Det trengs kanskje et blikk utenfra for å se feilene i et system. Jesper Aagaard Petersen er religionshistoriker, arbeider som førsteamanuensis ved lærerutdanningen på NTNU i Trondheim, og er opprinnelig fra Danmark.

Han har store problemer med måten norske læreplaner legger opp undervisningen i faget Religion, livssyn og etikk, eller RLE. Kort fortalt: Religion behandles som noe spesielt, som det jo også er for enkeltpersoner.

Men for skolen er det slettes ikke det.

– Religionsfaget kan sammenlignes med samfunnsfag, i det at det ikke skal ta parti, men presentere kunnskap, trene ferdigheter og utfordre holdninger på en saklig måte. Politikk er ikke nøytralt, men likevel er det veldig mye mindre bekymring for om man krenker noen i samfunnsfag enn i RLE, sier han.

– Ifølge gammel oppfatning, som stadig er utbredt, skal man sosialiseres inn og finne sin egen religionsidentitet i RLE. Faget skal hjelpe elevene med å få til den prosessen. Min oppgave er å si ifra om at religionsfaget ikke skal bidra med den slags. Det må elevene gjøre selv.

Egenforståelsen ikke det eneste som teller

I læreplanen for RLE for grunnskolen står det at elevene skal få kunnskap om de store verdensreligionene, samt om livssyn og etikk fra en del andre perspektiver. Det understrekes at undervisningen skal være ”objektiv, kritisk og pluralistisk”.

Helt dit har faget likevel ikke nådd, mener Petersen.

– RLE er først og fremst undervisning i verdensreligionene, og dessuten i noen livssyn og nye religioner, og med litt etikk og den slags. Det er praktisk, og det er en tendens til at det er dogmene og de religiøses egen forståelse av religionen som prioriteres over for eksempel hverdagen til den religiøse, sier forskeren.

• Les også: - Fritt frem for diskriminerende holdninger

De to tingene er ikke nødvendigvis det samme. Å kjenne til kronologien i Jesu korsfestelse er ikke det samme som å forstå hvordan en kristen opplever det å måtte forsvare at han eller hun tror på oppstandelsen.

– Jeg sier ikke at vi dermed ikke skal ha den religiøse selvbeskrivelsen og historien som en del av undervisningen, det er jo vår empiri. Men den skal være starten på analysen, ikke slutten, sier Petersen.

Det er ikke så farlig å krenke

Når religionslærerne gir et slikt harmonisk bilde av religionene, der religionens egen beskrivelse blir førende også for hvordan andre ser den, kan det skurre voldsomt med den virkeligheten elevene møter utenfor skolens fire vegger.

– Politiske føringer i Norge omkring religionsfrihet bærer mye preg av nettopp konsensus, å finne enighet og si at ”alle står fritt til å tro som de vil”. Jeg har et problem med at man sier at det bare er harmoni og ikke krenkelser innenfor en religion, sier Petersen.

– Elevene ser i hverdagen og i mediene at religion kan oppleves som krenkende både for de troende selv, og for de utenfor.

Det skal vi ikke være så redde for, sier Petersen:

– Spørsmålet er om det gir et sunt religionsfag når så mange forskjellige interesser skal forsøke å integreres og harmoniseres i skolen, eller om det bare gir mennesker som er dårligere egnet til å forstå religion og religioner?

Skolens grunnverdier må i fokus

Petersen er for tiden på rundreise i trønderske klasserom, for å se hvordan studentene hans løser religionsundervisningen i praksis. Kritikken hans av RLE-faget springer ut av nettopp slike møter, der han har sett hvilke problemer lærerne kan få når de har få klare tanker om både hva de skal undervise i og hvordan.

Læren om hvordan man lærer bort, kalles didaktikk.

• Les også: Trenger ikke lærere kunnskap om religioner?

Løsningen, mener forskeren, er å se til det som er skolens grunnverdier. Det er nemlig et mål at man skal undervise i religion på en saklig og ikke-religiøs måte. Ikke-religiøs betyr imidlertid verken anti-religiøs, at man er motstander av religion, eller verdinøytral.

– Det er ingen som er uten verdier, men vi må anerkjenne dem for å se hvordan de påvirker oss. RLE må forankres eksplisitt i læreplanverkets eget fokus på demokrati, sekulære verdier, menneskerettigheter og antidiskriminering, sier han.

Først da blir lærerne i stand til å håndtere det som oppleves krenkende for en elev på en god måte, og man trenger ikke å unngå det.

– Hvis en elev spør om hvorfor hans eller hennes foreldre sier at jorda er 6000 år gammel, er det et pedagogisk problem hvordan man møter dem uten å latterliggjøre foreldrene. Men det er ikke et faglig problem.

En vitenskapeliggjøring av faget – for lærerne

– Jeg møter fortsatt mennesker som tror at en religionsviter er det samme som en teolog. Vi må lage en forståelse av at det går an å jobbe med og undervise i religion, på samme måte som man kan i politisk ideologi eller kunsthistoriske retninger, sier Petersen.

Han ønsker en sterkere vitenskapeliggjøring av religionsfaget i skolen. Det betyr at man også analyserer religionene, og bruker kritiske briller til å se på verdigrunnlag og egenfremstilling.

• Les også: Religiøs kunst som pedagogisk tekst

Det betyr likevel ikke at 13-åringer fra nå av skal skrive diskursanalyser av bergprekenen. Men kanskje lærerne kan gjøre det?

– Hvis kommende lærere bare har lest litt om debatten om forskjellige typer religionsdidaktikk, og de har lest et par forskningsartikler før de går ut fra universitetet eller høgskolen, vil det kunne hjelpe dem til å huske på at man tar valg når man velger en måte å lære bort noe på, tror Petersen.

– Jeg tror at hvis religionsfaget på universitetet tydeliggjøres, både for lærerstudentene og i offentligheten, vil det kunne hjelpe grunnskolefaget – og omvendt.