Annonse

Satans bibel på norsk

I påsken kom Satans bibel på norsk. Det er ingen grunn til å lage noe spesielt oppstuss rundt dét. Verken Satans bibel eller satanisme er noe å være redd for, og med unntak for de aller kristeligste er det knapt noe spesielt å opprøres over.

Publisert

Denne artikkelen er over ti år gammel og kan inneholde utdatert informasjon.

Satans bibel har kommet på norsk. Det er mulig det kan skape litt bølger. Navnet gir mange ubehagelige assosiasjoner. Noen forbinder satanisme mest med hærverk og kirkebranner, andre med ungdommelig opprør, mens andre igjen kun har en vag idé om at det dreier seg om å dyrke ondskapen.

Den satanisme som presenteres i Satans bibel, eller “Den sataniske bibel” som den norske oversettelsen heter, har ikke særlig med noen av delene å gjøre. Det er ikke det det dreier seg om. De fleste satanister forakter kirkebrennere inderlig, og har lite til overs for “djeveldyrkere” eller “invers-kristne” - som en del kaller dem.

Hva er da denne satanismen?

Kort sagt er satanisme en moderne selvorientert religion der det å leve livet i det dennesidige står i fokus. Satanismen har opphav i California-basert motkultur, okkultisme, humanpsykologi, vestlig individualisme og religionskritikk. Mesteparten av satanismen er ikke videre religiøs, i den forstand at de færreste er så opptatt av det “overnaturlige”.

Satanisme er altså ikke noe gammelt fenomen, og man dyrker ikke ondskapen. I den grad det er en religion, er den en ung religion.

Det startet som mange vet med en viss Anton LaVey. Hjemme hos LaVey i San Francisco ble det holdt foredrag og annen virksomhet knyttet til okkultisme og magi. Etterhvert utkrystalliserte det seg en mer regelmessig gruppe. Noen i kretsen foreslo at man skulle gjøre noe for å trekke flere inn. LaVey og noen andre bestemte seg for å starte en religion, og at de kunne kalle det en satankirke. Han gjorde dette den 30. april 1966.

PR-suksess

Det ble en PR-messig suksess, slik man også hadde håpet på. Suksessen ble tatt videre tre år etter. Til virksomheten i gruppen sin hadde LaVey også skrevet en del korte tekster.

- I mangel på gode manualer i svart magi, besluttet jeg å skrive det selv, sa han.

Andre så forretningsidéen. På forespørsel ble de korte tekstene samlet, redigert og utgitt under tittelen “The Satanic Bible”. Siden utgivelsen i 1969 har boken solgt godt og blitt oversatt til en rekke språk.

Innholdet er organisert i fire demoners “bøker”: Satan, Belial, Lucifer, og Leviathan. Her presenterer LaVey religionskritikk, grunnriss for ritualer, og sin egen filosofi. Religionskritikken er liberalt spredd utover, men forefinnes i sin mest beryktede form i Satans bok, med passasjer som “Velsignet er de sterke; de skal eie jorden. Forbannet er de svake; de skal arve åket!”

Stereotypi

Ordene er ofte sitert som typiske for satanisme. Det er forståelig at noen tror det. Det passer på stereotypen av en djeveldyrker. Ironisk nok er ikke denne delen en gang skrevet av LaVey, men redigert og spisset fra den pseudonymt publiserte boken “Might is Right” fra 1896.

Er det noe hovedtema i Satans bibel? I all enkelhet fokuserer Satans bibel på individuell livskraft og livet her og nå. Hoveddelen av budskapet passer godt til moderne kapitalistiske samfunn, med individualisme og dennesidighet: Ta ansvar for egne handlinger. Tenk på deg selv og dine nærmeste først. Suksess er et rikt liv her, ikke i det hinsidige.

Religionshistorisk sett hørte LaVeys tidlige bevegelse til den såkalte “human potential”-bevegelsen. Hans versjon var ateistisk og fornektet guder utover mennesket selv. “Satan” var ikke en skikkelse, men et symbol, et symbol på en universell, gjennomstrømmende livskraft. Denne livskraften, mente LaVey, kunne gi mennesket det nødvendige for å leve ut sitt potensial i livet her og nå. Langt på vei ser det ut som om de fleste moderne satanister fortsatt er enig med LaVey her.

Undertrykkede impulser

Problemet, mente LaVey, var at den kristne religionen og kulturtradisjonen hadde lært mennesket å undertrykke de impulser som ledet til kontakt med egen vitalitet. Derfor vil boken til tider oppleves som grovt blasfemisk for troende. Det er meningen. Både i boken og dens amerikanske følgevolum, “Satanic Rituals”, er blasfemi og brudd på enkelte tabu del av en “sjokkterapi” som skal frigjøre fra det LaVey oppfattet som en grovt undertrykkende tradisjon.

LaVeys skrifter er individsentrerte og vitalistiske. Samfunnsynet er heller negativt i en nietzscheansk tradisjon. Samfunnet er hyklersk, undertrykkende og preget av at massene trekker alt og alle ned på lavest mulige nivå.

Satans bibel promoterer et sosialdarwinistisk individfokus satanister anvender i begrunnelse for alt fra en elitistisk anarkisme og grunnleggende libertarianisme til fascisme og endog sosialdemokrati. LaVeys satanisme er konstruert ut fra en slik mulighet til mangfold. Den er del av en genuin motkultur, der nettopp det faktum at en idé eller et uttrykk er tabubelagt gjør det interessant.

Egenidentitet

Hva slags status har så Satans bibel for moderne satanister? Religionsviteren James Lewis intervjuet en rekke satanister om dette for noen få år siden. Et av de interessante - men ikke særlig overraskende - poengene var at boken hadde spilt en rolle for mange i hvordan de kom til å forstå seg selv som satanister. Også senere var den noe de kunne peke på for å autorisere sin egenidentitet og oppfatning av ting.

Satans bibel er med andre ord både en inspirasjonskilde og har en autoritativ rolle, men noen hellig status har den ikke. I den forstand er den slett ikke en bibel, og mange av de satanister som har videreutviklet sin tenkning om satanisme går langt utover boken i søken etter inspirasjon. Noen har også forlatt den helt.

Boken har utvilsomt spilt en viktig rolle for å definere en satanist-identitet, men noen “bibel” er den kun for noen få. Det er kanskje ikke så underlig. Når et skrift opphever individet til sin egen gud, hva nå det måtte bety, så er det ikke så lett å mane til enhet.

Det gjelder på det sosiale nivå også. Satanistene er ikke så mange. Akkurat hvor mange vet vi faktisk veldig lite om. Det eneste vi vet er at de er så få at tallet forsvinner i de store sammenhengene.

Mange smågrupper

Til gjengjeld er det mange smågrupper. De kommer og går hele tiden. I Internetts tidsalder kan hvem som helst lage en nettside og påstå seg en stor gruppe. Og det gjør de.

Noen få av dem snakker til og med sant. Men stort er et relativt tall. 100 aktive mennesker er et fryktelig stort tall i denne sfæren av verden. Jeg regner det danske Satanisk forum for en gedigen suksess med langt under det antallet. De aller fleste grupper kan telle antall aktive uten å bruke tærne. Mange “grupper” er enkeltmannsforetak, og de fleste grupper er kortlivet.

De klareste og mest bestandige unntak fra dette mønsteret er “Church of Satan” og utbryterne i “Temple of Set”. Begge har dog gjennomlevet avskallinger og splittelser som ville knekket de fleste, og som kunne hevet et øyenbryn eller to i den mest avskallingspregede kristne sekt.

Unge voksne

Hvem er så disse satanistene? Ut fra det vi vet er de aller fleste av dem unge voksne og befinner seg i 20-årene. Aldersspennet er imidlertid ganske stort, og det finnes også noen få satanister oppi 70-årene. Derimot er det ikke så mange som man skulle vente i midten til slutten av tenårene. De som har vært tilgjengelige for undersøkelser og har ønsket å besvare spørsmål har imidlertid gjerne oppfattet seg som satanister en god del år allerede.

Det tyder med andre ord på at identiteten forsøkes ut og dannes i tenårene. Hos dem som danner en mer stabil identitet som satanister, vedvarer dette over tid. Det kan vi også observere i det stadig skiftende landskap av smågrupper, der det gjerne er mange individ som går igjen i forskjellige nydannelser.

Siden de er i den alder der mange utdanner seg, så er også mange under utdanning eller nylig ferdig med slik utdanning. Vi vet ikke så mye om yrkesmessig fordeling, men ut fra personlig kjennskap og observasjon virker det som om det er godt spredd utover profesjoner. En god del virker å bedrive kreativ virksomhet.

Mannsdominert

Man kunne forvente en meget skjev kjønnsfordeling, og det kan se ut som om en det er en ganske klar mannsdominans. Det varierer nok i så fall sterkt mellom ulike grupper, og kvinneandelen i miljøet virker på undertegnede å være ganske stor. Det kan ha noe med pardannelser å gjøre, at partnere stabiliserer hverandres identitetsvalg. Mange av satanistene er i den alderen at man ville forvente at de har små barn, og det virker også som om mange av dem har det. Det er nok til at emnet “satanistisk barneoppdragelse” har vært diskutert en god del år allerede.

Det begynte faktisk allerede med LaVey, og selvom tonen varierer med tid og rom, er hovedvekten på oppdragelse til selvstendighet og frihet under ansvar den samme.

Satanisme har lenge vært et fenomen for Nordamerika og Vesteuropa, særlig da den nordlige delen. Med murens fall og fremveksten av Internett har spredningen gått både sørover og østover. Etterhvert har det dukket opp smågrupper og enkeltindivid i de fleste østeuropeiske land. Noen få skikkelser utenom disse områdene har jeg også sett, fra Latinamerika og Sørafrika.

Spres med Internett

Det kan selvfølgelig ha eksistert spredte grupper mye lenger. Men med Internett har spredningen i det minste blitt kjent.

Hva så med Norge? Vel, i Sverige og Danmark vet vi at det etablerte seg satanistgrupper allerede tidlig på 1970-tallet. Derimot er det ikke kjent noe slikt for Norge. I Norge finnes så langt det er kjent kun noen spredte enkeltindivider og noen små vennekretser. Ironisk nok er det landet i Norden som er mest kjent for sine satanister det landet som har hatt færrest slike å by på.

Derimot hadde vi kirkebrennerne som avisene kalte satanister. Den affæren kan ha gjort det nær umulig å etablere noen virkelig satanisme her i landet. Stabile grupper trenger gjerne noen fungerende ledere og litt stabil profil. Kostnadene ved å fremstå som satanist i Norge kan ha blitt vel høye etter kirkebrannene.

Subkulturell identitet

En oversettelse av Satans bibel kan selvfølgelig endre noe. Flere vil kunne møte LaVeys ideologi. Kombinasjonen av oppflammende retorikk og det velkjente i tankegodset vil sikkert kunne få noen flere til å kalle seg satanist.

Det er imidlertid langt fra sikkert det vil få noen særlig betydning. Og hvis det skulle få det, er det ikke så mye å bekymre seg over. Satanisme er en subkulturell identitet blant mange.

Noen er skurker; de fleste er hverdagsmennesker.

Litteratur

Det er skrevet voldsomme mengder med bøker om satanisme, men mesteparten av dem er fullstendig uten verdi. Noen ytterst få kan anbefales som informative. Dertil kommer en del artikler.

Blant disse er:

Lewis, James R. 2001. Satanism Today. ABC-Clio.

Lewis, James R. & Jesper Aagard Petersen (red.). Under utgivelse. Encyclopedic Handbook on Satanism. Prometheus Books.

Schmidt, Joachim. 1992. Satanismus: Mythos und Wirklichkeit. Diagonal Verlag.

Det finnes ellers en voldsom mengde informasjon på internett. Kvaliteten varierer meget sterkt. Ulike gruppers “frequently answered questions” er vel verd en titt, og det finnes én og annen god artikkel også.

faqs.org

religioustolerance.org

Hvem som helst kan finne et vell av satanistiske hjemmesider ved hjelp av en søkemaskin. Derfor inkluderer jeg bare kort litt mer faglige analyser:

Marburg Journal of Religion, vol 6

Marburg Journal of Religion, vol 7

Powered by Labrador CMS