- Mange misforstår, og tror at den islamske gullalderen for vitenskap og teknologi handler om de arabiske folk. Men det er ikke i Arabia det tar av, sier Vidar Enebakk.

Han er førstekonservator på Teknisk museum i Oslo, og norsk faglig ansvarlig for utstillingen Sultans of Science. Jeg møter ham i utstillingsområdet, som yrer av unger.

Møtested på midten

Det var ikke lett å få til en avtale. Enebakk er nærmest beleiret av media, etter at utstillingen åpnet søndag 16. juni.

At Norsk teknisk museum har blitt brennpunkt for medielupen som fyrer opp motsetningen mellom antiislamister og ekstreme muslimer, er på en måte et problem.

Samtidig viser det at museet definerer sitt oppdrag langt videre enn å framvise dampmaskiner og veteranbiler.

- Noen medier prøver å skape sensasjon og motsetninger rundt denne utstillingen, sier Enebakk.

- Vi opplever derimot at utstillingen er et møtested på midten. Ekstremistene for og imot islam skal ikke få definere diskusjonen.

De besøkende her på utstillingen gir ham rett, med føttene. Her tråkker omtrent like mange etnisk norske som fremmedkulturelle inn for å oppleve evighetsfløyta, den magiske flaska og andre utstillingsgjenstander fra hele den islamske kultursfæren.

Kunnskapens smeltedigel

Men hvis den islamske gullalder ikke tok av i Arabia, hva var det da som skjedde, rundt år 750?

- På den tiden ekspanderte det islamske riket voldsomt. Det underla seg andre kulturer. Der fantes rike kunnskapstradisjoner, sier Enebakk.

Det islamske riket strakte seg fra Andalusia i Spania til Det fjerne østen. Intellektuelle vinder blåste inn i kunnskapens smeltedigel fra naturfilosofer i antikkens Hellas, fra matematikere i Persia og India og astronomer i Kina.

Oversetterne

Men den felles kunnskapen ble ikke smidd i stål. Den ble smidd i språk. Da kalifen på slutten av 600-tallet vedtok at arabisk skulle være felles offisielt språk, fikk det stor betydning også for vitenskapen.

Krumtappen i denne utviklingen var oversetteren. Han kom ofte fra andre kulturer og religioner.

Oversetteren arbeidet i ett av de mange kunnskapssentrene rundt om i riket. Kunnskapens hus i Bagdad er best kjent, men langt fra det eneste.

Kunnskapssentre

Oversetterne laget bind på bind med assimilert kunnskap fra verdensrikets mange kulturer, gjengitt i kunstferdig slyngede arabiske tegn.

Disse bibliotekene hadde dobbelt funksjon. Dels var de uttrykk for herskernes makt og prakt. Men viktigere for utviklingen av vitenskap og teknologi var at folk kunne komme dit og lære.

Også hospitaler og astronomiske observatorier ble finansiert av sultanene. Her utviklet medisin, astronomi og teknologi seg over hele riket.

Astronomer, leger, matematikere

Den berberske musikeren, forskeren og oppfinneren Abbas ibn Firnas i Cordoba i Spania utviklet glass og linser, laget et planetarium, og forsøkte å lage et fly for kontrollert glideflukt.

Den persiske matematikeren al-Khwarizmi hentet inn det indiske tallsystemet, med kimen til det revolusjonerende null-desimalet.

Den syriske legen ibn al-Nafis beskrev det lille og store blodkretsløpet fra lungene til hjertet, videre ut i kroppen og tilbake til hjertet og lungene igjen.

Prøvet og feilet og lærte

Dette er bare tre eksempler på fremragende forskere fra alle deler av det islamske riket. Men arbeidet disse forskerne slik som moderne forskere? Forstod de hvordan man setter opp en hypotese og prøver ut hypotesen med eksperimenter?

- Dette er et ett av de mest kontroversielle spørsmålene, svarer Enebakk.

- Mange som anerkjenner at forskere i den islamske verden var gode praktikere eller kirurger, vil likevel ha innvendinger mot at de var smarte og rasjonelle på et metodologisk nivå.

Likevel er det eksempler på at noen kan ha knekket denne koden. Den mest kjente er kanskje ibn al-Haytham fra Basra i Irak. Han forsket på optikk og astronomi rundt år 1000.

Arbeidet hans ble tidlig oversatt til latin, trykket som Opticae thesaurus i 1572, og ligger til grunn for mye av arbeidet til blant annet astronomen Johannes Kepler.

- Noen mener at ibn al-Haytham prøvet og feilet, og faktisk foregrep den eksperimentelle metoden, sier Enebakk.

Pumpeverk med praktisk nytte

Både forskning og teknologi utviklet seg dessuten kraftig i løpet av de fem hundre årene det islamske riket holdt sammen.

Et godt eksempel er pumpemekanismene som løftet vann fra elver og brønner ut over tørre marker.

- Det er et hav av forskjell mellom de første enkle oppfinnelsene til Banu Musa-brødrene på 800-tallet via de avanserte konstruksjonene til Al-Jazari på 1100-tallet eller Taqi al-Dins sekssylindrede pumpe på 1500-tallet, sier Enebakk.

Dette eksempelet er godt på mer enn en måte. Teknologi er forskning omsatt i praksis. Praktisk nytte var en viktig drivkraft for forskerne i den islamske gullalderen.

Almanakker

- Dette gjaldt også astronomene. De var ikke primært opptatt av de evige spørsmål og hvordan universet ser ut, forteller Enebakk.

Derfor hadde de heller ikke noe behov for å se fjerne himmellegemer. Observatoriene deres var store og praktfulle, men uten teleskoper.

De islamske astronomene kartla sola, månen og planetenes bevegelser med det blotte øyet for å lage nøyaktige tabeller almanakker.

Bønder, bønnetider og spådommer

Kartleggingen av himmelen viser på sin side tre viktige berøringspunkter mot det islamske samfunnet.

For det første skulle de gi bøndene sikre tider for såing og høsting. For det andre skulle de hjelpe troende muslimer å finne retningen mot Mekka og de riktige bønnetidene.

Og for det tredje ble de brukt til å lage horoskoper for herskerne. Astrologi var også en viktig pådriver for utviklingen av astronomi.

Religion og vitenskap sammen

Religion og vitenskap var tett sammenknyttet under den islamske gullalderen, forteller Enebakk. Han trekker paralleller til vår egen europeiske historie.

- I katolske universiteter på 1200-tallet var det mye smart tenkning. Det samme gjelder de mer moderne protestantiske vitenskapelige selskapene på 1600-tallet, hvor man i enda større grad fokuserte på eksperimenter og praktisk vitenskap, sier han.

Og nettopp den praktisk rettede vitenskapen i den islamske verden sprang ut av religionens syn på naturen. Den er der ved et forsyn og med et formål.  Kunnskap om naturen skal brukes til å skape et bedre samfunn.

En troende muslim vil i tillegg ha sin personlige motivasjon for å forske. Allah har skapt verden. I Koranen finnes oppfordringer om å kartlegge og forstå dette skaperverket.

Motstand mot metafysikk

Det var altså ingen nødvendig motsetning mellom naturlig nysgjerrighet og personlig tro under den islamske gullalderen.

Og mange islamske forskere var like skeptiske til metafysikk som lærde munker i middelalderens Europa.

Metafysikken forsøkte å forklare årsaker i universet ved hjelp av fysikkens erfaringer. Slike overtramp inn på Guds arena var svært kontroversielle.

- Frikoblingen fra metafysikk var et forsøk på å fristille logikk, matematikk og deler av astronomien fra den ortodokse religiøse lære, forteller Enebakk.

Beskrive, ikke forklare

Galileo Galilei opplevde noe av den samme grensesettingen i møtet med den katolske kirken på 1600-tallet.

- Så lenge han, i likhet med Kopernikus, bare hevdet at teorien om planetenes gang rundt sola var en matematisk modell, var det greit for kirken.

- Men da Galilei også hevdet at det var en fysisk forklaring, gikk han over streken, forteller Enebakk.

Slutten på gullalderen

Dette forsøket på å frikoble naturvitenskap fra teologi begynte like fullt å slure mot slutten av 1200-tallet.

Andre teologiske tolkninger vant frem, støttet av nye politiske herskere. Islam lukket seg mot andre kulturer og mot moderne vitenskap. Gullalderen gikk mot slutten.

Religion var likevel ikke den eneste årsaken. På 1300-tallet kom også Svartedauen i Midt-Østen og Nord-Afrika, før den spredte seg til Europa. Den rammet like ødeleggende.

Kriget med naboene

Samtidig ble det islamske riket presset av krigerske naboer. I 1258 ble Bagdad knust av mongolene.

- Bøker ble utradert. Elvene fløt røde av de lærdes blod, siterer Enebakk fra samtidige historieskildringer.

Fra vest presset Portugal østover mot India, og de gikk seirende ut av store sjøslag mot den osmanske marinen utenfor Aden, Muscat og Diu. Riket ble oppslukt av nabomakter, i en århundrelang bølge fra vest mot øst.

Men all kunnskap gikk ikke tapt. Mye levde videre, blant annet i det osmanske riket i Istanbul, Safavid-dynastiet i nåværende Iran og i Mogul-riket i India, forteller Enebakk.

Fundamentalisme

- Denne historiske tilnærmingen til islamsk vitenskap skiller seg likevel fra dem som i dag hevder at Koranen er en lærebok i naturvitenskap.

- Slike holdninger er helt parallelle med de som finnes i kristne fundamentalistiske miljøer, blant annet i USA, mener Enebakk.

Han viser blant annet til Haryn Yahyas omfangsrike Atlas of Creation, utgitt i Tyrkia og oversatt til mange språk.

Boka hevder blant annet at livet aldri har gjennomgått noen utvikling på jorda, og sammenligner fossiler med nålevende arter for å vise at de er like.

Inspirasjon for norske muslimer

Ser Enebakk noe håp for at denne fastlåste klinsjen mellom tro og vitenskap kan løses opp igjen?

Utstillingen Sultans of Science på Norsk teknisk museum er i alle fall ett forsøk, forstår jeg.

- Museet er en møteplass for dialog. Her kan norske muslimer hente inspirasjon fra sin egen vitenskapelige forhistorie. Samtidig kan vi alle lære mer om vitenskap, teknologi og medisin, avslutter Enebakk.

Lenke:

Informasjonsside om utstillingen Sultans of Science fra Norsk Teknisk Museum