Kirken var en av de viktigste drivkreftene for utbredelsen av mynt og penger på den norske landsbygda i middelalderen. Når den lokale presten, helgener og Gud aksepterte å få betalt for frelsen i mynt, ble myntene legitimert som betalingsform. Uten kirken ville dette ha tatt mye lengre tid, fremhever professor Svein Harald Gullbekk ved Avdeling for numismatikk og klassisk arkeologi på Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo.

Gullbekk har de siste tre årene ledet det tverrfaglige forskningsprosjektet «Frelsens økonomi i middelalderen». Noen av spørsmålene han og kollegene stilte seg, var hvilken økonomisk rolle pengeoffer spilte for kirkens inntekter og hvordan mynter ble innført i middelaldersamfunnet.

Bredt spekter av valutaer

Den gjengse oppfatningen har vært at bygdene drev med naturaløkonomi. Nå viser forskerne at myntene spilte en større rolle.

– På landsbygda ble varer og penger brukt om hverandre som betalingsmiddel. De hadde et helt spekter av valutaer, slik som mynt, kyr, smør, korn, jern, skinn og sølv. Verdiene av disse valutaene stod i relasjon til hverandre. Mynten hadde likevel en stor fordel: Den hadde en fast verdi. Verdien var garantert av kongemakten.

Myntene ble ikke brukt i det daglige, men ved visse anledninger, som kirkebesøk, på tingstevner der domstolene var og på markedene. De kirkelige avgiftene og skattene og korstogskattene ble også samlet inn i mynt, mens hovedavgiften, tiendeskatten, stort sett ble betalt med naturalia.

• Les også denne saken i Apollon: Da krona* kom hjem

– Det var mye mer mynt i omløp, og den hadde større betydning enn det vi tidligere har tenkt.

Dette er dels en utilsiktet konsekvens av den religiøse fromhetskulturen. Drivkraften var skjærsilden, som ifølge den katolske lære var den renselsen som de frelste sjelene måtte gjennomgå før oppstandelsen. Pinen kunne forkortes gjennom gode gjerninger.

Betalte for frelsen

Kirken var nærmere Gud enn lekfolk var.

– Kirken hadde monopol både på frelse og på de viktigste tingene i livet, som livet etter døden. Det var ikke noe spørsmål om det var et liv etter døden, men i hvilken form. Det fantes himmel og helvete. Skjærsilden var viktig. Folk betalte presten for at han skulle be for deres døde og forkorte pinene i skjærsilden. Denne metoden var svært utbredt, poengterer Gullbekk.

• Les også denne saken i Apollon: Gamle mynter avslører historiske ferdselsårer

Frelsen kostet. Folk måtte ha med seg mynt til bygdekirkene. Myntene skulle ofres. Noen ganger mistet de myntene på gulvet. Da kunne de trille gjennom sprekkene i tregulvet.

– Vi tror ikke myntene ble bevisst stukket ned mellom plankene. Det ser vi av hvor i kirkerommet myntene ble funnet. Myntene er først og fremst funnet ved høyalteret, korskillet og ved inngangene der det stod offerstokker (pengebøsser). Dessuten finner vi flere mynter fra perioder der myntene var små.

Flest myntfunn

Norge og Gotland er de stedene i verden der det er funnet flest middelaldermynter under kirkegulv. I motsetning til de nordiske kirkene hadde engelske og kontinentale kirker vanligvis steingulv. Det er forklaringen på at det ikke er funnet gamle mynter i disse kirkene.

– Folk tok med seg myntene for å ofre dem i henhold til den religiøse praksisen. Den var i store trekk lik i hele den vestlige kristenheten.

Under norske kirkegulv er det funnet så mange som 10 300 mynter fra årene 1180 til 1320.

– 95 prosent av disse myntene er funnet i bygdekirker. Det er svært interessant. Det forteller hvordan myntene ble kanalisert ut i samfunnet i høymiddelalderen.

• Les også denne saken i Apollon: UiO har tusenvis av skjeletter i skapet

De fleste funnene er fra Lom stavkyrkje. Der er det funnet 2300 mynter.

– Hvis vi foretar en utgravning av en stavkirke i dag, er vi nesten sikre på å finne mynter fra middelalderen.

Mange små mynter

De fleste myntene som er funnet under kirkegulv, er fra de periodene der myntene var minst i størrelse, særlig under kongene Sverre Sigurdsson (1177–1202), Håkon Håkonsson (1217–1263) og Magnus Lagabøte (1263–1280). På slutten av 1200-tallet fantes det både pfennig, halvpfennig og kvartpfennig.

– Folk ofret de minste myntene, og det er derfor vi har funnet flest av disse. Det var ikke størrelsen på myntene det kom an på. Det var den symbolske handlingen som talte.

Svein Harald Gullbekk sammenligner dette med historien om den fattige enken som ofret sine siste to kobberslanter i tempelkassen mens Jesus bivånet det hele.

– Det gjaldt å være en god kristen.

Arkeologene har funnet flest mynter i gamle kirker i de indre dalstrøkene, som Valdres og Gudbrandsdalen, samt i Indre Sogn. Den enkle forklaringen kan være at disse områdene har mange kirker med tregulv.

– Men fromhetskulturen var nok ikke annerledes i Valdres og Gudbrandsdalen og Indre Sogn enn andre steder, som i Tønsberg.

Myntene gjør seg gjeldende for alvor under kirkegulv fra siste fjerdedel av 1100-tallet, den gangen Sverre Sigurdsson var konge.

Norge tidlig ute

Det er også funnet en del mynter under kirkegulv i Alpene. Her er tidsspennet større enn i Norge. De eldste myntene er fra senromersk tid og tidlig middelalder – helt tilbake til 400-tallet, mens det store antallet mynter er fra langt senere i middelalderen.

– Vi mener derfor at utbredelsen av mynt på bygdene i Alperegionen skjedde senere enn i Norge.

• Les også denne saken i Apollon: Skulle bli politiske soldater for de nazistiske okkupantene

Det ser også ut til at Danmark og Sverige lå femti til hundre år etter Norge.

Gjennom historien er det ikke funnet mynter bare i kirker med tregulv.

Ved Peters grav i Pauluskirken i Roma er det funnet et par tusen mynter fra det første til det femtende århundre, som har lurt seg inn i sprekker på gravstedet. Her ble det ofret enormt med mynter.

– Et par tusen mynter over 1500 år er likevel ikke mye.

Myntfunnene fra norske kirker er derfor store, også sett i internasjonal sammenheng.

– Med innføringen av mynter ble det lettere å sette verdi på ting. Det forenklet handelen. Dette fikk igjen konsekvenser for hvordan man organiserte seg i samfunnet. Vi sier ikke at kirken var den eneste drivkraften for å spre mynt og penger på landsbygda, men vi mener kirken var en viktig drivkraft for utbredelsen av mynt på bygdene i middelaldersamfunnet, poengterer Gullbekk på Kulturhistorisk museum.

Denne saken ble først publisert i Apollon.