Cruiseturisme er svært avhengig av både dyreliv, natur og lokal kunnskap for å skape opplevelser. Men disse ressursene er ikke eid av noen. Det kan by på utfordringer, ifølge forsker. (Illustrasjonsfoto: Mostovyi Sergii Igorevich / Shutterstock / NTB scanpix)
Slik selger reiselivet ting som ikke er til salgs
Forsker har undersøkt hvordan bedrifter bruker ressurser som ikke kan kjøpes eller selges, til å skape nye produkter eller tjenester.
– Jeg undersøker hvordan entreprenørbedrifter innenfor reiselivet og maritim næring kan lage produkter og tjenester av ressurser som ikke kan kjøpes og selges gjennom tradisjonelle markedstransaksjoner, forteller forsker Karin Wigger.
Dette gjelder naturressurser, som for eksempel isbjørner og fjelltopper.
Det gjelder også såkalte nettverksressurser, som kan være lokal kunnskap eller teknologi, utviklet i et fellesskap og eid av alle og ingen.
– At ressursen ikke er eid av en aktør, gir utfordringer ved overføring og begrenset kontroll over ressursen, sier Wigger.
Forskeren har blant annet undersøkt cruiseturisme. Denne typen turisme er svært avhengig av både dyreliv, natur og lokal kunnskap for å skape opplevelser. Hun har også studert et nettverk av maritime leverandører som til sammen utvikler ny teknologi og kunnskap for grønnere skipsfart, for eksempel miljøvennlige ferjer.
Krever lokalkunnskap
– Jeg har sett på hvordan nyskapende bedrifter går fram for å ta i bruk slike fellesressurser for å utvikle nye forretningsmuligheter, sier Wigger.
Det har ført henne til både Vesterålen, Helgeland, Svalbard, Grønland og Island, og gjort henne i stand til å identifisere en del premisser som bør være på plass.
For å få tilgang til og kunne selge opplevelsen av for eksempel en flott brearm innerst i en fjord, må bedriftene bli en del av det gode lokale selskap.
– Bedriften er avhengig av lokalkunnskap og lokal goodwill for å kunne frakte kunden til brearmen. Det krever tilgang til lokale nettverk, som betyr at bedriften må etablere sosial kontakt med lokalbefolkningen, sier Wigger.
– Samtidig viser resultatene mine at bedriftene utvikler gjensidig avhengighet over tid. Dette skaper en fellesinteresse, og bidrar til at relasjonen består og at den fungerer bra i framtiden også, forklarer hun.
Felles retningslinjer
Når mange aktører får øynene opp for samme ressurs, for eksempel samme turistdestinasjon, blir opplegget fort komplisert.
Da er ikke et godt forhold til de lokale alltid tilstrekkelig, og det er vanlig å utvikle et sett med felles retningslinjer, som alle aktørene forholder seg til.
– Ved å følge retningslinjene får man tilgang til nettverksressurser. Det kan for eksempel være en database med informasjon om forhold på havbunnen, som kan gi økt tilgang til naturressursene. Derfor lønner det seg å følge retningslinjene for å holde seg innenfor. Det er viktig at aktørene har et incentiv til å bidra til fellesskapet, sier Wigger.
– En slik tankegang sikrer også bærekraftig bruk av naturressurser. Hvis mange er avhengig av samme ressurs, er flere interessert i å bevare den.
Gratispassasjerer
Men ikke alle er interessert i å bidra til fellesskapet, og det finnes bedrifter som tar for seg av ressurser uten å bidra til å bevare dem.
– Det kalles gratispassasjerproblematikk og kan føre til utfordringer for ressurstilgangen på lang sikt, typisk overforbruk av ressurser eller at de brukes på feil måte. For eksempel kan dyrelivet oppleve så mye stress at det fører til atferdsendringer.
Wigger konkluderer med at det er en stor fordel både for aktørene og for bærekraften til ressursene at man utvikler gode ordninger, nettopp for å håndtere bruken av denne typen kollektive ressurser som markedet selv ikke regulerer på en god måte.
Referanse:
Wigger, K. : Mobilization of Collective Resources for Entrepreneurship: Case Studies in Nordic Peripheries. Doktoravhandling ved Nord universitet. (2018)
