Gruppen er smartere enn individet

En gruppe treffer bedre beslutninger enn den mest intelligente i gruppen ville gjøre alene, konkluderer danske forskere.

Publisert
Regjeringen på Slottsplassen 20. oktober 2009. (Foto: Berit Roald, Scanpix)
Regjeringen på Slottsplassen 20. oktober 2009. (Foto: Berit Roald, Scanpix)

Forskerne mener resultatene i sin ytterste konsekvens viser at koalisjonsregjeringer (som den norske) treffer bedre beslutninger enn ettpartiregjeringer (som den amerikanske).

De er kommet fram til at to personer med den samme informasjonen tilgjengelig treffer bedre beslutninger enn den beste av dem ville gjøre alene.

Hittil har vitenskapen ment at det mest intelligente enkeltindividet treffer bedre beslutninger enn en gruppe av mennesker. Det er fremdeles delvis korrekt.

Men ikke hvis gruppen kan treffe beslutningen på bakgrunn av den samme informasjonen.

– Det viser at lik adgang til informasjon er avgjørende for at kommunikasjon kan føre til bedre beslutninger, sier antropolog og biolog Andreas Roepstorff fra Aarhus universitet.

– Man må ha noen å dele usikkerheten med. Hittil har antakelsen vært at en gruppe vil ha problemer med å treffe bedre beslutninger enn det mest intelligente individet.

– Men det viser vi nå at er mulig, sier Roepstorff, som er medforfatter av studien. Arbeidet har vært ledet av professor Bahador Bahrami, som blant annet er tilknyttet Aarhus universitet.

Masseødeleggelsesvåpen og finanskrise

Til gjengjeld går det helt galt hvis en person er velinformert mens den andre, uten å vite det, ikke har samme informasjon.

I de tilfellene vil den velinformerte ha truffet bedre beslutninger alene. Forskerne framhever selv at den nære samtidshistorien er fylt med eksempler på det.

– Det å være i stand til å samarbeide krever at vi vet hvor kompetente vi er. Felles beslutninger virker ikke hvis en av samarbeidspartnerne er inkompetente uten å vite det.

– Vi vet bare altfor godt hvilke katastrofale konsekvenser det kan ha å konsultere «fakta» av ukjent pålitelighet i forhold til så forskjelligartede problemer som eksistensen av masseødeleggelsesvåpen eller muligheten for risikofrie investeringer, sier Chris Frith.

Han er Niels Bohr-gjesteprofessor ved Aarhus universitet og medforfatter på studien.

Andreas Roepstorff forklarer at det helt sentrale ved resultatet er at det viser at kommunikasjon gjør en forskjell.

– Det er kanskje ikke så overraskende. Men det har vært overraskende få beviser på det. På lengre sikt kan forskningen vår brukes som et måleverktøy på hvor godt kommunikasjonen i en gruppe fungerer, sier han.

Avgjørende adgang til informasjon

Helt konkret har forskergruppen satt to personer med ryggen til hverandre foran hver sin dataskjerm.

Begge personer så to bilder, og på det ene bildet var det en feil. Deretter skulle de diskutere seg frem til hvilket bilde det var feil på. Når de traff beslutning i fellesskap, fikk de flere riktige svar enn når de traff beslutningen alene.

Ytterligere to eksperimenter viste at dette forbedrede resultatet i høy grad var avhengig av hvor gode forsøkspersonene var til å snakke sammen. Hvis de bare fikk høre hvem som hadde rett, ble ikke resultatet bedre.

I et fjerde eksperiment fikk forsøkspersoner parvis den samme oppgaven; imidlertid ble den ene forsøkspersonen i noen tilfeller i hemmelighet gjort inkompetent med å få vist et svært utydelig signal.

I disse tilfellene ble beslutningene dårligere enn hvis den beste forsøkspersonen løste oppgaven alene, med andre ord ville paret ha greid seg bedre hvis den inkompetente forsøkspersonen var blitt utelatt.

– Det er faktisk ganske kult, for hittil har antakelsen vært at den mest intelligente treffer bedre beslutninger enn gruppen. Forskningen vår viser at det ikke gjelder hvis alle har samme informasjon, sier Andreas Roepstorff.

 Lenke:

Andreas Roepstorffs profil

Referanse:

Optimally interacting minds; Science 27 August 2010: Vol. 329. no. 5995, pp. 1081 – 1085 DOI: 10.1126/science.1185718, mer enn abstrakt krever betaling.

______________________________

© videnskab.dk. Oversatt av Lars Nygaard for forskning.no.