Verden blir mindre, og verden koker. Gjennom egyptiske venner på Facebook får vi statusoppdateringer på revolusjonen. På Twitter kan vi finne libyere som gir innsikt i kaoset.

Sosiale medier har overtatt etter flyselskapene når vi snakker om korte avstander mellom folk og land.

Men på én måte er verden like stor og utlandet like fjernt: de beste ekspertene er like langt unna som før.

Forskere intervjues om kompliserte saksforhold, uoversiktelige politiske situasjoner og opprør. De blir ekspertene som analyserer og forklarer oss hva vi egentlig ser.

Norske forskere har en fordel og kan by på noe utlendingene ikke har. De kan fortolke folkemengdene, den militære motstanden og diktatorens valg sett ut fra norske øyne - forståelig for oss, i et språk vi kjenner. Det blir enklere for oss, for de er nærmere oss.

Egyptiske statsvitere og historikere har en større fordel: de er nærmere begivenhetene, de kjenner samfunnet som gjør opprør bedre, de kjenner folket og systemene.

Ikke langt unna

Kanskje er det nettopp fordi de står midt oppe i uroen, at egyptiske eksperter ikke blir spurt. De oppfattes som for lite nøytrale, for mye med.

Men norske journalister intervjuer norske forskere om små og store kriser her hjemme, uten å sjekke først om de har foreldre på et Adecco-pleiehjem, eller om de har en fortid i miljøbevegelsen. Norske forskere har nøytralitetskappe, som sjelden utfordres.

Utenlandske journalister på Tahrir-plassen grep tak i demonstrantene og lot dem være stemningsrapportører, men også analytikere: hva skjer videre, vil Mubarak gi etter for presset?

Egyptiske forskere marsjerte også - de var innen rekkevidde. Et tilfeldig grep gir ikke rett professor, men kontakt er inngang til andre kontakter og eksperter.

Dessuten har egyptiske universiteter nettsider, med oversikt over forskningsprogrammer og publikasjoner. Cairo University har engelske sider som gir inngang til ekspertene. Google translate gir mulighet til å trenge gjennom arabiske sider.

The American College i Egypt  har allerede startet et dokumentasjonsprosjekt på folks opplevelser og bilder fra Tahrir-plassen. De må ha mange gode historier.  Der har de også publikasjonslister på engelsk som viser hvilke forskere som har studert hva av politikk og samfunn i Egypt og Midt-Østen. 

Heller ikke her på forskning.no er vi flinke nok til å la utenlandske forskere forklare sitt eget arbeid, selv om vi gjør det oftere enn før. For det er ikke særlig vanskelig.

Journalistisk latskap og norsk sjåvinisme er nok årsakene til at de egyptiske ekspertene ikke får slippe til i norske medier.

Telefonen er fortsatt journalistenes fremste redskap. Den funker også i Midt-Østen.