Bakgrunn: Islams mystiske understrøm

Sufismen, den islamske mystikken, har vært en del av den muslimske verden i over tusen år. Sufistene selv mener den er like gammel som islam selv. - Men i dag blir sufismen stadig mer kontroversiell i den muslimske verden, sier Mark Sedgwick, som har skrevet flere bøker om emnet.

Published

Dagens store mediedekning av islam gjør at de fleste nordmenn i dag har fått med seg at det finnes noen nyanser innen islam, som at forskjell på sunni- og sjiamuslimer. Men det virkelig store mangfoldet i den islamske tradisjonen er fremdeles lite kjent.

Sufismen er en viktig del av dette mangfoldet.

Mark Sedgwick er associate professor ved det amerikanske universitetet i Kairo i Egypt. Sedgwick har studert sufismen inngående, og blant annet skrevet bøkene Sufism: The Essentials og Saints and Sons: The Making and Re-making of the Rashidi Ahmadi Sufi Order, 1799-2000. Sufismen var også tema for hans doktorgrad fra Universitetet i Bergen.

Omstridt lære

- Hva er sufisme, og hvor kommer sufismen fra?

- Dette er et kontroversielt spørsmål. Mye som har med sufisme å gjøre omstridt i dag. Så avhengig av hvem du spør kan svaret bli helt forskjellig.

- Hvis du spør en som tilhører det som i stadig større grad er vanlig sunni-islam, nemlig en streng variant påvirket av Saudiarabisk Wahabbisme og moderne reformer, så vil de fortelle deg at sufismen kommer utenfra islam og ikke har noe med islam å gjøre. Disse vil mene at sufismen er en “nyskapning”, noe som er tabu innenfor ortodokse forståelser av islam, og at sufismen derfor bør fjernes helt.

"Mark Sedgwick"
"Mark Sedgwick"

- Spør du en sufi, svarer han at sufismen stammer fra begynnelsen av islam, på Profetens tid. Et sitat som ofte brukes er som følger: “En gang i tiden var sufismen en virkelighet uten et navn. I dag er sufismen et navn uten en virkelighet”.

- Men spør du en historiker som meg, blir svaret at jeg ikke egentlig vet. Man kan se at visse organisasjonsformer vokste frem da det Abbasidiske riket, styrt av kalifene fra Bagdad, gradvis brøt sammen i 10. og 11. århundre. Så organisasjonsformene oppstår på et visst punkt, men man vet ikke hvor det åndelige innholdet som fyller disse organisasjonsformene kommer fra.

Frimurere?

Med ordet “organisasjonsformer” menes de såkalte “tarika”, som oversatt til norsk betyr noe sånt som “ordener”. De har en mester og medlemmene gjennomgår en innvielse. Sufienes organisasjonsform minner faktisk en del om vestlige frimurere (og da tillater vi oss å regne med at lesere av forskning.no er opplyste mennesker som ikke tror at frimureriet er en slags mafia).

Da de ottomanske tyrkerne først kom i kontakt med frimurere, trodde de at de hadde møtt en vestlig sufiorden, og brukte sitt eget begrepsapparat ved å kalle frimurerne for “tarika masonia”.

I likhet med frimureriet er det tilfeller der mennesker blir med i sufiordener for å få forretningskontakter. Dette var særlig aktuelt før i tiden, da mangel på banker og sentral styring gjorde det risikabelt å handle over store avtander. Men dersom man ble med i en sufiorden, kunne man få tillit hos andre medlemmer av ordenen i andre deler av verden.

Frimureriet har, som de fleste vet, hemmelige ritualer.

- Det finnes også ting som kalles “hemmeligheter” i sufismen, men det springer ut fra ideen om at man forteller og viser folk ting som passer deres forståelsesnivå. Det er snakk om teknikker og ideer som ikke vil bli fortalt til hvem som helst. Men 95 prosent av det sufier tror og gjør er helt åpent.

Sivile samfunn

Slik frimureriet i perioder har spilt en radikal rolle i europeisk historie, kan sufismen til tider spille lignende roller.

- Folk snakker mye om mangelen på sivile samfunn i Midt-Østen, og spekulerer på at dette er en slags mangel i muslimsk kultur. Men denne mangelen er et moderne fenomen som ikke har noe særlig med islam å gjøre. Det skyldes nok heller den typen autoritære politiske regimer man har i mange av disse landene. Slike regimer ser på det sivile samfunn som en farlig rival om makten, og sufismen kan være veldig viktig i byggingen av et slikt samfunn.

I dag er sufismen på vikende front, som i økende grad preges av moderne tolkninger av islam. Den fortsetter å spille en svært viktig rolle i steder som Senegal, men er på vikende front mange steder i den muslimske verden.

- Sufismen har nesten forsvunnet fra den utdannede eliten i araberverdenen, og det er lettere å finne sufier i landsbyer. Men hvis du hadde besøkt Sudan for 75 år siden, eller en hvilken som helst arabisk by 150 år siden, ville du sett at sufismen var veldig viktig.

Poeten Khomeini?

Sufisme finnes både innen sunni- og sjiaverdenen. Men sjia, den retningen som er i majoritet i Iran, har i tillegg en tradisjon som kalles “visdom” - “hekma”. Denne visdommen minner mye om sufismen, men er ikke organisert i ordener. Den er også mer intellektuell, og mindre kontroversiell.

"Inayat Khan"
"Inayat Khan"

- En av de mer interessante ekspertene på hekma har faktisk vært den iranske Ayatollah Khomeini. På fritiden skrev Khomeini poesi i samme stil som sufipoeten Rumi.

- I dag ser det ut som om sufismen har blitt en av basisvarene i varesortimentet på hyllene i vestens spirituelle supermarkedet. Men stort sett virker denne sufismen som en litt utvannet, new age-aktig versjon.

- Ja, absolutt. Men noen deler av new age-versjonen av sufismen har mer å gjøre med originalen enn andre, understreker Sedgwick.

Populær-sufisme

De to store popularisatorene av sufisme i vesten har vært Inayat Khan og Idris Shah, hvis bøker har blitt lest av mange søkende vesterlendinger. Khans og Shahs sufisme kan fort virke som en vestliggjort lettvariant, men bildet er mer komplekst, mener Sedgwick.

- I sine memoarer skrev Inayat Khan at han ønsket å bringe islam til et vestlig publikum. Og i Khans, og mange andre muslimers øyne inntil nylig, var sufisme og islam det samme.

Dette var ingen enkel sak.

- Khan var klar over de enorme problemene dette medførte på grunn av fordommer mot muslimer. Derfor pakket han sitt budskap inn på en måte som gjorde det spiselig for vestlige mennesker, blant annet ved å legge vekt på kvinners rolle. Når du leser Khans bøker i lys av denne hensikten, kan du se at de har mer med islam å gjøre enn man la merke til ved første øyekast.

Slik har Inayat Khan og Idris Shah har vært pionerer i å skape interesse for islam i vesten, og sufismen har vært en av de viktigste veiene for europeere som har konvertert til islam.