–”Hjernevask” er på sett og vis en gavepakke for meg. Mange forestillinger kommer til overflaten, og jeg synes det er spennende med tverrfaglige brytninger, sier Jorunn Økland, som tiltrådte som senterleder ved nyttår.

– Samtidig er prosessen veldig slitsom. Jeg er tross alt personalansvarlig ved senteret, og vil gjerne få frem bredden i det vi driver med. Men i forhold til min agenda om tverrfaglighet er debatten veldig bra! Det er spennende å ha dialog med mange fag, sier Økland.

Omdømmetap

Da hun for to år siden kom hjem etter åtte år i utlandet, syntes Økland umiddelbart det var fantastisk at STK var så tydelig i offentligheten.

Men – sier hun – den type debatt som har kommet de siste ukene var hun ikke forberedt på. Særlig finner hun det problematisk at en av hennes forskere opplever en vendetta mot seg som hun anser som ute av alle proporsjoner.

– Akkurat det er ikke greit i det hele tatt. Heller ikke hvordan dette har negative ringvirkninger i et helt miljø av forskere. Det er klart at senteret har lidd et omdømmetap, og jeg er lei meg for at de som arbeider her opplever at mange har merkelige forestillinger om hvem vi er og hva vi driver med.

Derfor vil Økland gjerne avklare dette med en gang, om noen skulle være i tvil: Senter for tverrfaglig kjønnsforskning er direkte underlagt universitetsstyret, og målet er å fremme kjønnsforskning.

Økland selv er professor i tverrfaglig humanistisk kjønnsforskning.

– Som humanist jobber jeg med tekst, og jeg ønsker å utvikle tekst-tolkningsredskaper der kjønn inngår. Jeg ser at det i en tidligere fase var viktig med feministisk kritikk av tekst.

– I dag kan vi ta det et skritt videre, og snakke om hvordan kjønnssynet i en tekst virker sammen med synet på andre ting. Vi må fange hele bildet om vi ønsker å forstå hva tekstens budskap er - både vi kjønnsforskere og andre tekstforskere, mener Økland.

Og ”Hjernevask”?

– Harald Eia gjør det han alltid har gjort: Driter ut folk og lager underholdning. Debatten som kommer i kjølvannet av programmet er mye mer interessant enn det Eia driver med.

På kryss og tvers

Økland er erklært feminist. Det betyr at hun vil at historiens gang, som er uunngåelig, skal ta oss i retning av et mer likestilt samfunn heller enn et mindre likestilt ett.

At hennes egne to døtre på barneskolen må venne seg til at skolen ikke setter en stopper for at gutta klår på dem, det er en negativ utvikling som bekymrer.

– Jeg skulle ønske de slapp det der, sier hun.

Likevel vil hun ikke at personlige agendaer skal styre annet enn utgangspunktet for forskningen, og at forskningsresultatene skal kunne tale for seg selv.

Vil noen ta doktorgrad for å redde noen, eller redde verden, ber hun dem heller gå ut og gjøre akkurat det fremfor å sitte over bøkene i årevis.

For Økland handler tverrfaglighet om at ingen sitter med fasiten på forhånd. At ingen skal presse andres forskning inn i sitt eget paradigme. Men man kan godt utfordre etablerte sannheter, mener hun – også innenfor eget felt.

At tverrfaglig kunnskap er mer vanlig i for eksempel England og også var mer utbredt her til lands for 100 år siden, registrerer Økland som et tap for norsk akademia.

– Uten mer tverrfaglig forskning kan aldri UiO bli verdensledende, mener hun.

– Tverrfaglighet handler om dialog, og om å komme videre fra denne. Forskning handler ikke om å konkurrere om å ha de største vitenskapsmusklene.

– I så måte blir kjønnsforskning en symptombærer på det siste, siden mange fag krysses hos oss. Vi kan ikke mure oss inne som visse andre fag. Det er bare vi og SUM – Senter for utvikling og miljø – som er slike tverrfaglige møtesteder ved UiO.

– Er det arv eller miljø som er grunnen til at du ble akademiker?

– Ja, si det. Vi har flere universitetsrektorer og professorer i slekten, men mine foreldre var lærere. Faren min underviste i tegning på lærerskolen og moren min underviste i norsk på den amerikanske skolen i Stavanger. På mange måter var det naturlig å velge akademia. Kanskje var det miljøet?

– Rundt lærerskolen og den amerikanske skolen var det et kunnskapssikkert miljø, med mange som hadde tatt doktorgrad. Samtidig var moren min veldig kulturelt aktiv, og hjemme var det relativt likestilt.

Mer naturvitenskap og medisin

Økland anser seg selv som en som jobber mye, noe hun reflekterer over som både greit og ugreit, litt avhengig av hvorfor hun må jobbe. Å drive overdrevent mye med damage control ved senteret sitt, det er for eksempel ugreit.

– Nå bør ting roes litt ned, synes Økland.

Sånn sett er det fint at hun etter kun tre måneder i tjenesten fastslår at hun allerede har oppnådd to av tre ting hun har som mål for senteret: Internasjonal utvikling – og å vekke til live den sovende professor 2-stillingen innenfor medisinsk kjønnsforskning i samarbeid med Medisinsk fakultet.

– Er det et tilsvar på den aktuelle kritikken mot senteret for manglende samarbeid på tvers av disipliner?

– Det kan oppfattes sånn, men det er ikke det. Jeg var klar på dette allerede i fjor høst. På 1990-tallet hadde senteret sterkt fokus på tverrfaglighet. Men mat/nat og medisin skar ned på sine professor 2-stillinger, og dette beklager jeg veldig. Nå er jeg bare glad vi kan oppta dette formaliserte samarbeidet, sier Økland.

Hun er sikker på at naturviterne kan bidra for eksempel på områder som hjerneforskning, teknologi og naturfag – og de på sin side kan ha nytte av kjønnsforskning på sitt felt.

– Dette er fag som blant annet sliter med rekruttering av kvinner, og kanskje ønsker de å forstå hvorfor?

Økland forteller at det er ganske nytt at så mange internasjonale forskere kommer til senteret for å bruke sine egne forskningsmidler der. Faktisk er pågangen så stor at man nå kan legge til side innsatsen som er lagt inn for å tiltrekke seg disse, og heller bruke krefter på å konsolidere de som er på plass.

– Et det spesielt interessant for kjønnsforskere å jobbe i nordiske land?

– Helt klart. Alle forskere forholder seg til samfunnet man er en del av. Det er stor forskjell på å jobbe i Norge, og for eksempel i England. De nordiske landene er spesielle i verdenssammenheng, med høy grad av likestilling. Dermed stiller vi også andre spørsmål omkring kjønn. I England opplevde jeg at forskere avviste alle forslag om deling av fødselspermisjonen. Men i Norge er det jo en realitet! Sosiale sammenhenger styrer virkelighetsbildet vårt, sier Økland.

Med sans for Paulus

I åtte år var Økland ansatt ved universitet i Sheffield i England, noe overraskende kanskje, ved det internasjonalt anerkjente Institutt for bibelvitenskap.

Doktoravhandlingen, som ble ferdig for 10 år siden, handlet om Paulus og hans ideer om kvinners plass. Økland kan som dr. theol. sin Bibel, og er en internasjonal størrelse på dette feltet.

I fjor ble hun president i European Association for Biblical Studies, og sitter i redaksjonsrådet for Journal for the Study of the New Testament. Blant andre verv.

– Fra Bibel i England til kjønnsforskning i Oslo – hvordan forklarer du dette?

– Ja, og fra et internasjonalt anerkjent institutt for bibelforskning til Norges mest utskjelte forskningssenter!

Økland ler. Hun tror den tunge fagbakgrunnen hun tross alt har gjør det lettere å børste av kritikken. Men tilbake til Bibelen. Hvorfor i all verden tilbringe flere år med Paulus’ ord?

– Min første interesse var klassiske språk, og jeg arbeider rent historisk med Bibelen, på en kritisk linje. Jeg aksepterer ikke Bibelen som Guds ord, for å si det sånn. De færreste forskere gjør det. Når det gjelder Paulus, argumenterer jeg for en ateistisk lesning av han, sier Økland, Hun ga nylig ut boken ”Paulus’ brev” i serien Verdens hellige skrifter.

– Paulus er viktig fordi han er en universalistisk tenker. Faktisk er han blitt ganske populær innenfor deler av filosofien, han er rett og slett ganske in. Sånn sett er jeg heldig, sier Økland.

Det var Paulus som skrev at kvinner skal tie i forsamlinger.

– Paulus’ brev er blant grunnlagstekstene i europeisk kultur, og jeg ville lese han kjønnskritisk.

Arkeolog i Hellas

Økland ville vite mer enn det Bibelen fortalte. På 1990-tallet dro hun til Hellas og jobbet arkeologisk. Slik ville hun finne ut i hva slags verden teksten ble til; hva hadde kvinner på seg den gang, hvordan levde de?

Da hjelper det selvsagt at hun også har studert gresk. Hun forteller at arkeologisk materiale frister til mer forskning.

Men først skal hun slukke branner og tenne nye flammer ved Senter for tverrfaglig kjønnsforskning. Kjønn, klasse, etnisitet og religion – og sammenhenger mellom disse – vil hun gjerne ha mer fokus på. Når dagens debatt gir henne ro til slikt.