Kong Harald overrekker Kavliprisen 2012 i nevrovitenskap til Cornelia Isabella Bargmann, Winfried Denk og Ann Martin Graybiel. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)
Kong Harald overrekker Kavliprisen 2012 i nevrovitenskap til Cornelia Isabella Bargmann, Winfried Denk og Ann Martin Graybiel. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)

Hurra for vitenskapen

Redaktøren har ordet: Noen ganger er forskningen en fest. Og da feires både vitenskapens storhet og forskningens tilkortkommenhet.

Publisert

I forskning.no prøver vi å holde en kritisk distanse, vi snakker om kildenes, det vil si forskernes, definisjonsmakt og betydningen av å ha flere kilder med motstridende standpunkter.

Men noen ganger er det bare å gi seg hen.

Siste uke har det vært mye festivitas. Først var det årsfest på Universitetet i Oslo, deretter grandios feiring av vinnerne av Kavli-prisene.

Høytid i aulaen

Inn kommer rektorlaget, dekanteamet og styret på Universitetet i Oslo. En unorsk og ikke hverdagslig prosesjon i høytidelige kapper og miner. Priser skal deles ut, taler skal holdes. Aulaen er prektig ramme.

Rektor Ottersen siterer amerikanske Clark Kerr, som allerede på sekstitallet hevdet at et moderne universitet ikke lenger er et uni-versitet, men et multi-versitet, der fag og kulturer står i strid med hverandre.

Men nå er det fest, og da finnes det bare ett universitet, der lovordene strømmer om forskeren som gikk løs på hele solatmosfæren – og vant, om lektoren som overtok fysikkurset alle forlot – og brakte dem tilbake, om miljøet som delte sin kunnskap da Midtøsten brant og om forskeren som omsetter sin viten i verdier.

Kongelige medaljer deles ut til yngre forskere, som slett ikke er særlig unge. Det er bare i akademia ungdommene er trettifem år. 

Det er en høytidelig pause fra kampen om kronene og kontorene.

På årsfesten ved Universitetet i Oslo i forrige uke var det prisdryss og kappefest. (Foto: UiO)
På årsfesten ved Universitetet i Oslo i forrige uke var det prisdryss og kappefest. (Foto: UiO)

Enda mer høytid for Kavli

Seremonien og festen for Kavliprisvinnerne er enda mer storslagen. Konge, Kavli og norske og utenlandske kollegaer og familie er på plass.

Kristin Halvorsen holder tale. Hun berømmer de som skal berømmes, men planter sint finger på manglende kjønnsbalanse i akademia og hvordan ressurser ødsles om vi ikke bruker kvinnene.

En tysk-amerikansk forsker synes talen er fantastisk. Denne kunne aldri vært holdt i USA, mener han - og han lurer på om dette er hverdagskost fra norske myndigheter.

Norge i utlandet

Forskningen er internasjonal. Jeg treffer en gruppe forskere fra Tyskland, Tsjekkia, Kina og USA. Alle innenfor nevrovitenskap.

De roser det norske. Kavli (som strengt tatt er amerikaner), åpenheten, satsningene, politikerne og maten.

Kavliprisen er prestisjetung internasjonalt, sier de. Edvard og May-Britt Moser, våre egne nevroforskere, er av internasjonalt format, sier de. Det er en lettelse, vi kan liksom aldri stole helt på det når noen i Norge sier at andre i Norge er internasjonale stjerner.

Gammel dame forsker videre

Mildred Dresselhaus mottar Kavliprisen 2012 i nanovitenskap. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)
Mildred Dresselhaus mottar Kavliprisen 2012 i nanovitenskap. (Foto: Erlend Aas/Scanpix)

Så stiger en gammel kvinne med sølvfletter opp på talerstolen. Det er Mildred Dresselhaus, vinner av Kavliprisen for nanovitenskap.

Da hun startet ut, var det 10 artikler om nanovitenskap i året, forteller hun. Og de fleste hadde hun skrevet selv. Nå er det et mylder av papers og artikler, og om du satte seg ned på heltid for å lese, ville du ikke rekke over.  Hun takker Fred Kavli for satsningen på framtida.

Men det er ikke bare Mildred Dresselhaus’ forskning som er unik. Mens hun snakker, lurer jeg på hvordan hennes karriere ville gått i Norge. For hun startet og slutter seint.

Hun utdannet seg først til skolelærer og kom seint inn i forskningen. Det ville ikke vært et sjakktrekk i Norge.

Dessuten er hun 81 år og fortsatt aktiv forsker.

Ved 70 ville hun blitt tvangspensjonert her i landet. Om hun hadde gått på jobben videre, ville emerita-statusen fratatt henne kontor og utstyr. I USA forsker hun seg videre fram til Kavliprisen.

Ydmyke om kunnskap

Uka med forskningsfest har mange budskap. To er veldig tydelige. Et handler om forskningens storhet og betydning for menneskeheten, ikke mindre. Om hvordan vi skal leve og overleve, hvordan vi skal utvikle og begrense oss.

Det andre budskapet er ydmykheten i forhold til hvor lite vi kan, hvor kort vi har kommet.

Det heter om Kavliprisene at de belønner den minste, den største og den mest kompliserte vitenskapen: nanovitenskap, astrofysikk og nevrovitenskap.

Nevroviterne rundt meg forteller om sin forskning.

En manipulerer bananfluer slik at de bare ser bevegelse til høyre.

En sammenligner molekylenes bevegelse med trafikkorken i Strasbourg. Mønstrene er like.

Spørsmål om anvendelse faller til jorden, det handler om å forstå. Hjernen er uutforsket, det er så mye vi ennå ikke vet.

Verdensledende forskere er samlet i Oslo. Jeg spør de kunnskapstunge nevroforskerne rundt meg om de forstår hjernen:

- Nei, sier den ene.
- Nei, sier den andre.
- Kanskje bittelitt, sier den tredje.