Den siste tidens dramatiske begivenheter i Midtøsten endrer maktbalansen i regionen. Blant annet betyr utvilklingen i Egypt at israelerne ikke lenger kan være sikre på støtte fra den kanten.

Mubarak-regimet samarbeidet tett med Israel, spesielt i forhold til kontrollen av Gazastripen. Israel og Egypt har også samarbeidet om å forsøke å knekke Hamas i dette området. I tillegg har Egypt vært viktig for de mer moderate palestinske selvstyremyndighetene på Vestbredden.

- Tidligere har Israel hatt ryggen fri, de har kunnet vende tankene og kreftene sine østover. Nå kan de ikke lenger stole på at de har en vestflanke som bare er trygg.

Det sier Hanne Eggen Røislien, forsker ved Institutt for forsvarsstudier. Hun mener dette påvirker forhandlingssituasjonen med palestinerne.

En ny debatt har våknet

- Militæret sier nå at de ikke har kapasitet til å forsvare Israel på alle bauger og kanter. Det betyr ikke at noen tror det vil komme en krig med Egypt, men israelerne er klar over at de må orientere seg annerledes i regionen, sier hun.

Røislien forteller at det også har våknet til live en debatt i hebraisk presse, hvor enkelte uttykker at tiden er kommet for å strekke ut en hånd til araberne.

- Det er en debatt om identitet og geografiske utfordringer, som er i ferd med å våkne i det israelske samfunnet på en måte vi ikke har sett tidligere.

Hun ser denne debatten som del av den overordnede utviklingen med stadig sterkere krav om demokrati i regionen.

- Israel har jo demokrati, men selv her finner vi noen av de samme stemmene. Det er en tid for dyp selvransakelse. Israelerne diskuterer hva slags type stat de skal være, sier Røislien.

- Tror Obama er fornøyd

Kjetil Selvik er midtøstenforsker ved Fafo. Han mener utviklingen i regionen kan være med på å tvinge Israel inn i mer reelle forhandlinger med Palestina.

- USA har prøvd å få til en reell fredsprosess mellom israelerne og palestinerne. Israelerne har følt seg veldig sterke, og bare trenert den, sier han.

- Det som har skjedd i Egypt kan kanskje overbevise Israel om at de må være litt mer seriøse i samtaler med palestinerne. De kan ende opp helt isolert i regionen.

- Jeg tror Obama-administrasjonen er rimelig fornøyd med situasjonen nå. USA har mange bånd til hæren i Egypt, som har vært en garantist for fortsatt fred med Israel, sier Selvik.

- Samtidig får man sendt budskap til israelerne om at neste gang Obama prøver å dra i gang noe, bør de kanskje være litt mer medgjørlige, sier han.

- Sannhet med modifikasjoner

Hanne Eggen Røislien mener amerikanerne kunne gjort mye mer.

- Det er en sannhet med veldig store modifikasjoner når man sier at amerikanerne har prøvd alt. Amerikanerne taler med kløvet tunge, sier hun.

- De sier de prøver å tvinge israelerne til forhandlingsbordet, men de øker overføringene av milliarder av dollar til både det israelske statsbudsjettet og det israelske militæret, sier Røislien.

- Amerikanerne gjør mye mindre enn de sier at de gjør. Vi burde stille flere spørsmål ved den ensidige betoningen av amerikanerne som den beste fredsmegleren mellom Israel og palestinerne, sier hun.

Har gitt etter på alle punkter

Her får hun støtte fra Jørgen Jensehaugen, forsker ved PRIO og redaktør for Babylon, nordisk tidsskrift for midtøstenstudier.

I en kronikk i Dagsavisen omtaler han lekkasjen av 1600 dokumenter om forhandlingene mellom Israel og PLO i perioden 1999-2010.

- Det kommer fram at massive konsesjoner har blitt tilbudt fra palestinsk side, og at de har fått svært lite igjen for dette. Samlet sett fremstår PLO som svakt, Israel som sterkt og arrogant, og USA som partisk, skriver han.

Jensehaugen mener det som kommer fram i forhandlingspapirene, er at de palestinske forhandlerne har gitt etter på alle punkter, men at dette ikke har holdt for Israel.

- Det setter både Israel og USA i et svært dårlig lys. Mange kommer til å stille seg spørsmål om USA kan spille noen som helst konstruktiv rolle i forhandlinger, tror Jensehaugen.

De lekkede dokumentene kan du lese mer om hos den arabiske tv-kanalen Al Jazeera og hos den britiske avisa The Guardian.

- Kan få stor innvirkning

Palestinerne har kanskje mistet troen på amerikanernes rolle i forhandlingene med israelerne, men den siste tidens hendelser i regionen har gitt dem nye forhåpninger.

Hvor mye mer innvirkning kan de arabiske landene få i denne saken?

- De kan få ganske stor innvirkning, sier Hanne Eggen Røislien.

- Men det kommer lit an på. Utviklingen har gitt vind i seilene for palestinernes frigjøringskamp, men palestinerne er kloke av skade. De arabiske landene har liten tradisjon for å presse Israel mot å få til en løsning.

Hun påpeker at palestinerne ikke er bortskjemt på arabisk støtte i sin kamp mot Israel, og trekker fram flyktningspørsmålet som et eksempel.

- Det er en tydelig arabisk holdning at israelerne har skapt problemet, og det er de som må løse det. Ingen vil for eksempel ha Gazas palestinere.

Palestinske flyktninger er uten rettigheter i land som Libanon, og slik har det vært i 70 år - det dreier seg om tredje generasjons flyktningleirbarn.

- I det perspektivet kan man spørre seg om det er reell vilje i disse arabiske statene, sier Røislien.

I økende grad en regional konflikt

Hun mener problemet er tosidig, siden den arabiske folkesjela samtidig er veldig tilhenger av å løse problemet. Hun understreker at det er vanskelig å forutse hvordan dette kommer til å slå ut.

- Her er det mange som prøver å komme med svar, men vi vet jo ingen ting. Det var ingen som forutså den siste tidas begivenheter i Midtøsten i det hele tatt, sier Røislien.

- Men israelerne innser at konflikten med palestinerne i mindre grad er en lokal konflikt nå, og i økende grad en regional konflikt.

- De merker seg en økt forventning og et press på at de må gjøre noe, og realistene i debatten er tydelige på at den tida hvor man bare kunne la det rusle og gå, er over nå, sier Røislien.

Et av de avgjørende spørsmålene er hva som kommer til å skje dersom folket i Egypt får en folkevalgt regjering.

- Vil oppheve blokaden

- Opinionen i Egypt mener at selve opprettelsen av staten Israel skjedde gjennom et overgrep mot det palestinske folk, et overgrep som fortsetter gjennom okkupasjonen og utbyggingen av Vestbredden og Gaza.

Det sier førsteamanuensis Bjørn Olav Utvik ved Institutt for kulturstudier og orientalske språk ved Universitetet i Oslo.

- De har ingen sterk opinion for å gå til krig, men ønsker et mye sterkere egyptisk krav om en palestinsk stat, og umiddelbar oppheving av Gaza-blokaden.

Utvik påpeker at enhver demokratisk valgt regjering i Egypt i dag vil være mer Israel-kritisk enn det gamle regimet, uten at det er klart hvilke følger det vil få.

- Vil unngå konfrontasjoner

- En demokratiseringsprosess i Egypt nå vil skje i form av et kompromiss med den egyptiske hæren. Om hæren fortsatt er der om et halvt år, vil den være en sterk maktfaktor. De er en nær alliert med USA, og vil bremse på raske endringer i egyptisk politikk, sier han.

Samtidig vil en folkevalgt regjering dominert av Muslimbrødrene også havne i en litt vanskelig situasjon.

- På den ene siden vil de ha ønsket om å vise at man er mer uavhengig av USA, og villig til å presse israelerne mer enn Mubarak-regimet. På den andre siden vil de ha kommet i en ansvarlig posisjon, og vil måtte veie ulike hensyn, som faren for eventuell krig eller militære konfrontasjoner, sier Utvik.

- De vil ønske å oppheve blokaden av Gaza, men samtidig tenke seg nøye om i forhold til hva som da vil skje. De vil søke å håndtere det på en måte som unngår militære konfrontasjoner, og kanskje få til å presse Israel til å være med på en oppheving av blokaden, tror Utvik.

- Må gjøre ett eller annet

Kjetil Selvik har en tilsvarende forståelse av situasjonen.

- Måten Egypt har vært med å opprettholde blokkaden av Gaza på, har vært i strid med grunnleggende solidaritet og ideer om rettferdighet i det Egyptiske folket. Og fredsavtalen mellom Egypt og Israel har helt klart vært opprettholdt ovenfra, sier han.

- Det er ingen tvil om at Egypt må gjøre ett eller annet i forhold til Israel, for å markere at Mubarak kanskje var for lojal mot Israel og USA, sier Selvik.

- Men én ting er å være motstander av Israel. En annen ting er om folket vil stemme for å avslutte fredsavtalen og åpne for krig og sammenbrudd i eget land. De har sin overbevisning, men vil også skjønne pragmatikken i realpolitikken, sier han.

- Problemet er at ingen noensinne har spurt dem. Da ville kanskje fredsavtalen stått på sterkere bein. Her snakker vi om en form for stabilitet som er bygd på et vaklende grunnlag, sier Selvik.

- Bedre på lang sikt

Hanne Eggen Røislien forteller at det israelske militæret reagerer ganske avmålt på utviklingen i Midtøsten nå.

- De uttrykker at dette kan være dårlig på kort sikt, men mye bedre på lang sikt, dersom nye fredsavtaler blir rotet i demokratiske institusjoner i de arabiske landene, sier Røislien.

Men hvilke konsekvenser kan det få om Egypt ikke lenger blir med på å isolere Gazastripen?

- Det er ikke gitt hva det vil føre til, men vi ser endrede konstellasjoner av politikk på arabisk side, som gjør at Israel må tenke nytt, sier Jørgen Jensehaugen.

Samlende eller splittende?

- Det blir vanskelig å isolere Hamas om Egypt åpner grensa, og det blir vanskeligere å la de palestinske selvstyremyndighetene styre uten noe særlig støtte fra Egypt, sier han.

Jensehaugen tror ikke at en økt egyptisk støtte til palestinerne automatisk vil bety at palestinerne står sterkere.

- Palestinerne er splittet. Vi har Fatah på Vestbredden og Hamas på Gaza. En økt egyptisk støtte kan også øke splittelsen internt på palestinsk side - for eksempel hvis Muslimbrødrene får makta i Egypt, siden de er mer tilbøyelige til å samarbeide med Hamas.

Det kan igjen bety at Hamas får en mer normalisert plass i Midtøsten. Per i dag er det få som samarbeider med regimet på Gaza-stripen.

- Et normalisert Hamas kan også bety nærmere dialog mellom Hamas og Fatah, og større samling på palestinsk side. Det kan få Fatah til å innse at de ikke har monopol på støtten i den arabiske verden lenger.

- En samling kan kanskje bety en mindre samarbeidsvillig palestinsk side, men samtidig kan det bli lettere å få til noe som er salgbart hos det palestinske folket, sier Jensehaugen.

- Forsiktig

Han forteller at han alltid har spøkt med at Midtøsten er et sted hvor mye skjer, men lite endrer seg.

- Når røyken har lagt seg, har dynamikken stort sett vært den samme. Men det vi ser nå er noe helt nytt. Plutselig faller regimer som har sittet i 40 år. Ingen har egentlig forestilt seg hva som kan skje.

Han er ikke så sikker på at utviklingen nødvendigvis vil legge større press på Israel.

- Jeg ville vært litt forsiktig med å si at nå tvinges Israel til forhandlingsbordet, sier Jensehaugen.

Han håper at de arabiske landene som gjennomgår demonstrasjoner får en fredelig overgang til demokrati. Det innebærer blant annet at det egyptiske militæret går av etter et halvt år, og legger til rette for åpent og demokratisk valg.

- På lang sikt er demokratiseringen av Midtøsten viktig for at det skal bli fred der. Man kan håpe at den samme demokratiseringsprosessen gjør at palestinerne samler seg, og at det blir utført valg på palestinsk side.

- Det kan få Israel til å forstå at det ikke går å fortsette en isolasjonistisk linje, men at man må forhandle om fred, sier Jensehaugen.

Lenker:

Lekkede dokumenter om forhandlingene: Al Jazeera og The Guardian

Jensehaugens kronikk i Dagsavisen: Palestinsk ettergivenhet, israelsk arroganse