to snorene lag. Hvis vannet blir salt igjen vil imidlertid hver av trådene automatisk reparere seg selv, så lenge det finnes riktige stoffer i vannet. Dermed blir det plutselig to hele DNA-molekyler.

Dersom suppa nå vannes ut, for så å bli salt igjen, vil de to DNA-molekylene bli til fire. Ved neste utvanning og salting blir det åtte, så 16 og etter ganske få omganger har vi milliarder av kopier. Lathe tror tidevannet på den unge Jorda kan ha sørget for nettopp en slik kopieringsprosess.

- På den tida var havvannet antageligvis rundt 70 grader varmt, og det var bare en time eller to imellom flo og fjære. Dammer i strandsonen fyltes opp når det var flo, og oppi havvannet svømte massevis av tilfeldige DNA-lignende molekyler. På grunn av den høye temperaturen fordampet vannet fort i dammene, og saltinnholdet steg. Ved neste høyvann ble dammene vannet ut igjen, og dermed var en ny syklus i gang.

Et av disse tilfeldige DNA-molekylene hadde kanskje egenskaper som gjorde at det ble kopiert oftere enn andre, og dermed var ei utvikling i gang.

- Kanskje skal vi se etter planeter og måner med kjappe tidevannssykluser der ute? spekulerer Lathe. Og ideen hans er kanskje ikke så vill som den høres ut. I slutten av måneden skal et team ved University of Edinburgh sette opp et forsøk for å prøve hypotesen.

Kan vi lage liv?

- Vi skal prøve å etterligne forholdene i tidevannsdammene fra urtiden i laboratoriet, forteller Lathe. Dermed kan forskerne teste om DNA-lignende molekyler virkelig kopierer seg selv mens saltinnholdet stiger og synker. Resultatene vil være klare bare noen dager etter at forsøket starter.

Mike Russell tror også det er mulig å teste ut tanken om boblene på havbunnen, og håper forskerne på astrobiologimøtet eller andre interesserte vil ta utfordringa. Hvis de tør. En av kjemikaliene som må til er nemlig CH3SH.

- Den lager den verste stanken på kloden, flirer han høyt. Det finnes ikke et menneske som er i stand til å takle en slik odør, og litt av den vil nok lekke ut av selv det tetteste system.

Skulle noen likevel våge seg utpå, vil de imidlertid kunne oppnå fantastiske resultater, tror Russell. Han mener nemlig at liv kan oppstå brennkjapt. Og skal vi ha noe håp om å finne tegnene på nyskapt liv i universet, kan vi visst heller ikke begrense jakta til kompliserte kjemiske forbindelser.

- Det første livet må være enkelt å lage og kjapt i avtrekket, ellers vil det aldri ta av!