I sommer ble den norske professoren Eva Lundgren intervjuet i den svenske TV-dokumentaren *Könskriget.* Lundgren hevdet at det finnes et nettverk av skandinaviske satanister som ofrer småbarn i stor skala.

Lundgren ser grufullhetene i lys av et “Kjønnsmaktsperspektiv”. Denne ekstremfeministiske teorien påstår at det ligger så naturlig for menn å gjøre grufulle ting mot kvinner og barn at det å ofre dem til Satan nærmest en logisk konsekvens.

Påstander avvist

De fleste forsto raskt at Lundgrens påstander hadde lite med virkeligheten å gjøre. Slike påstander om barneofrende satanister har vært diskreditert i flere tiår. Likevel er det interessant å se hvorfor slike beskyldninger dukker opp.

Få ting har større politisk kraft enn å beskylde andre for å ofre mennesker. Beskyldningene sier ikke bare at de som utfører ofringene er moralsk forkvaklede mennesker, men at selv gudene deres er pill råtne.

Allerede de gamle romerne visste hvilket effektivt våpen dette var. Da Romerriket forsøkte å legge germanerne under seg var en del av legitimeringen at germanerne var så barbariske at de ofret mennesker.

Løsningen måtte være en solid dose romersk sivilisasjon. At “siviliseringen” foregikk på den måten man ser i slagscenene fra filmen Gladiatoren, var av mindre betydning. For når noen er barbariske nok, kan man gjøre hva man vil med dem.

Ofringer i koloniene

Påstandene var ikke mindre effektive under kolonialiseringen av Latin-Amerika. Skal vi tro de spanske conquistadorenes beretninger, ofret de mektige aztekerne mennesker på måter så brutale at selv lesere som er vant til Stephen King-romaner fort føler seg uvel. Innvoller og hjerter ble revet ut av ofre som fremdeles levde. Antallene kunne være svimlende - ved en innvielse av et tempel i 1487 skal 80 400 mennesker ha blitt ofret.

Kildene vi har på dette er spanjolene selv, og indianske skrivere og malere som jobbet under kontroll av den spanske kronens menn. Så når historiene om menneskeofringer passet som hånd i hanske med spanjolenes koloniprosjekt, er det kanskje ikke så rart at enkelte moderne historikere har likt å stille spørsmålstegn ved om det virkelig var så ille.

Det hadde vært hyggelig hvis disse skeptikerne hadde rett, men det har de dessverre ikke. Virkeligheten har en tendens til å nekte å tilpasse seg ideologiske konklusjoner.

I tilfellet Latin-Amerika ser moderne arkeologi ut til å vise at postkolonialistene har hatt rett i at antallene ofre har vært grovt overdrevne. På den annen side har de bloddryppende detaljene i spanjolenes skildringer vært temmelig korrekte.

Menneskeofringer i dag?

Det samme problemet møter vi når vi står overfor spørsmålet om hvorvidt menneskeofring foregår i dag. Feltet er nemlig svært vanskelig å få oversikt over. Mye fordi at hvis det skjer, vil det skje på steder og under omstendigheter som gjør at vi neppe kan lese utførlige og upartiske rapporter etterpå.

Likevel dukker det opp nyhetssaker om menneskeofringer fra steder som India og Afrika med ujevne mellomrom. Det er her det er viktig å holde tunga rett i munnen. Media liker pirrende saker, og saker som bekrefter våre fordommer om “det mørke kontinent” (enten vi innrømmer dem eller ikke) er ekstra pirrende.

Det er ikke sant at det aldri er noen røyk uten ild. Noen ganger kan media, særlig hvis de konsulterer “eksperter” som forsøker å tilpasse virkeligheten etter sine teorier, lage enorme røyktepper uten at det er så mye som en glo som ulmer. Utfordringen er å vite når det er ild der likevel. Som i tilfellet med spanjolenes skildringer fra Latin-Amerika, der den enorme røykutviklingen viste seg å være forårsaket av et bål som var mye mindre enn man først trodde.

Det er vanskelig å vite sikkert. Men hvis noen påstår at menneskeofringer forekommer i stor skala i Skandinavia i dag, kan det i hvert fall være lettere å finne ut hva man tror.