I serien møtes to verdener vi tidligere har møtt i Amalies jul og Jul i blåfjell.

Fjøsnissene med sine streker og gleder ser det som sin oppgave å hjelpe menneskefolket på gårdene hvor de hører til, og vi kjenner igjen en moderne og barnevennlig utgave av gamle norske forestillinger om nissene.

Blånissene holder til inne i Blåfjell. De har ansvar for å lage den blå timen og gjøre blåbekken blå. Denne gangen er hovedfokuset på blånissene i malmhulene som også har sine spor i norsk folketro. Glimtvis vekkes også assosiasjoner til samisk kultur, særlig ved blånissenes trommer.

Det er med andre ord en serie med utgangspunkt i gamle norske tradisjoner og folketro, men med aktuell tematikk og en god fortelling.

Både blånissene og rødnissene har levd i en tro på at de er de eneste nissene i verden. I den grad de har visst om hverandre, har de andre vært sett på som mindre viktige.

De har visst lite om hverandres skikker og væremåte, og fordommene har fått bygge seg opp. Nå blir de på flere måter konfrontert med hverandre, og de ser på godt og vondt at verden er større enn dem selv.

Kampen om ressursene

Ett av de aktuelle temaene serien tar opp er kampen om ressursene. Det er blåbærene på Månetoppen det i første omgang handler om. Rødnissene trenger dem for å lage blåbærmikstur så nisser og dyr kan holde seg friske.

Blånissene trenger dem for å lage den blå timen som kommer i skumringstiden og gjør verden vakker for både mennesker og nisser – både de røde og de blå. Blåtimen er dessuten blånissenes eneste mulighet til å komme seg utenfor fjellet en liten stund.

Nå har rødnissene tatt alle blåbærene, og da spøker det for utetiden til de små blånissene, blåtimen blir borte for alle, og ikke minst den lange, lange blåtimen på julenatta som gjør at det blir jul for alle. Det spøker rett og slett for jula.

Rødnissene ser ikke konsekvensen av sitt overforbruk, og ingen av gruppene ser de andres behov.

Månetoppen er i seg selv en ressurs, ikke bare fordi det vokser blåbær der, men også fordi de viktige seremonier i livet foregår nettopp der og utgjør en livspuls både i blånissenes og rødnissenes fellesskap. Det hele topper seg som et spørsmål om hvem som eier Månetoppen.

Holdninger og argumenter er akkurat like harde som vi kjenner fra helt andre sammenhenger hvor identitet og kamp om landområder er involvert, men som seg hør og bør i en barneserie går det bra til slutt. “Hvis alle ser alt fra to sider ble det aldri uro og strider” er de kloke ordene de får fra den gamle Grånissen ved havet, og det blir kimen til en løsning på konflikten.

Relasjoner

Et annet gjennomgangstema er relasjoner. Det er sterke bånd mellom rollefigurene her, og vi møter ulike familieforhold og relasjonsmessige utfordringer. Ekteparet på gården har ikke barn selv men har en sterk relasjon til barna på Klokkergården ved siden av, som ser ut for å være et slags barnehjem. Ekteparet tydeliggjør noe om å åpne hjemmet sitt i jula og ellers i året.

Blant rødnissene møter vi Nissekusine som har vokst opp i et litt vanskelig hjem hvor det å bli slått gul og blå er noe hun kjenner til, og hun besøker de andre nissene for å få mat. Familiebånd, vennskap og arbeidsfellesskap får et fokus i tillegg til relasjoner mellom generasjoner og mellom folkeslag. Noen av dem er verdt å se litt nærmere på.

Blånissejenta Myrtels relasjon til sin bestemor har et fokus i store deler av serien. Bestemoren er syvende bergdatter, en lederskikkelse blant blånissene i tillegg til dronningen, og har dermed ansvaret for å fremstille den blå fargen. Hennes liv går mot slutten, og det er Myrtel som skal overta dette ansvaret og ikke minst den hemmelige oppskriften.

Det er et stort øyeblikk i serien når Myrtel får storsjalet på skuldrene sine og alle blånissenes respekt og tillit. I denne relasjonen blir arv og historie viktig. Myrtel skal ivareta gamle fortellinger og tradisjoner. Samtidig legger bestemoren vekt på at hun må finne sin egen måte, og hun må utvikle sin egen hemmelige oppskrift. Alt har sin tid, sier bestemoren, og gir Myrtel alle fortidens ressurser sammen med tryggheten i å gjøre noe nytt.

Og nettopp fordi blånissenes verden åpner seg, finner Myrtel ressursene hun trenger for å utvikle sin egen blåfargeoppskrift. Relasjonen mellom disse to uttrykker både verdien i å ta vare på det gamle og å leve med det på en ny måte.

Blånissegutten Storm er også en interessant skikkelse. Rødnisseforeldrene hans fikk tvillinger en stormfull natt i Blåfjell, men guttungen ble borte i dramatikken. Jentungen er hovedperson blant rødnissene i serien, og begge to er i en fase hvor de modnes, oppdager verden rundt seg, og tør å stå for sine egne meninger og valg.

Relasjonen mellom disse to vokser fra undring og spenning blant to fremmede til å bli et varmt vennskap mellom en rød og en blå, og ender med at de skjønner at de er tvillinger.

Storms relasjon til foreldrene sine blir også et tema, for hvem hører han egentlig til hos? Hos rødnissefamilien som fødte ham, eller hos blånissefamilien han har vokst opp hos? Adopsjon og identitet blir gjort til tema her, og Storm kommer godt ut av det med å ha tilhørighet flere steder, slik veldig mange barn vil kjenne seg igjen i enten de lever med flere familier eller flere kulturer.

Storm blir dermed et moderne barn som tør å bevege seg i flere verdener, og blir en frontfigur sammen med tvillingsøsteren sin i å tørre å gå nye veier og bygge nye vennskap. Det er også de to som til slutt, med gode ord som våpen, finner en løsning for Månetoppen sammen med Myrtel som tar sin nyervervede klokskap og autoritet i bruk.

Å leve med sorg

Rødnissen Nissepappa bærer en stor sorg i å ha mistet sønnen sin. Det gjør også Nissemamma, men på en helt annen måte. Nissepappa blir et eksempel på sorg som har fått feste seg og aldri går helt over. Han slutter aldri å lete etter guttungen i Blåfjell, og sammen med hesten Stjerna drar han til stadighet oppover i fjellet og stanser der guttungen forsvant.

Dette skaper en uro i serien, som også uttrykkes i Storms uro over å være stengt inne i fjellet fordi de ikke har nok blåbær til å lage den blå timen så de kan gå ut. Relasjonen mellom Storm og Nissepappa ligger under overflaten i serien hele tiden, og uroen finner en form for ro til slutt når alt finner sin løsning.

Sorgen blir et undertema i flere episoder, og ordene om at det faktisk går an å være trist og glad på samme tid blir en måte å leve med sorgen på.

Spor av juleevangeliet?

I en serie som skal være for alle landets barn er det nødvendig å finne fram til felles verdier og utfordringer barna kjenner igjen, noe serien lykkes svært godt med. Her er det fine innganger til gode samtaler mellom barn og voksne hvis vi følger opp.

Det blir ikke riktig å gi det kristne juleevangeliet et framskutt fokus i en adventsserie på barne-TV i vår tid, men for alle barn er det viktig med noe kunnskap om hvorfor kristne feirer jul, og er dette et element i serien?

Ikke direkte. Men indirekte har vi julenatta som gjør at alle kan feire jul. Menneskene drar til kirken på julaften, og de synger om guttungen som ble født i en stall. Det gjøres et poeng av at Stjerna viste vei til ham, og det kan peke på både Storm og Jesusbarnet.

Det feires dessuten Lucia blant menneskene, og i Blåfjell feires samtidig lyskuledagen hvor Myrtel bærer lyset rundt, lytter til alles drømmer og ber om fryd og fred for dem som lever i berg og fjell.

Så noen vage spor av kristen tradisjon finner vi i serien, men uten å ekskludere seere med en annen bakgrunn. Serien avslutter med fryd og fred til alle, med forsoning og kjærlighet i alle relasjoner, og har dermed noe av julens poeng i seg på en allmenn måte.

Hva skjer videre?

Stridene får en løsning, uroen legger seg, og julenatta blir blå, lang og god. En serie som Jul på Månetoppen bør ende i en slik fred og fryd.

Men hva hvis vi tenker oss en fortsettelse? Kommer de til å klare å beholde Månetoppenigheten og dele på ressursene? Hva skjer når Storm blir voksen og skal velge sitt eget liv, ikke bare veksle mellom to etablerte verdener? Og hva skjer når en rød og en blå finner hverandre?

Det å bruke gode ord som våpen, se alt fra to sider og ta i bruk fortidens klokskap på stadig nye måter kan muligens gi gode løsninger til nye utfordringer også.