- Forekommer det i det hele tatt menneskeofringer i dag? - Det hele kommer an på hvordan man velger å forstå “menneskeoffer”, understreker Asbjørn Dyrendal. Han er førsteamanuensis ved Det historisk-filosofiske fakultet Institutt for arkeologi og religionsvitenskap ved NTNU.

Menneskeofringer er et felt der det er svært viktig å ikke blande kortene. For eksempel dør det i blant mennesker i sammenheng med religion uten at det er riktig å kalle disse tilfellene menneskeofringer.

Dødelig eksorsisme

Et eksempel er eksorsisme, altså demonutdrivelser. Dette forekommer i enkelte kristne miljøer, og en eksorsisme kan minne mer om tortur enn om noe man kjenner fra filmer som Eksorsisten. Det hender det går så langt at det koster “den besatte” livet, men det ville selvfølgelig være ekstremt urimelig å kalle disse menneskeofre. Heller ikke bør drap begått av mentalt forstyrrede mennesker som slumper til å være religiøse, inkluderes i denne kategorien.

- Det holder ikke at du hører stemmer som forteller deg at Jesus trenger blod for å kalle drapet du begår for et menneskeoffer.
- Hvis man er såpass restriktiv som jeg mener at man bør være, har jeg vanskelig for å komme opp med noen eksempler på menneskeofringer i nyere tid, understreker Dyrendal.

Strenge kriterier

Han mener ordet menneskeofring kun bør brukes om drap som har bestemte religiøse årsaker. Det holder ikke at drapet er religiøst motivert generelt, for da ville mordet på Theo van Gogh vært et menneskeoffer. Derimot bør begrepet reserveres for handlinger som kreves av den religionen man tilhører. Slike krav kan være at man skal ofre som takk for seier i krig eller ofre såkalte syndebukker.

- Det er mulig at man også kan inkludere religiøst-magisk motiverte drap med litt mer utydelig motivasjon. For eksempel kan det tenkes at eventuelle drap for å bruke menneskedeler i magiske remedier iblant bør inkluderes. Det sies at slikt forekommer mest i det vestlige og sørlige Afrika. Jeg har i alle fall fagfeller som går god for at slikt forekommer der. Jeg har imidlertid også fagfeller som sier at dette utelukkende er påstander.

Dyrendal velger foreløpig å feste mest lit til den gruppen som hevder at slike påstander har en kjerne av virkelighet, selv om kjernen nok er adskillig mindre enn lokale rykter forteller.

- Etter kolonitiden har hekserianklager og anklager om ritualmord økt i omfang i Afrika. Sosial uro og krigføring har revet ned samfunnets institusjoner. Dette har bidratt til å øke ryktespredning og frykt for farlige, hemmelige selskap som består av magikere eller hekser.

Menneskeofrende selskaper?

Når vi snakker om “farlige, hemmelige selskaper,” er vi over i et av Asbjørn Dyrendals spesialfelter. Han er ekspert på såkalte “satanismepanikker”, det som skjer når samfunnet får det for seg at det finnes satanister som sniker seg rundt og ofrer småbarn.

Dokumentarfilmen Kjønnskrigen som ble vist på svensk TV i våres, viste at selv om slike påstander har blitt grundig tilbakevist av rettsvesenet både i USA og Storbritannia, lever de videre i enkelte ekstreme feministmiljøer. Særlig har den norske professoren Eva Lundgren vært sentral i å spre dem.

Forestillingen om hemmelige sammensvergelser som ofrer mennesker er en myte med tilsynelatende evig liv. Mye av grunnen er nok at myten kan tilpasses til å fortelles om forskjellige typer mennesker.

Særlig er det jødene som har fått rollen som “de onde menneskeofrerne”, ved at de gjennom århundrene er blitt beskyldt for å drepe kristne småbarn for å blande blodet i påske-brødet. Man trenger ikke kunne mye om historien for å se hvor slike anklager kan ende. Derfor er det illevarslende at slikt tankegods får leve videre, enten det spres av radikalfeminister, nynazister eller ekstreme islamister.

- Å påstå at noen driver med menneskeofringer eller ritualmord, er å si at de knapt er mennesker. Dette er en form for demonisering som gjerne kobles sammen med påstander om kannibalisme, ond magi og seksuelle avvik av verste sort. Slike anklager sier at de som bedriver den slags er onde.

Dyrendal påpeker at det er svært bekvemt at ens fiender er onde. Da kan man nemlig gjøre hva som helst med dem - til og med utrydde dem, hvis man skulle mene det er nødvendig. Og de som måtte mane til edruelighet blir gjerne slått i hartkorn med “de onde”.