Nylig viste svensk TV en todelt dokumentar om svenske ekstremfeminister som dyrket merkelige konspirasjonsteorier, med professor Eva Lundgrens påstander om barneofrende satanister som det mest groteske utslaget. Svensk og norsk offentlighet har vært sjokkerte, men ikke alle er overrasket over avsløringene.

- Slikt tankegods har dessverre ikke vært uvanlig blant radikale grupper, sier religionshistorikeren Asbjørn Dyrendal.

For nye lesere: Svensk TV har sendt to dokumentarfilmer (http://svt.se/svt/jsp/Crosslink.jsp?d=2222) om ROKS, en organisasjon med utspring i de svenske krisesentrene. Det er en merkelig verden vi møter.

Grunnpremisset for disse kvinnene er at vold mot kvinner ikke utøves av menn som er kriminelle eller i ubalanse, men av helt normale menn som ledd i en krig mot kvinner.

De mest brutale troppene i denne krigen er en stor og mektig konspirasjon av satanister som driver med barneofringer i rituelle sammenhenger og stor skala.

Norsk professor premissleverandør

Denne merkelige ideen ser krisesenterkvinnene ut til å ha hentet fra den norske professoren Eva Lundgren. Lundgren arbeider ved Universitetet i Uppsala, og er en viktig leverandør av tankegods til svenske feminister.

- I TV-dokumentarene møter vi maktarroganse, vill konspirasjonstenkning, påstander om at man har den hele og fulle sannhet og om at den som stille upassende spørsmål “sviker” saken og skal straffes eller utestenges. Kjenner vi ikke dette fra andre sammenhenger, også?

- Joda. Dette ser ut til å være et ganske vanlig utfall av tette grupper som kjemper for det de oppfatter som “den gode sak”, sier førsteamanuensis Asbjørn Dyrendal ved NTNU.

Dyrendal har arbeidet mye med den typen satanistmyter som de svenske krisesentrene har trykket til sine bryst.

Sammensvergelse

- Ekstremfeministene mener seg undertrykt av en mannlig konspirasjon, med organiserte pedofile satanister som de verste konspiratørene. Hvor vanlig er det at slike ekstremister mener seg forfulgt?

- Nå er det vel ikke helt slik at “kjønnsmaktsordningen” alltid blir sett som en sammensvergelse i vanlig forstand. Det er ikke sånn at de fleste “ekstremfeminister” tror at det er en bevisst, planlagt orden som med klare baktanker har bestemt seg for å undertrykke kvinner.

- Når det er sagt, er det ikke så uvanlig at grupper som deler verden inn i undertrykte og undertrykkere snart gjør det til en tanke om gode mot onde. Og når man kjemper mot selveste ondskapen er det fort gjort å anse seg for forfulgt. Jeg har faktisk litt vanskelig for å komme på aktivistgrupper som ikke presenterer seg som forfulgt.

- På den annen side har jeg sett både Kjell Magne Bondevik og Torbjørn Jagland forsøke å presentere seg som forfulgte også, så det kan jo til dels si litt om hvor viktig det er å være et offer i vår tid.

Moderasjon eller ekstremisme

- De fleste feminister kombinerer sin kamp for kvinners rettigheter med saklighet, respekt for meningsmangfold osv., akkurat som de fleste på venstresiden ikke er stalinister. Hvorfor utvikler enkelte slike grupper seg til å bli den typen ekstremfeminisme vi møter her, eller partier av typen AKP(m-l)?

- Mye handler om gruppedynamikk og utviklingen i samspillet med storsamfunnet, og det kan være mange forskjellige årsaker til at enkelte idealistiske miljøer begynner å lukke seg.

- Her er jeg nok preget av mitt arbeid med religiøse dommedagsbevegelser: Jeg tror forskjellen langt på vei går mellom “reformister” og “revolusjonære”, mellom de som mener det er noe godt i samfunnets orden og de som tenderer mot å mene at hele samfunnet må rives ned for å bygges opp på nytt.

- Dermed handler det som regel om et ganske bevisst brudd med verden, et oppgjør med eller et opprør mot en modergruppe. Verdensbildet er gjerne allerede ganske klart todelt, i godt og ondt.

- Separasjon blir ansett for å være nødvendig for å kunne kjempe effektivt eller rense seg fra effektene av de korrupte kreftene i verden. Når man anser verden for å være todelt, blir det fort nødvendig å være enige, “rene”.

- Dissens blir sett på som en svakhet, ikke noe man oppmuntrer til. Når man ikke oppmuntrer til uenighet og flerstemmighet, blir virkelighetsbilder og beslutningsgrunnlag ytterligere utarmet.

Lukket tenkning

Dyrendal understreker at det ikke bare er dommedagsbevegelser som kan utvikle slike lukkede tankebaner.

- Slike gruppeprosesser, “groupthink”, oppstår også i mange andre, mindre grupper, og selve begrepet ble utviklet på basis av beslutningsprosessene John F. Kennedy brukte tidligst på 1960-tallet.

- Hva er “groupthink”, og hva ble utslagene av gruppetekningen i Kennedys tilfelle?

- “Groupthink” er noe som oppstår under konformitetspress i mer eller mindre lukkede kommunikasjonsnettverk, og gruppetenkningen bidrar til å undertrykke kritiske analyser av og skepsis i forhold til rådende påstander.

- Kort fortalt gjør ønsket om å bli likt av andre i fellesskapet at man bedriver selvsensur av oppfatninger som strider mot felleskapets normer. Dette er altså snakk om et gradert fenomen, som finnes i større eller mindre grad overalt.

- Man kan da neppe kalle Kennedy-administrasjonens for noen “sekt”, selv om tenkningen nok gikk litt i sirkel før den mislykkede invasjonen i Grisebukta, forteller Dyrendal.

Han legger vekt på at små, ideelle grupper trenger noe å samle seg om. Da kan det å tro på at man selv står for det gode og kjemper mot det onde, være en hjelp. Problemet er at når man selv representerer det Gode de man er uenige med fort blir til lakeier eller nyttige idioter for ondskapen - eller selveste Ondskapen.

Mottiltak

Så hva skal man gjøre med disse ekstreme gruppene? Dyrendal mener det kan være uheldig å stigmatisere dem.

- Grupper som utvikler seg til å bli sterkt lukket får gjerne et stempel som uakseptabel av samfunnet rundt. Medlemmer blir stigmatisert og mister ytterligere forankring i samfunnet rundt seg, hvilket styrker bildet av verden som korrupt og ond. Dette kan styrkes i en spiral, der sterkere stigma kan føre til sterkere avvik.

- Er det noen faresignaler man kan se etter for å hindre at ens egen aktivistgruppe, parti, menighet eller frimerkeklubb utvikler seg i en slik retning?

- Tja. Frimerkeklubber kjenner jeg ikke til, men jeg tror kanskje de kan få noen problemer med en slik utvikling. Generelt sett bør man være på vakt for ensretting og et fiendebilde der det store “Vi” har motstandere som er totalt uten moralske kvaliteter, og som må bekjempes nesten for en hver pris. Hvis noen da begynner å ytre tanker om tilbaketrekking fra en korrupt verden og behov for intern renhet…

Tempelriddere

- I Umberto Ecos roman Focaults pendel møter man en forlegger som bruker en interessant lakmustest på potensielle forfattere: Hvis de er svært opptatt av tempelridderne, går han ut fra at de er sprø. Er det at folk virkelig tror på at det finnes satanistiske nettverk som bedriver organiserte rituelle overgrep mot kvinner og barn, tvert i mot hva politi, rettsvesen osv. har kommet frem til, en like nøyaktig lakmustest på folks verdensbilde?

- I likhet med Eco kan jeg legge til at det kommer litt an på hvor sterkt man tror det og hvor viktig en slik tro er for vedkommende. Men, ja, jeg tror det kan fungere som én test. Det er dessverre mange andre tester som kan være like gode, sier Dyrendal.

Han legger likevel ikke skjul på at mange bøker om “satanistovergrep” minner sterkt om voldspornografi, og at disse påstandene kanskje sier noe om fantasilivet til dem som tror på dem.

Fundamentalister og feminister

- Forestillingen om sataniske rituelle overgrep har en lang historie blant fundamentalistiske kristne. Er det ikke merkelig at feminister bruker slike miljøer som premissleverandører?

- Jeg syntes det før, men så begynte jeg å se på ulike typer sære ideer med feste i mange forskjellige miljøer. At ideer og fortellinger kan brukes som fiendebilder viser først og fremst at noe har sosial relevans for en bestemt gruppe mennesker.

- Da har ideene gjerne sosial relevans for flere grupper. Det som er typisk er at forskjellige grupperinger bruker forskjellige sider ved samme forestillingskompleks, altså slike sider ved dem som kan brukes i deres kamp, og til å styrke deres verdensbilde, sier Dyrendal.

Så mens feminister brukte satanismemyten i kampen mot patriarkatet, brukte fundamentalistene den mer i kampen mot sekulær kommersialisme.

- Det var noen fellestrekk i hva de kjempet mot, som pornografi, barnemishandling og seksuelle overgrep. Men de inngikk i forskjellige kombinasjoner.

- Og når fortellingen om de barneofrende satanister ikke fungerte lenger, så droppet alle andre enn de sterkt troende den. De holder fast ved den, og blir altså nå hengt ut for det, som vi ser i tilfellet med Eva Lundgren, avlutter Dyrendal.

Programmet ligger her.