De fleste religioner har sine mystiske tradisjoner. Kristendommen har en lang tradisjon for mystikk, med Hildegard av Bingen og Mester Eckhart som to av de mest kjente mystikerne. Svenskenes “nasjonalhelgen” Sankta Birgitta er et annet eksempel.

Islam har også sin mystiske tradisjon, som kalles sufismen. En som hengir seg til sufismen kalles en sufi.

Kapper av ull

Hvor ordet “sufi” kommer fra er usikkert. Den vanligste forklaringen er at ordet er avledet av det arabiske ordet “suf”, som betyr ull. Navnet kommer av kappene av enkelt ullstoff som de tidlige sufiene bar.

Det finnes en stor asketisk tradisjon innen sufismen. Sufienes enkle livsstil og ullklær tolkes av flere forskere som et tegn på et oppgjør med den overdådige livsstilen som kjennetegnet de islamske kalifene under islams gullalder.

Så hva tror sufier på? Mark Sedgwick, som har studert sufismen inngående, mener at sufier simpelthen tror på det muslimer tror på. Han mener også at 90-95 prosent av sufismen og islam er det samme. Andre ser mer på sufismen som en mer separat tradisjon.

Å erfare Gud

Sufier snakker ofte om skjønnhet, kjærlighet og harmoni. Som andre mystikere streber sufier etter det som i kristen tradisjon kalles “Unio mystica”: Foreningen med Gud.

Mystikere vil erfare Gud direkte. Følgende metafor er tillagt en ukjent sufimester: “Det er tre måter å kjenne en ting på. Ta for eksempel en flamme. Man kan bli fortalt om flammen, man kan se flammen med egne øyne, og til sist kan man strekke hånden mot flammen og bli brent av den. På denne måten søker vi sufier etter å bli brent av Gud.”

Mange sufier legger også vekt på studier av naturen som en måte å forstå Gud på. Et eksempel på denne tanken finner man uttrykt i følgende ordtak i islamsk tradisjon: “Jeg var en skjult skatt, og jeg ønsket å bli kjent, så jeg skapte Skapelsen”.

Liv og lære

Forskjellen mellom en sufi og en vanlig muslim går ikke så mye på tro, som det gjør på praksis. Altså hvordan man lever ut sin tro. Sufier gjør ting muslimer ikke gjør, eller sufier gjør ting ofte og felles som ikke-sufier gjør alene eller bare av og til.

Et kjennetegn er langvarig felles bønn der Guds navn gjentas - en såkalt “dhikr”. Dhikr kan også ha musikalsk akkompagnement, og kan være hypnotiserende å høre på.

Den mest kjente kunstneriske tolkningen av sufismens lærer er de såkalte “virvlende dervisjene” fra Mevlevi-ordenen. Disse danser rundt og rundt, og bærer lange skjørt som reiser seg opp til dervisjene ser ut som en slags snurrebasser for Gud.

Snurringen, sammen med effekten fra suggererende rytmisk musikk og bønn, gjør at dervisjen settes i en ekstatisk tilstand. I tillegg er det utrolig vakkert å se på.

Grunnleggeren av dervisjdansen er også sufismens mest kjente poet, Rumi, som levde på 1200-tallet. Rumis poesi er populær også i vesten, og på norsk finnes blant annet boken *Fra vinhus og moské* (Solum forlag).

Forståelse for islam

Det er ikke rart at sufismen er blitt populær i vesten. Sufismen er på en måte en versjon av islam som er velegnet for prospektkort, og virker mindre nifs for en sekularisert vesterlending enn for eksempel den strenge saudiske wahhabismen.

Men interessen stikker nok dypere. Flere religionsvitere har kommentert mystikkens evne til å kommunisere over religionsgrensene. Når man hever blikket over religionenes påbud, forbud og dogmer, og setter søken etter møtet med Gud i sentrum, blir det mindre nøye om guden heter Jahve, Allah eller Shiva.

Sufi-popularisatorer som Inayat Khan og Idris Shah har et stort publikum blant søkende vesterlendinger, poeter som Rumi nyter stor anseelse, og sufi-filosofen Al-Ghazali har påvirket vestlige filosofer som Immanuel Kant.

I dag er sufismen i hardt press i den islamske verden. Og om den forsvinner derfra, vil det være ironisk at flere sufier har vært pionerer i å skape interesse og forståelse for islam i vesten.