Motbok til Da Vinci-koden

Da Vinci-koden har lenge vært debattert og kritisert for sammenblanding av fakta, diktning og manipulasjon av kilder. Bjørn Are Davidsen presenterer nå den første norske motboka til den tvilsomme framgangsmåten Dan Brown brukte da han skrev sin bestselger.

Publisert

I Norge har Da Vinci-koden nådd et opplag på 260 000 eksemplarer siden den ble oversatt i mai 2004. Boka har faktisk solgt bedre i 2005 enn i 2004, og lå fortsatt på topp på den norske bestselgerlista i august 2005. Den var den desidert mest lånte boka ved norske folkebibliotek første halvår.

Romanen har lenge vært debattert og kritisert for sin sammenblanding av fakta, diktning og manipulasjon av kilder. Den voldsomme suksessen - en av de aller største i norsk bokhistorie - viser behovet for en motbok.

“Fakta” for “fakta”

Sivilingeniør Bjørn Are Davidsen var tidlig ute med å problematisere Da Vinci-koden. Gjennom flere avisartikler og diskusjonsspalter i Dagbladet sommeren 2004 tok han for seg “fakta” for “fakta”, og imøtegikk disse.

Det er derfor naturlig at det er samme mann som nå presenterer den første norske motboka til den tvilsomme framgangsmåten i Dan Browns forfatterskap.

Flere av Davidsens aviskommentarer og svar til spørrende lesere er gjengitt til slutt i foreliggende bok (side 93-119). Klarere enn andre deler av boka handler denne slutten direkte om Dan Browns omgang med kirkehistorien i Da Vinci-koden.

Viktig bok

Da Vinci dekodet er blitt ei viktig bok når det gjelder kritikk av falsk vitenskap og myter omkring kristendommen og den historiske Jesus.

Kritikere av kristendommens oppkomst og historie som baserer seg på konspirasjonsteorier á la de Dan Brown fremmer, kommer meget dårlig ut av Davidsens gjennomgang av påstandene. Slike “kontroversielle avslørere” blir stående igjen med rykter som ikke holder vann i konfrontasjonen med forsvarlig faglig kildekritikk. Å skape bestselger blir viktigere enn troverdig omgang med historien.

"Bestselger - men troverdig?"
"Bestselger - men troverdig?"

Særlig ille blir det når kunnskapløse anmeldere i norske aviser omtaler Browns framgangsmåte som “intellektuelt troverdig” og “research i mesterklassen”.

Davidsen skriver sarkastisk og krast om bløffende forfattere og godtroende journalister. Derimot, når han gir sin kommentar til konsumenter av denne typen litteratur, er stilen en noen annen. Uten å være nedlatende og arrogant gir han gode og interessante svar til et sannhetssøkende publikum.

Svarene er dessuten preget av en god porsjon selvironi som gjør hans kommentarer ikke bare lærerike, men også til fornøyelig lesning.

Springende og usammenhengende

Det er grunn til å peke på at undertittelen til boka er mer dekkende for innholdet enn selve hovedtittelen. Boka handler om mye mer enn konstruksjonene til Dan Brown. Dette er kanskje grunnen til at helheten virker noe springende og usammenhengende.

Da Vinci dekodet skjemmes av for mange sidesprang og løse tråder. Bokutgivelsen preges av å være skrevet av en person med mye på hjerte innenfor alt for trange rammer. Dessuten har forfatteren tydeligvis hatt hastverk.

Språket kan ikke sies å være flytende, og i boka florerer det med gjentakelser, sågar i ordrett form. Formuleringene på side 50 og side 117 er eksempelvis identiske. Man får unektelig følelsen av å ha lest akkurat det samme noen timer tidigere. Dette skulle være helt unødvendig i ei såpass kort bok. I samråd med forlaget burde forfatteren ha brukt ei uke eller to til å rydde opp i en rotet disposisjon.

Sjekk fakta!

Davidsens motto er at faktapåstander alltid må sjekkes med kilder og underlegges fagkritisk metode. Til tross for ei kritisk og skeptisk grunnholdning, savner jeg en redegjørelse for hvilke kriterier som ligger bak en kildekritisk framgangsmåte utover de 10 “forsiktighetsbudene” vi finner på sidene 45 og 46.

Flere av hans egne fakta er nemlig, om ikke feil, så iallfall unyanserte. Vatikanets påståtte åpenhet og middelalderens lyse side er eksempler som hadde fortjent en nærmere behandling.

Heksejakt

Forestillingen om at hekseprosessene mest fant sted i perifere strøk av Europa er en påstand med store modifikasjoner. Norges største by på 1600-tallet, Bergen, er kjent for sine mange hekseprosesser.

Dessuten er straffeforfølgelse av trollfolk allment sett mer utbredt i det sentral Europa enn i utkantene.

Intensiv heksejakt var i større grad knyttet til religiøse strømninger enn hva Davidsen vil ha det til. Bare tenk på de fatale konsekvensene av John Calvins fundamentalistiske gudsstat i Genève på midten av 1500-tallet. Sveists har gått inn i historien som et land preget av svært mange heksesaker.

Nå skal det understrekes at Davidsens framstilling er åpen og inviterer nettopp til debatt om kildebruk og såkalte kjensgjerninger.

Det Nye Testamentet den beste kilden

På den annen side leverer Davidsen plausible argumenter for at Det Nye Testamentet faktisk inneholder de beste kildene om den historiske Jesus, i konkurranse med de over 20 evangeliene som ikke er tatt med i denne delen av bibelen.

Gjennomgangen av hva som skjedde på det viktige kirkemøtet i Nikea i 325 er interessant lesning og blir en viktig korreksjon til påstanden hos Dan Brown om at kirkemøtet innførte kristendommen ved simpel flertallsbeslutning.

Bløffen om Sionsselskapet

Bestselgeren Da Vinci-koden opererer med noen erklærte faktarammer. Helt sentralt blant disse står det hemmelige Sionsselskapet, angivelig etablert i 1099 og med prominente historiske personligheter som medlemmer, heriblant Leonardo Da Vinci.

Sionsmedlemmene bar på den egentlige sannheten om Jesus og hans etterkommere. Dersom sannheten ble avslørt, kunne den undergrave fundamentet for hele kristendommen.

I virkeligheten viser det seg at den hemmelige ordenen har sin opprinnelse på 1950-åra og laget selv sin fantastiske historie gjennom å plassere oppdiktede dokumenter ved nasjonalbiblioteket i Paris.

Høydepunkt

Forfalskinger rundt og avsløring av myten om Sionsbrødrene (side 59-64) er kanskje høydepunktet i denne lille boka. Ved å ta utgangspunkt i dokumentbløffen viser Davidsen kort og overbevisende den mangelfulle kildekritiske metode og kunnskapsløshet som ligger bak suksessforfatteren Dan Brown.

Og Brown står ikke alene om denne tvilsomme litterære sjangeren - det finnes et helt kobbel av forfattere, pseudohistorikere, kultarkeologer og journalister som produserer humbug og fungerer som sjarlataner i sin omgang med såkalt historiske kjensgjerninger.

Et skikkelig sammensurium av bløff, diktning og tvilsomme fakta synes å ha økt ved oppkomsten av elektroniske ressurser. Et svært flytende skille mellom fakta og fiksjon skal dessuten være karakteristisk for det noen kaller vår postmoderne virkelighet.

Innen en slik kontekst må bøker av typen Da Vinci dekodet hilses velkommen.

Da Vinci dekodet : hemmeligheten bak ryktene om Jesus
Davidsen, Bjørn Are
Lunde, 2005, 127 sider
ISBN 82-520-4830-7